Jeg visste at når vi flytta til Amerika måtte jeg lære et nytt språk.  Jeg trudde det skulle holde med å lære ett språk, men slik var det ikke. Jeg begynte i førsteklasse og havna i en klasse med alle de dumme elevene (dvs. innvandrerbarn som ikke snakka engelsk). Vi var sjølsagt dumme som ikke kunne språket. Barn født her i landet hadde ikke noen problemer, hvorfor skulle vi?Det eneste jeg kunne da jeg begynte på skole var: yes, no og “Don’t touch it”. Det hadde sin spesielle grunn til at jeg kunne nettopp det uttrykk. Onkel Kolbein (Tonstad) hadde lært meg det, men etterpå påstod han at det var; “Din tåsjen”, det skulle uttales som. Framme i Brooklyn fant jeg ut at jeg hadde rett.

Mammas største utfordring den første tida var når telefonen ringte og noen skulle snakke med pappa. Løysninga blei en fuskelapp under telefonen der det stod: Hi is natt håm.

Jeg satte i gang med å lære å uttale “th”-lydene og den amerikanske “r”-lyden. Det holdt ikke med verken kvinesdalsk skarr-r eller fjotlandsk rulle-r. Jeg måtte blant anna lære å si: “The car.” Jeg var svært opptatt av å lære og lese språket. Problemet da jeg leste høgt i førsteklasse var at istedenfor å lese prøvde jeg å huske setningene og som et resultat “leste” jeg feil setning. Frøken gjorde en utrulig jobb med en klasse der halvdelen av klasse var innvandrerbarn som skulle lære engelsk i løpet av ett året. Hun var svært streng og hver morgen måtte vi stille opp på rekke og rad mens hun kontrollerte at vi hadde reine negler og ører, rein skjorte, press i buksene, slips eller sløyfe og at vi hadde med oss reint lommetørkle. På tavla bak hang det et “helsetre” som hadde blader med navnene våre på. Hvis vi ikke bestod inspeksjonen, falt bladet vårt av treet og blei liggende under treet til stor ydmykelse helt til nesten morgen. Nåde dem som ikke bestod inspeksjonen andre dag. Dette var en faktisk en vanlig offentlig skole på “sikst evne” (oversettelse: 6. aveny).

Jeg var så heldig å få Rosa som venn i klassen.  Hennes foreldre kom fra Italia og de budde bare noen få “apartmenthus” nedenfor oss. Vi gjorde ofte lekser sammen. Har fremdeles den lille bjørnen med fisk jeg fikk av henne. En av de første gangene jeg var i leiligheten deres gikk vi opp i tredje etasje for å hilse på tanta hennes. Han ba meg til middag og jeg forsøkte å komme meg unna. Men hun ringte heim til mor mi og fikk beskjed om at det var greit. Jeg blei fylt med skrekk. Det ble nok ikke kjøttkaker i brun saus.  Hun serverte et rødaktig stykke kjøtt med runde hjørner og noen svarte pinner i et mønster på toppen.  Hadde aldri sett noe slik i mitt liv. Vi fikk heller ikke skikkelige “jårpla”.  Det var oppskårne poteter i en eller anna kald, kvit saus. Seinere visste jeg at dette var røykt Virginia-skinke med nellik på toppen og potetsalat. Hadde vi heller hatt “kokte jårpla”, tenkte jeg. Men jeg hadde lært heime at “te middag, må du eda lide kjød og møje jårpla”. “I’m glad you like my potato salad,” kom det fra tantas munn. Hun ante ikke sannheten.

Ute på gata opplevde jeg en annen overraskelse. Ungene prata ikke samme engelsk som det vi lært på skolen. Der gikk det på gatespråket “Brooklynese”. Nå måtte jeg lære å ikke uttale “th”-lydene, men gjøre dem om til en “d”-lyd. Jeg måtte også lære når “r”-lyden er stum. Det heter ikke: “The car.” Det heter: “Da ka.” Lurer du på hvordan det språket lyder er det bare å se en mafia-film.

Heime var de som kom på besøk nesten alltid fra Kvinesdal, med noen lyngdøler og listaluser inn i mellom. Det jeg observerte var at visse personer fra Kvinesdal hadde lagt om språket så mye at jeg måtte oversette. Det het ikke åkke og dåkke, men oss og dere. Det het ikke æg og ikkje, men jeg og ikke. Det var helst eldre som “snakka pent”. Fant ut at det måtte være fordi de hadde flytta til byen, storbyen Brookyn og da kunne de ikke lenger bruke en bygdedialekt. Mange av de samme menneskene “kom ikkje frå Kvinesdal”, men “fra et sted i nærheden av Flekkefjord”. De som kom fra Kvinesdal som ikke snakka slik, prata alltid om kjerringa fra Kvinesdal som sa: “Nå må dere spise, hvis dåkke kan eda.” Eller ei anna ei som sa: “Må’ke falle lille gutt. Der datt han den kjåoren!”

Likevel fantes det en annen utfordring når det gjaldt dem som ikke “snakka pent” og som kom fra Kvinesdal. De brukte en hel del norske ord som jeg ikke kjente til. Kå æ subveien, garbissen, ståra? Kå æ de å bli eksaida? Disse var opplagt ord som hørte heime i kvinesdalsdialekten. Kåfør kunne æg ikkje forstå dei?