5. ave mellom 52. street og 53. street. Foto: Erling Dugan

Jeg vokste opp i Bay Ridge. Dette var et av de områdene i Brooklyn som gikk fra omtrent Sunset Park på 41. street og helt ut til Shore Road og fra vannet i vest til omtrent 9. ave. I dag er Brooklyn delt opp i “neigborhoods” (bydeler) og dagens Bay Ridge er mye mindre. Da “haiveien” blei bygd som går til Verrazano brua, ble denne motorveien den nye grensa i nord.  Nord for denne grensa, 65. street, er nabolaget Sunset Park som går helt opp til  15. street (noen av dem som bor nord for 25. street mener de tilhører det mer attraktive området, Park Slope) og fra vannet og ned til 8. ave. som er grensa mellom Sunset Park og Borough Park. (Andre mener at grensa skal gå langs 9. ave. for at handlegata 8. ave. ikke skal deles). Hovedgata i Sunset Park er 5. ave. De første åra budde vi i “fårdini strit” (49) litt “oppforbi fift evne”. Derfor var 5. ave. stedet vi dro for å få tak i det meste.

På hjørnet av 49. street og 5. ave. hadde vi en butikk som solgte gardiner, duker, håndklær, o.l. Mamma jobba for den jødiske familien som eide butikken. Hun som så mange andre norske koner hadde “klinejobber”. Etter at mamma og pappa hadde flytta “heim” til Kvinesdal var jeg en tur til Brooklyn og mamma hadde bedt meg å kjøpe en strykefri duk til henne i denne butikken. Jeg gikk innom og sa at jeg skulle ha en duk til mor mi, Mrs. Dugan. Responsen lot seg ikke vendt på: “I can’t cheat you if it is for Mrs. Dugan, she is like one of the family. (Jeg kan ikke lure deg hvis det er Mrs. Dugan som skal ha den, hun er som et familiemedlem.) Jeg fikk duken til en kjempebra pris i tillegg til flere gaver som mamma skulle ha som julepresanger. Denne kulturelle forskjellen kom også fram ved en annen anledning.

Carls “ståra” med herreklær lå på hjørnet av 52. street og 5. ave., en annen butikk eid av jøder som hadde lært seg en del norsk. Når du forlot butikken blei du hilset med: “Ta dæ mæ råo.” Eieren fortalte en gang hva han hadde oppdaga om de norske kundene. Hvis han som jøde lurte en annen jøde, forsøkte den andre personen bare å lure han tilbake. Lurte han en norsk kunde, kom den norske kunden aldri tilbake i butikken. Her blei det meste av mine og pappas klær kjøpt og vi visste at vi alltid kunne stole på at vi ville få en grei pris. I dag er forresten dette bygget en glorete rød og gul McDonalds hamburger restaurant.

5. ave. var et svært blanda område, men fremdeles i 1959 da vi kom hit, fantes det butikker der det stod: Norsk tales her. Etterhvert ble det mer og mer vanlig at det stod: Aquí se habla español. Rundt hjørne på “fift” hadde vi Seaboard. Jeg husker godt veggen med norske 45 rpm plater. Jeg hadde ei eneste norsk plate som var mi, det var Bamsens fødselsdag der Frank Robert sang. Har solgte de også kjøleskap og andre hvitevarer samt transformatorer som mange vi kjente kjøpte for å ta med da de skulle flytta “heim te Norge.”

Det fantes en annen norsk butikk på 5. ave. som pappa vanligvis var innom minst et par ganger i året, Bernt’s Jewelers på 56. street. Takket være Bernt Espeland, som pappa hadde gått sammen med på skolen i Austerdalen, slapp pappa å vri hodet da det kom tid til å kjøpe bursdags- og julepresang til mamma. Her fantes smykker og klokker og det var her det obligatoriske armbåndsuret blei kjøpt da jeg skulle konfirmeres.

Vi hadde ikke noen supermarkeder på 5. ave., men det fantes både delikatesser og kjøttbutikker. Mammas kjøttbutikk het: New Public Meat Market mellom 50. street og 51. street og er blant de få butikkene som finnes den dag i dag. På skiltet står det “since 1940″ og heter fremdeles “New”. Det var italienere som eide butikken den gang og de hadde et skilt der det stod: MEAT FOR FÅR-I-KÅL. I dag står det: SE PREPARAN LECHONES. Her fikk mamma dem til å male kjøttet tre ganger for å få kjøttkaker som ikke var for grove.

Det var en liten norsk delikatesse mellom 52. street og 53. street ved siden av stedet der jeg spiste pizza for første gang. Den gang kosta ett stykke pizza 15 cent, idag er prisen minst 2,50 dollar. Dette var lenge før pizza var blitt søndagsmiddag i Norge og noe jeg aldri hadde sett før. Delikatessen ved siden var stedet å kjøpe Kvikk Lunsj og Lohengrin. Den beste matbutikken lå mellom 55. street og 56. street og var en tysk delikatesse som het, Heiss Brothers. Foruten fiskeboller og andre norske varer hadde de verdens beste syltelabber. Jeg var av den typen som heller ville ha griselabber enn sukkertøy som snacks. Kameratene mine holdt på å spy bare med å høre om dem.

Rett “oppforbi fift evne” i 52. street lå Frelsesarmeen. Det var her jeg begynte på søndagsskole, men det blei bare ei lita stund og så var det å gå i 59 street kjørka. Frelsesarmeen var visst nok ikke “årntli” menighet. Dette var første stedet jeg så flanellograf. Jeg satt i stor beundring da Jesus og de andre blei flytta rundt på tavla. Seinere blei det å gå i Frelsesarmeen på basar. I 59 street kjørkja blei en basar sammenligna med Jesus da han kasta selgerne ut av templet og derfor kunne de sjølsagt ikke ha basar der. Basarene gikk på norsk, svensk og engelsk. Det var en stor begivenhet det ene året da jeg vant to ganger! Ellers var det å tilbringe ei uke på Frelsesarmeen om sommeren på Vacation Bible School. Denne uka var det å tilbringe hele dagen med å høre på bibelfortellinger, lage ting og leke. Jeg har fremdeles et bilde jeg laga med Jesus som den gode hyrden. Det er laga med små farga steiner som skulle limes på plass og lakkes etterpå. Etter denne ene uka gikk turen videre til 59 street kjørkje med ei ny uke med bibelfortellinger, lek og prosjekter. Der laga jeg blant anna bokstøtter som blei brukt i bokhylla heime hos oss i mange år og som nå befinner seg i en eske i garasjen.

Området rundt 5. ave blei etterhvert inntatt av puertorikanere og nordmennene flytta ut. Deres livsstil med høyttalere ute på trappa med musikk og dans passa dårlig inn med nordmenn som holdt seg inne for det meste og der lyden holdt seg innenfor leilighetens fire vegger, for det meste i alle fall. Men nesten hver dag kunne vil høre skriket fra tredje etasje: “Nå dreb’ ho mæg.” Og det var verken på engelsk eller spansk. Dette var “suppentenneren i apartmenthuset åkkas” som alltid stakk innom baren nede på “kårneren” (hjørne) før han kom heim. I dag klager puertorikanerne på at området blir overtatt av meksikanere, folk fra Mellom-Amerika og kinesere. Historien gjentar seg. Brooklyn er i stadig forandring.