Jeg er i New York og bur på Staten Island, bydelen som ligger vest for Brooklyn. Fram til 1964 gikk det ferje mellom disse to bydelene før Verrazano brua blei ferdig. Jeg klarte faktisk å bli sjøsjuk på turen som tok mindre enn en halv time. Det er onsdag og jeg skal en tur bort til Brooklyn for å blant anna ha kompe på Danskeklubben. Jeg skal også gå en tur på “fift evne” (5th avenue) og “eit evne” (8th avenue). Jeg begynner visst å bli gammel, har behov for å mimre litt. Sist gang jeg var på “fift evne” mellom Sunset Park og 60. street for to-tre år siden var jeg på leiting etter tegn etter det norske Brooklyn. Jeg oppdaga noen famla bokstaver på veggen på hjørne av 52. street, her stod det Fredheim. Her ble det feira en stor dag for mange år siden , det var her vi hadde konfirmasjonen min.

Blant de norske i Brooklyn var konfirmasjonen en stor dagen. Her i California er forholda litt annerledes. Da dattera mi, Hannah-Karina, blei konfirmert for noen år siden på årets varmeste dag, kom mor til en av konfirmantene i kirka med shorts og t-skjorte mens Hannah-Karina gikk med norsk bunad i ull. For oss var det en stor dag med gjester fra California, New York, Canada, og Norge og koldtbord med norsk mat heime i hagen. Det var avslutningen på to år med undervisning. Det dattera mi husker best er det de lært om da Abraham og Isak hadde kommet fram til stedet der Isak skulle ofres. Det ble brukt en eldre bibeloversettelse der det sto at: “Abraham got off his ass.” “Ass” betyr “esel”, men i dagens engelsk er dette også et fast uttrykk som vel best kan oversettes: “Få ræva i gir.”

Vi hadde også to år med undervisning, men jeg måtte sjølsagt fortelle dattera mi hvor mye vanskeligere det var da jeg ble konfirmert i 59 street kjørkja. Vi hadde Pontoppidan oversatt til engelsk og måtte kunne svaret på 120 spørsmål.  Hver uke hadde vi skriftlig prøve der svaret måtte være helt riktig inkludert komma og eventuelle kolon og semikolon. Vi blei delt opp i grupper med en prest som leda hver gruppe. Det var den engelske presten pastor Aas, ungdomspresten pastor Kilde og den norske presten pastor Larsen. Det var en fordel å være i gruppa til Pastor Larsen, det var lettere å få han på avveier. En gang brukte vi det meste av tida for å hjelpe han å uttale ordet “archeology”. Før sjølve konfirmasjonen måtte vi svare muntlig på de 120 spørsmålene. Da var pastor Larsen den snilleste og hjalp oss da vi stod fast på svaret. På overhøringen i uka før konfirmasjonen blei 60 spørsmål delt opp blant alle oss 29 konfirmantene. Da var det godt å ikke være konfirmant i menigheten på Staten Island der de var bare rundt 6 konfirmanter som skulle svare på samme antall spørsmål. Jeg kan fremdeles svarene på de to spørsmålene jeg fikk, men må innrømme at jeg aldri har forstått hva de egentlig betyr. Det ble rein pugging for det meste. Det er nok grunnen til å Pontoppidan blei kutta ut og mer forståelig stoff blei innført. Ikke minst fordi ungdom fra pinsemenigheten Calvary Tabernacle stilte opp utenfor menigheten vår for å vitne og dele ut litteratur fordi de visste at som barnedøpte lutheranere trengte vi å bli frelst.

Av de 29 konfirmantene var det kun én som ikke var norsk og han var født på Åland mellom Finland og Sverige. Vi var to helblods og én halvblods kvindøler. Foruten meg var det Richard Rafoss (far fra Rafoss, mor fra Skjekkeland) og Steffen Abrahamsen (mor fra Lyding). Foruten spørsmålene var den andre viktige saken antrekk. Vi var en lavkirkelig menighet som ikke brukte kapper. Presten brukte bare mørk dress og det fantes ikke alter foran i kjørkja. Det var som å gå på bedehuset. Ville du oppleve å gi i kirken, gikk du i 46 street kjørkja. Der gikk forresten konfirmasjonsundervisningen over 3 år. Vi gutter måtte ha mørkeblå (som så svart ut på avstand) eller svart dress, svarte sko, svarte sokker, kvit skjorte og brei, svart sløyfe. Den første sløyfa mi var ikke brei nok og jeg måtte dra i butikken på nytt. Jentene skulle ha kvit kjole med lange armer og kjolen kunne være maks. 2 tommer over knærne i tillegg til kvite sko.

På konfirmasjonssøndagen var kjørkja stappfull og vi gikk fram for å få en bibel fra søndagskolen i Norw. Ev. Lutheran Free Church, May 7, 1967. Siden den gang er “Norwegian” kuttet ut, og menigheten heter 59 Street Lutheran Bretheran Church og språkene er engelsk og kinesisk. Etter gudstjenesten gikk turen ned på “fift evne” for å ha middag på Fredheim. Etter sjølve middagen var det marsipankake og kaffe. Jeg protesterte, jeg like ikke marsipan. Men beskjeden fra mamma og pappa var klar, det må være marsipankake i en konfirmasjon og i tillegg fortalte gjestene meg at jeg nå som jeg var voksen  måtte jeg drikke kaffe.

Ut på kvelden dro gjestene heim til oss. Der stod gavene utstilt. Jeg hadde blant anna fått en del gaver fra Norge og en gave som jeg var drittflau for å ha fått. Hadde tante og onkel som hadde sendt et par stillongs som gave. Tenkte med skrekk og gru hvis kameratene mine skulle spørre hva jeg hadde fått og skulle fortelle dem at jeg fikk “a pair of underwear”. Det var ille nok om jeg skulle fortelle dem om sølvbestikk i Anitra som jeg hadde fått av familie i Norge. Heldigvis var ikke det egentlig et problem fordi det først og fremst var pengesummen som telte i konkurransen mellom oss konfirmanter. Bestekameraten min var ganske sur da jeg endte opp med en totalsum på ca. 30 dollar mer enn han.

Nå var jeg tilbake på “fift evne” og så etter Fredheim på veggen. Nå var det borte, dekket over av et skilt som fortalte om den kinesiske Internett-kafeen i lokalet der jeg hadde måtte spise marsipankake og drikke kaffe. De første åra i Brooklyn budde vi rett “opp forbi fift” og dette var handlegata vår. Dette var ikke “eit evne”, Lapskaus Boulevard, men også her på “fift” fantes et stykke Norge.