Foto: Dina stiftelsen

Jeg har alltid vært stolt av å være kvindøl. Nå har jeg enda en gang oppdaget at kvindølen ofte dukker opp i situasjoner der det kreves at noen er i stand til å være handlekraftig. Det er kjent langt utover bygdas grenser, ja endog ute i de fjerneste strøk. Derfor er det med stolthet jeg hører på radioen lørdag morgen at Rune, en av våre egne sambygdinger, i mitt tilfelle, også min egen bror, er mannen som får til å gjøre noe helt konkret for guttene i Kongo, og nå særlig for Tjostolv Moland som er i akutt behov av legehjelp.

Det har rystet meg noe aldeles forferdelig å være vitne til den forvirrede syke gutten vi har sett de siste dagene på TV skjermen, via alle nettaviser og tabloid aviser.

Det har vært helt grusomt å høre mamma`n hans Mathilde i diverse intervjuer. Hun har vel vært i alle mødres tanker nå om dagene. Derfor er jeg veldig lettet, da jeg på vei oppover Setesdalen lørdag formiddag, hører min brors stemme på P1, at han planlegger tur dit ned og skal ha meg seg Mathilde. Rune har siden kvelden i forveien, da han deltok på Tabloid, blitt oppringt av leger og psykiatere som ønsker å hjelpe. Da vet jeg at noe kommer til å skje. For han er som min far, en handlingens mann, en ekte kvindøl.

Disse linjer kan sikkert framkomme ganske patriotisk, både på den ene side og på den annen side. Men det får ikke hjelpe. Det er jo mange andre tøffinger fra Kvinesdal. Ludvig, Guttorm, Trond, og Jorunn Hamre. med flere. Og det er ikke for ingenting jeg nylig har sagt til enkelte andre betydelige personer i denne bygda: “Kvindølen er vant med kara, som kan skryda og visa vara”.

Jeg skal ikke gjenta saken her i detalj, for det kan vel ingen nesten unngå å få med seg. Senest nå i går morges, var Rune og Kari Hilde French på ”God morgen Norge”. Denne saken engasjerer, enten vi tror de er skyldig eller ikke.

Men vi kan ikke se på at guttene skal lide under slike tilstander som finnes i fengslene der nede, særlig etter de siste dagers utvikling. I tillegg ønsker guttene nå å hjelpe sine medfanger med mat og medisiner. Hele tiden har de delt mat og medisiner med de andre. Heldigvis har Rune kontakter og et apparat som fungerer der nede, og da er ikke veien lang, før ting skjer.

Det jeg med andre ord vil med dette. De glupe kvindøler som har lest disse linjer så langt, har nok allerede skjønt poenget mitt. Skal vi som kvindøla vise at vi står med en kvindøl som ”fer ting te å skje”?

Dere kan gå inn og lese hva familiene til Tjostolv og Joshua skriver på nettsiden sin: www.freemolandandfrench.com

MVH Mona Edvardsen Selseng