Carpool Kenny

Sist helg hadde vi besøk langveisfra. To med fly fra Portland, Oregon og to med bil fra Hemet, California.  Lørdag skulle være kulturdag med musikal om kvelden. Vi skulle se “Children of Eden”. Stykket handler om Adam og Eva, og Noa og fru Noa. Flott opplevelse med musikk av Stephen Schwartz og kjempebra sangere. Tidligere på dagen skulle vi ikke bare ha en kulturell opplevelse, men en etnisk opplevelse. Vi skulle på julemessa på Sjømannskjerka i San Pedro i Los Angeles.

Turen på 135 km skal ifølge Internett ta 1 ½ time. Det kan du regne med mellom midnatt og 4 om morgen, resten av døgnet kan det ta inntil 3 timer. 90 åringen fra Hemet kom hit til Ventura med van og han måtte overbevises om å la meg kjøre slik at ikke alle trengte å tilbringe hele turen i bønn til vår herre om at vi skulle overleve turen. Kjerka ligger på andre sida av Los Angeles og jeg måtte kjøre på motorveien, I-405 for å komme dit.

Det blir sagt at motorveien egentlig heter 4 or 5 miles (an hour) (6,5 til 8 km i timen) som er farta du kan regne med å holde på denne veien. Den regnes som USAs mest overfylte. I 2008 var gjennomsnittlig antall kjøretøyer per døgn (på en strekning) 374.000 kjøretøyer. Heldigvis finnes det nå carlpool (kompiskjørings)-felt langs hele strekningen jeg skulle kjøre.

Andre steder i USA må tre eller flere kompiser kjøre sammen for å benyttet et slik felt. Her i Los Angeles trengs det bare to personer i bilen. Det sier litt om hvorfor trafikken er håpløs her. Folk er oppfinnsomme når det gjelder å bruke kompisfeltet.

Ei gravid kvinne fikk bot da domstolen ikke var enig med henne i at hennes foster var den andre personen i bilen. Andre bestiller den beinløse og oppblåsbare Carpool Kenny til 25 dollar. Siste nytt er å bruke babydokker som passasjer. Ei slik dokke så så ekte ut at politiet knuste ei bilrute for å redde en baby ut av en bil med lukka vinduer der det var fare for at babyen skulle død av stor varme i bilen. Da faren til “babyen” kom tilbake til bilen utbrøt han: “Kona mi sa at jeg skulle legge dokka i kofferten på bilen når jeg ikke bruker den til kompiskjøring.”  Jeg har vært inne på tanken å leie en passasjer når jeg kjører aleine.

På lørdag gikk turen greit å vi skulle stoppe på Alpine Village på veien. Dette er et europeisk marked der jeg skulle kjøpe weisswurst (tilsvarer medisterpølse), wienerwurst og bestille Norwegian headcheese til jul, som er eneste tida de lager nettopp norsk sylteflesk. Kan forstå at sylteflesk har head (hode) i navnet, men cheese betyr “ost”.

I tillegg til matbutikken finnes det flere tyske butikker samt tysk restaurant i dette butikksenteret. Første gang jeg var på restauranten gikk jeg med ei norsk T-skjorte med teksten “Noa bygde arken før regnet kom.” Feil, den ble ikke kjøpt på et stevne i Sarons Dal eller et annet stevne. Den var reklame for en tidligere bank i Oslo, Andresens Bank. Dama som tok imot oss la merke til T-skjorta og spurte om jeg var norsk. Hun var fra Flekkefjord og hennes bestevenninne i oppveksten, Klara, er søster til onkelen min, Stein Torkildsen. Verden er ikke stor!

Vi kom fram til kjerka og jeg hadde passa på å gå med den vakre og vågale Kvinesdal T-skjorta mi. Reklamerte for golfbanen og laksefiske. Kanskje jeg får en gratis runde neste gang jeg er i Kvinesdal? Men, jeg må innrømme at jeg kun har spilt minigolf. Eller kanskje fiske laks? Men, igjen må jeg innrømme at siste gang jeg holdt i ei fiskestang var i New Jersey som 6-åring ved hytta til Sissel Lindefjeld på Lake Wanda.

Julemessa er som å være på bedehuset med masse folk og blant dem også et par kvindøler. For et par år siden lytta jeg til et par eldre damer og hørte at de måtte være fra Sørlandet. Jeg spurte: “Kå kjæme dåkke frå? Og fikk vite at de var “fra Kvinesdal, et lide stykke ovenfor sentrum.” Solveig og søstera var fra Jerstad og de fortalte meg at bror deres, Seval, var bestekammeraten til far min i oppveksten. Du kå liden verden æ! Koselig å treffe sambygdinger igjen.

Kirkebenkene er løse og hele kirkerommet og resten av kjerka brukes til julemessa. Vi kjøpte ei lita kransekake til 25 dollar, krumkaker, flere skjerf, smykker og julepynt. TV-en vår “døde” her om dagen og vi tok lodd på boka med 32″ flatskjerms TV. Vi venta spent ved telefonen på søndagskvelden for å få den hyggelige meldinga om at vi hadde vunnet. Men den gang ei…

Det gikk bedre med loddkjøp. Etter at vårt bord hadde vunnet tre ganger var det noen som foreslo at vi skulle bare bli stående å vente på neste gevinst, men det fikk holde med tre ganger. En av gevinstene var gitt av den svenska kyrkan som deler lokalet med den norske menigheten. Nå har vi svenske fiskbullar,  knäckbröd, sås og soppa. Så måtte vi sjølsagt kjøpe mat i butikken som kjerka har: Synnøve Gulost, Mors flatbrød, Mills majones, tubeost. Vennene mine syns det er artig med toothpaste (tannpasta) ost. Mors flatbrød er god, men den kan ikke sammenlignes med “lepsa og hellekagen” mamma og Alma Oudalstøl laga i Brooklyn da jeg var guttunge.

Vi måtte imidlertid ha noen mat på julemessa og de amerikanske gjestene våre måtte ha noe ekte norsk mat. Varmrettene var lapskaus, rømmegraut og ertesuppe. Ertesuppe var absolutt nederst på lista mi med middagsretter som guttunge og fremdeles ikke noen jeg er noe særlig glad i. I Brooklyn brukte mamma Sweden House, gula ärter som kom i gule tøyposer. Ertene blei “lagt i blåt” kvelden før så jeg hadde god tid til å grue meg til middag med ertesuppe. Jeg holdt meg til Norwegian open face sandwiches (smørbrød) med karbonader, reker med eggsalat og laks med eggerøre. Etterpå hadde jeg et stykke marsipankake. Den kaka er blitt fjerna fra lista mi med kaker jeg absolutt ikke liker og nå spiser jeg gjerne et stykke. Og så fikk jeg meg et stykke pinnekake, favorittkaka mi. Favoritten hos våre amerikanske gjester var krydderkake med sjokoladekrem.

Nå gleder vi oss å dra tilbake på kjerka 8. desember. Da er det julelunsj med et fantastisk koldtbord. Heldigvis slipper jeg å dra aleine eller kjøpe Carlpool Kenny og får kjøre i kompisfeltet og forhåpentlig ikke bruke alt for lang tid for å komme dit eller heim igjen.