Som guttunge var jeg heldig som hadde flere besteforeldre enn de fleste andre. I Norge hadde jeg bestemor Bolette (Netland) på Drangeid og bestemor og bestefar, Elias og Kristine (Dugan) i Bakkan på Gjemlestad. I Brooklyn hadde jeg i tillegg de første åra fire besteforeldre. Imma og Tor Helle (Lindefjell) budde i leiligheten over oss og var bestemor og bestefar “på lopte”. I tillegg hadde jeg enda at annet par besteforeldre gjennom hele oppveksten og det var bestemor og bestefar i “fiftisiks strit”. Dette var Sofie (Galdal) og Ola Eriksen.Sofie og Ola kjøpte hus og flytta til Kvinesdal på sine gamle dager. Da de blei for gamle for å kunne ta seg av eget hus, flytta de på aldersheimen. Jeg besøkte dem i Kvinesdal en del ganger både før og etter de kom på aldersheimen. Jeg glømmer aldri den første gangen etter de hadde flytta på heimen. Sofie var svært fornøyd og sa: “Apartmenten er så nais (fin), æg kan gå bårt te vinnuæ å sjå rett udøve riveren (elva), å så kan æg ta på mæg slippersan (tøflene) å gå ud døræ rett ud på saidvåken (fortauet som egentlig var gangen). 

Imma og Tor “gjekk heim te” Norge for “å leve på garden på Helle”. Men i den tida de budde “øve åkke” påtok jeg meg Imma som spesialprosjekt. Hun var opp i åra og det var ikke å forvente å hun skulle lære seg engelsk. Imma kom på aldersheimen i Faret og jeg stakk innom. Det hadde gått en del år siden jeg hadde sett henne. Da jeg kom inn på rommet begynte Imma å le og fortalte om den episoden hun huska best fra den tida jeg var guttunge. Hun hadde kjøpt nytt “strygejedn” og det var en selvfølge at hun trengte hjelp. Løysinga var å gå gjennom bruksanvisningen. Det gikk ikke så bra. Imma huska godt konklusjonen på det hele. Med et sukk sa jeg: “Nå he æg lest de’ på engelsk å eksplaina (forklart) de’ på nårsk å ligevell forstenne du ikkje.”

Jeg er i New York akkurat nå på en konferanse for oversettere og bur hos Ingeborg (Jerstad) Vidringstad. Hun fortalte om kvindølen som skulle forklare hvorfor hun gikk med flere skjerf. “Æg he så mange skarfa på mæg for nå æg kjæme rundt kårneren (hjørnet) fær æg den kalle vinnen mitt i feisen (ansiktet).” Hun ville ikke fryse for da blei hun “så kall i hippen (hofta)”. En annen kvindøl kom ut fra badet og erklærte: “Nå he kåna pigeve fenge dasspapir som mætsja gardinan.”

Dette “nye” språket måtte læres og det hold ikke med å kunne både engelsk og norsk. Dette var et eget språk. Jeg finner ikke noen helt logisk forklaring når det gjelder hvorfor visse ord blei bruk. Det er forståelig at det ble laga nye ord der fenomenene ikke fantes heime i Kvinesdal. Det het subveien og haiveien.  Men jeg lurte alltid på navnene på rommene i “apartmenten åkkas”. Vi hadde levingråm, dainingråm, ett hålråm og tåo andre beddråm, bad og kjøkken.  Hvorfor het det ikke bædråm og kitsjen? De dagene mamma skulle på “klinejobb” var hun ikke heime da jeg kom fra skolen, og hun spurte alltid: “He du fenge mæ dæg kien (nøkkelen)?”  Etter middag hadde jeg som oppgave å “ta ud garbissen (søpla) for å hive i garbisskanna.”

Da jeg var 10 år gammel skulle vi “gå heim te Kvinesdal” for første gang. Mamma forsøkte så godt hun kunne for at de “ikkje skulle kætsja henne i å miksa det nårske språge”. Hun var innom en butikk i Nese’ og så: “Kan æg få en resit for å ska’kje ha det sjæl.” Dama i butikken stod som et spørsmåltegn. Heime i Kvinesdal het det “kvittering”.

For meg gikk det greit å lære engelsk, men det fantes tilfeller der det ikke holdt med bare engelsk og jeg måtte ty til et blandingsspråk. En typiske handletur. På bakeriet. “Give me a kneip bread, six fastelavensbolla, a luff and a strawberry pie.”  I fiskebutikken: “Give me three pounds of saltsprengt torsk and nine fish cakes.” Hos bestekameraten min brukte de ikke norsk. De var “amerikanere” til tross for at faren var fra Lyngdal og moras foreldre var fra Frekhaug. Han fortalte om en person “who had skjegg”. Han holdt fast på at “skjegg” var et engelsk ord. Omsider måtte han innrømme at det var et norsk ord og at det faktisk ikke fantes et dekkende engelsk ord.

På engelsk har vi et uttrykk som heter “false friend” (falsk venn), dette er et ord som ligner på et ord i det andre språket, men som ikke har samme betydning. Søskenbarnet til pappa, Ola Stokkeland, var innom en klesbutikk for å kjøpe slips. Han stod som en spørsmåltegn da de kom med en underkjole. En annen gang skulle han kjøpe kalkun og spurte etter en “kælkeisjon”.

Det som er interessant er å se at i dagens norsk innlemmes engelske ord som mange heime i Kvinesdal lo av da heimvendte kvindøler brukte dem. Det sendes mail. Datafiler matches. Musikk mikses. Det heter ikke lenger ugift, nå er man singel. Blir sluttresultatet omtrent som den dødende norskamerikanske “dialekten”?