Sentrum ca 1950 og 2003. Ny sentrumsplan er under arbeid. Foto 2003: Jan Kåre Rafoss

Jeg ser i avisene at arbeidet med den nye sentrumsplanen for Liknes er godt i gang og ventes ferdig i 2011. Det står videre at det er 20 år siden sist gang Liknes ble fornyet. Det fikk meg til å tenke tilbake til disse åra og førte til at jeg satte meg ned foran datamaskinen for å skrive noen ord.

Jeg begynte min andre periode som ordfører den 1.februar 1984 og ble gjenvalgt for neste periode også. Da jeg ble tilsatt som skolesjef fra 1.juli 1989, takket jeg av som ordfører midt i perioden fordi kommuneloven ikke gav en etatssjef anledning til å være med i kommunestyret. På samme tid ble den store opprustninga av Liknes sentrum ferdig. Selve markeringa ble foretatt samme høst. Toralf Haugland hadde overtatt som ordfører etter meg  og fikk oppgaven med å sette sluttstrek for arbeidet.

Fornyinga av Liknes sentrum var en av de mest sentrale sakene i disse åra, og det var en kjempejobb å få den gjennomført. Liknes sentrum var i forfall. En gammel reguleringsplan var så firkantet at den hindret fornyelse av bygningsmassen. Det var derfor viktig å lage ny reguleringsplan som kunne gi utviklingsmuligheter innenfor eksisterende bygningsmasse. Selve reguleringsarbeidet var et puslespill. Det ble laget mange delplaner som samtidig skulle henge sammen med en stor og enhetlig plan for hele området. Å lage en stor plan ville ta lang tid, og i mellomtida ville all utvikling være stengt. Vi måtte derfor lage delplaner og starte utbygging etter dem. Det medførte at mange delprosjekter skulle gjennomføres samtidig, men likevel være i tråd med en overordna plan. Planene var ute til høring, og det var mange ulike meininger og interesser. Blant de næringsdrivende var noen for og noen i mot. Selve reguleringsarbeidet var derfor i seg selv et krevende prosjekt.

Liknes sentrum ca. 1930. Foto utlånt av Kvinesdal kommune.

I planen måtte vi avklare oppgavene. For det første var det viktig å finne gode løsninger ved at Nesgata var riksvei og gjennomgangsvei samtidig som den utgjorde hovedgata i handelssenteret. Vi måtte få ordnete parkeringsforhold og et ryddig trafikkmønster. Utfylling av Promenaden inngikk derfor i planene.  Så måtte det gjøres noe med innfartsårene Lundebrotet og Sandbrotet.

Lundebrotet var så smalt at bilene knapt kunne møtes. Dessuten var den skoleveg med mange unger på veien. Hunsbedt stod foran en utvidelse av bensinstasjonen for å tilpasse den til nye krav både til service og sikkerhet. Det var motstridende hensyn mellom å utvide veien og bygge gang/sykkelvei og å imøtekomme Hunsbedt sitt behov for tilstrekkelig areal til bensinstasjonen. Resultatet ble den store betongmuren. Det tok minst plass, men var i seg selv en betydelig investering.

Det var dårlig plass i Sandbrotet også, så der måtte det foretas en stor utfylling for å få til en brukbar avkjørsel. Utfyllinga måtte gjøres i sammenheng med utvidelse av kirkegården. Elveleiet ble gravd ut og endret, og masse fra de øyene som lå i Litleåna ble fyllmasse til kirkegården. Hadde vi ikke fått utvidet kirkegården den gang, ville en i åra som har gått hatt et betydelig problem med nok gravplasser.

Selve veisystemet førte til store forandringer. For det første måtte det gamle kommunehuset rives. Det ble det gjort et stort nummer av, og det var ganske store protester. Det var med tungt hjerte jeg måtte gå inn for at det ble revet. Men vegvesenet stod hardt på om at huset måtte rives for å få et tilfredsstillende kryss mot Nesgata. Kommunehuset fungerte som bussterminal. Da det ble revet, måtte Kvina bilruter flytte sin ekspedisjon til Faret. I stedet skulle det bygges en bussoppstillingsplass og venterom. Jeg må innrømme at jeg ikke var fornøyd med det bygget som kom opp. Det ligner for mye på en grillhytte. Jeg ville hatt et bygg som mer liknet på den gamle klokkerboligen som stod på samme sted fra gammelt av..

Vakre vegers pris for 20 år siden. Her i 2009. Foto: Jan Kåre Rafoss

Før arbeidet kunne begynne, måtte det gjennomføres forhandlinger med grunneierne. Det var en krevende prosess. I mange tilfeller var det uklare eiendomsgrenser. Dette ble løst under forhandlingene, og på den måten unngikk en mange seinere konflikter.

Selve anleggsperioden var en kraftprøve både for befolkning og de næringsdrivende. I lang tid var hele Liknes et stort anleggsområde. For i anleggsarbeidet inngikk også en kraftig opprustning av vann og kloakk systemet og av de elektriske anleggene. Det ble faktisk lagt ned flere penger under jorda enn i det som syntes på overflata. Siden det var mange forskjellige instanser inne i bildet, var det avgjørende med en koordinering som medførte at alle bevilget penger til sine prosjekter i tråd med fremdriftsplanene. Kommunens initiativ og bevilgninger gav derfor mange millioner i uttelling både fra Vegvesenet, Vest-Agder Elektrisitetsverk og fra Televerket. Selve infrastrukturen i hele sentrum ble derfor rustet opp og fonyet.

Forandringa av Liknes var veldig synlig etter anleggsperioden var over. Kvinesdal hadde nå et av de flotteste sentra i Norge. Vegvesenet hadde innstiftet en pris som de kalte Vakre Vegers Pris. Den ble tildelt Kvinesdal på et stort arrangement Vegdirektoratet hadde i Bergen.  Kvinesdal fikk mye oppmerksomhet. Det kom mange delegasjoner fra andre kommuner og fra fylkesvegkontorene i hele landet. Men nå er 20 år gått, og jeg ser at Liknes begynner å slites ned igjen. Så det er nok behov for en ny opprustning.