Jordmora kom og fem på halvåtte en dag i mai skjedde det.  Jeg ble født på et loft på Rafoss.  Mamma, pappa og søstera mi, Kirsten, hadde flytta dit. De skulle forpakta gård i tillegg til at pappa skulle jobbe på Trælandsfos. Dette var i 1953 og Norge var fremdeles å regne som uland. Ingen ante olja som skulle komme mange år seinere.  Mamma og pappa traff hverandre på Knaben under krigen.  Mamma har fortalt at “fyste gång æg såg han va han på vei te udedoen”.  Pappa blei tvangssendt til Knaben etter å ha jobba på Kvinesheitunnelen. Seinere blei det å dra på anlegg. Det blei å reise heim til Kvinesdal noen få ganger i løpet av året under de store høgtidene.  Pappa fortalte om ei påske da toget var stopp fullt og det fantes bare ståplasser. En kvindøl visste råd.  Han begynte å klø og sa med høg stemme: “De æ ei plaga mæ desse lusan.” Plutselig var det nok av sitteplasser.

Men gård og Trælandsfos var ikke nok til å fø familie og da var den naturlige løsningen å dra til Amerika.  Han dro og vi flytta til Åmot og videre a’ Nese’. Mange år seinere traff jeg Anne Elise (Trælandshei) Bratland, ei venninne til Kirsten fra tida på Åmot.  Hun lo da hun så meg.  Hun fortalte at hun hadde fått oppdrag å passe på meg.  Det var om vinteren og jeg var innpakka i vinterklær og kunne omtrent ikke bevege på armer eller bein. Jeg kom og ga beskjed om at jeg måtte tisse. Hun hadde kun en eldre bror og visste ikke anna råd enn å gi meg beskjed om å ordne det sjøl. Litt etterpå kom jeg tilbake og erklærte: “Æg finn ikkje fram.”

Det var fordel å ha en pappa i Amerika.  Kirsten fikk amerika-kjole til konfirmasjonen, jeg hadde amerikansk marineuniform til 17. mai som fireåring, heime hadde jeg elefant som blåste bobler, bulldoser som gikk på batterier, trompet i plast. Det var i sterk kontrast med bestekameraten min som hadde ny utdanna lege som far og hadde bare noen heimelaga treleker.

Pappa ville at vi skulle komme til Brooklyn, men mamma var lite innstilt på å reise fra ho mor. Men Jenny Hompland ordna papirene og fikk mamma til å skrive unna og jeg fikk oppleve min første togtur for å dra til ambassaden i Oslo. Den største opplevelsen på toget var å ha egen flaske med saft.  Framme i Oslo reiste vi med Holmenkollbanen for å besøke Anna og Johan Jerstad.  Og det aller største var å se mitt første TV-apparat i et butikkvindu.

Turen til Amerika i 1959 ble svært lang på grunn av flystreik. På turen venta flere førstegangsopplevelser. Vi stoppa i København og der fikk jeg se et prospektkort med masse bilder av København som du kunne brette ut som et trekkspill. Du kan ikke tru hvor glad jeg var da jeg fikk lov til å kjøpe kortet til tross for at jeg kun hadde sittet på flyplassen i 6 timer ikke sett noe av det som bildene viste.  Og på flyet satt det en neger. De eneste negrene jeg hadde sett før dette var i misjonsbladet, Blåveisen med halvnakne innfødte fra Afrika. Ikke bare fikk seg se han, men fikk lov til å sitte på fanget hans. Det var mer spenning på lur. Dette var før jetfly og flyet vårt hadde 4 propeller. Det var svært spennende da to av dem sluttet å svive. Mamma var ikke fullt så spent og ble svært sjuk istedet.

Vel framme på flyplassen sto pappa og venta. Jeg steig av flyet med min lille blå ryggsekk med norske treleker og de små gummidyra som jeg hadde fått av tante Anna da hun kom heim fra Amerika.. Kirsten kom, men pappa lurte på hvor mamma var blitt av. Hun kom til slutt bleik og glad for å være framme.

Vi hadde reist langt og lenge, men framme i Brooklyn var det som å komme til Kvinesdal igjen. Kvindøler (og fjotlendinger) over alt. Den store forskjellen var husa. Her lå de tett i tett langs etter gatene.  Men inne i leilighetene gikk praten høylytt på samme språk som stedet vi hadde flytta fra.  Det eneste jeg som femåring kunne si på engelsk var: yes, no og don’t touch it.  Men det er ei anna historie.