Jul i Brooklyn Heights. Bilde tatt søndag den 20. desember da det kom ca. 1 fot (12 tommer) med snø Foto: Lois Berseth Hedlund

“Heima sjå åkke” var “jol” den store fjotlandske høgtida. Det var juletradisjonene til mamma som blei formidla videre. “Heima hos” pappa i Bakkan (Gjemlestad) blei det ikke feira jul og derfor fantes det ingen juletradisjoner der i huset.

Bestemor i Bakkan hadde noen favorittvers som finnes hos profeten Jeremias, kapittel 10 vers 3 og 4: “For folkenes skikker er tomhet, de feller et tre i skogen, og treskjæreren lager det til med øksen; med sølv og gull pryder de det; med spiker og hammer fester de det, så det ikke skal falle.” Derfor blei jula regna som en hedensk fest og ikke noe som burde feires. På sine gamle dager mildna bestemor i forbindelse med slike forbud som mot kortstokk, radio, TV og det kom adventsstjerne i vinduet og julepynt som barnebarna hadde laga på skolen, fikk hedersplass i stova. Men bestemor og bestefar gikk aldri så langt som å få juletre, der gikk grensa.

Jula i Brooklyn begynte i tidlig i november med julemusikk og juletilbud i butikkene. Det gjaldt å gjøre handelsesongen lengst mulig. Heime hos oss starta den i begynnelse av desember med julebakst, lefse og småkaker skulle bakes. Alma (Lindefjeld) Oudalstøl og mamma kom sammen for å lage “lepsa”. Mamma påstod alltid at hun ikke kunne bake lefse og Alma bakte og mamma steikte. De hadde sjølsagt “årnti” hard lefse, ikke sånn mjuk lefse som de brukte i Hægebostad. Og den uoffisielle konkurransen mellon konene gjaldt ikke smaken på lefsa, men hvor tynn den var. Jo tynnere, jo bedre. Jeg gikk hele tida å håpte på at noe skulle bli knust og ikke kunne klines, slik at jeg kunne få sodd (soll) med surmelk. Til jul skulle lefsa klines på en spesiell måte, ikke bare med smør og sukker, men med ekstra smørrand rundt kanten.

I tillegg måtte det sjølsagt bakes småkaker. Mamma lagde deigen og jeg trygla og ba om å få spise deigen, den var jo faktisk mye bedre enn de ferdige småkakene. Jeg fikk lov til å spise litt, men beskjeden var klar. Spiste jeg for mye ville bakepulveret og natronet føre til at magen ville blåse opp som en ballong med fare for at den ville sprekke. Neste dag kom mamma og venninna Alice (Homeland) Abrahamsen sammen for å bake. Alice hadde også gjort ferdig deig og de bakte alle sju slagene. Mamma skaffa seg aldri kransekakeform og vi hadde derfor kransekakestenger. Krumkakene blei heller ikke laga slik at de så ut som de skulle fylles med iskrem. Hun trykte de ned i en kopp for å gjøre det lettere å lagre dem.

Den andre viktige oppgaven som mamma hadde før jul var å vaske og stive brikker, duker og gardiner. Disse kom ikke på plass igjen med det samme. Først skulle vi ha “svart sunndag”. Dette var søndagen før jul. Vinduene og bordene var bare og dette var den eneste søndagen i løpet av året da vi spiste rester. Vi skulle gjøre oss klare til etegilde i jula.

For meg var det julekort og julepresanger som stod på dagsorden før jul. Når det gjelder julekort kjøpte jeg en store eske som inneholdt mindre esker med julekort og gratulasjonskort. Jeg solgte disse til venner og familie og fortjenesten blei brukt for å kjøpe julegaver. Jeg hadde jobben med å skrive julekort som mamma og pappa sjølsagt hadde kjøpt disse fra meg. Så var det å dra i butikken for å kjøpe presanger. Jeg tok denne oppgaven svært alvorlig, gavene skulle være perfekte. Den største presangen mamma og pappa fikk var året da jeg kjøpte familiebibel. Jeg gikk til den norske bokhandelen og kjøpte den av Thyra Fjellanger. Den var så dyr at jeg måtte kjøpe den på avbetaling. Dette var vel før det faktisk fantes et slik begrep. Hver uke dro jeg innom butikken for å betale neste “avdrag”. Hun var så imponert over at jeg som guttunge gjorde dette at jeg fikk to bøker av henne som julegave. Den ene boka var eventyrene til Hans Christian Andersen oversatt til engelsk og den andre var Pelsjegerlivet av Helge Ingstad. Dette blei faktisk den første boka jeg leste på norsk. Før den tida hadde jeg bare lest avisen Nordisk Tidende og andre småstykker på norsk.

Og så måtte vi sjølsagt ha juletre. Dette var den ene oppgaven som jeg og pappa gjorde sammen i løpet av året. Hvert år trua han med at vi skulle kjøpe et lite kunstig tre som vi kunne sette på toppen av “tellevisjen”, men hvert år ble det et tre på ca. 2,5 meter. Vi dro ned på fift evne (5.ave.) for å finne et bra tre. Jeg husker at det alltid var snøslaps da vi skulle kjøpe tre. Pappa prøvde alltid å finne det perfekte treet med lik avstand mellom greinene og der det ikke var steder uten greiner. Han fant aldri det, og da vi kom heim hadde han jobben med å sage vekk greiner i bunnen og bore hull i stammen der det mangla greiner og brukte greinene fra bunnen av treet. Det hjalp ikke å fortelle han at treet skulle stå inn i et hjørne og ingen kom til å merke at det “mangla” ei grein. Julepynten blei henta fram fra kjelleren og treet blei pynta med farga lys, julekuler, fletta korger i bunnen og norske og amerikanske flagg. I tillegg måtte det lys rundt kantene på vinduene i stova samt Santa Claus med sin slede og sine reinsdyr. Vi gikk ikke “all out” som en del av våre naboer som hadde masse lys på utsida av huset samt nisser og Jesusbarnet.

Nå var alt klart til “jolaptå”. Bestemor (Netland) hadde sendt pinnekjøtt fra Kvinesdal. Det var strengt forbudt å sende kjøtt til USA, men hun tok sjansen og det gikk alltid greit. Til tross for at dette var ulovlig virka det som det ikke blei regna som synd. Det som var “synd” var året da pappa lot kjøttet henge for tett i en pose og kjøttet mygla. Vi måtte ut å kjøpe pinnekjøtt i Brooklyn som sjølsagt var på langt nær så godt som det vi fikk fra Kvinesdal. Foruten “pinnesteik” bestod middagen av kålstuing, kålrabistappe og “jåorpla”. Det rare med kålrabien er at den så liten her i USA i forhold til Norge. Alt skal jo være så mye større her. Til dessert var det moltekrem. De første åra kom moltene i boks fra Canada, seinere var det å bruke svensk moltesyltetøy. Det ene året etter at vi hadde vært i Norge hadde vi molter som vi hadde sjøl plukka i Møgedalen. Vi gikk aldri i “kjørkja” på “jolaptå”, men jeg leste alltid juleevangeliet. De første åra leste jeg på engelsk, men seinere blei det å lese: I de dage…. Seinere i jula blei det kirkebesøk med mange juletrefester, men det får bli en annen historie. Første juledag var det svinekoteletter og til dessert var det lagvis risgraut, sviskekompott og vispa fløte. Veit ikke om det finnes et navn på dette. Lurer på om det var kun mamma som laga dette eller om andre bruker dette.

Vi var aldri aleine på julaften. De første åra var onkel Hans (Veggeland) sjølsagt hos oss i jula. Familien hans var i Flekkefjord, og vi var familien hans. Seinere var det å invitere andre, spesielt de som var aleine i Brooklyn. Et år var det et ektepar fra Austerdalen som var hos oss. Barna deres var i Norge og de var aleine. Jeg husker dette svært godt på grunn av gaven jeg fikk fra dem, ei silkepute med norgeskart og frynser. Noe de må sjøl ha fått og som de fant fram fra trunken deres. Jeg uttrykte overfor mamma og pappa at de gjerne kunne dradd i butikken og kjøpt en gaven. Da fikk jeg talen om å være takknemlig og visste at det ikke var noen vits å diskutere den saka videre.

I dagene etter jul var det å spise masse frukt, “neda” og småkaker. Småkakene blei mindre attraktive etterhvert som dagene gikk og pappa kalte dem “inn å ud kagen” og spurte mamma om hun hadde tørka støv av dem. Den 26. desember lå det allerede juletrær uten som folk hadde kasta. Det var slutt på jula. Men hos oss varte dem fram til omtrent 20. dag jul da juletreet forsvant fra stova. Før juletreet ble kasta hadde vi en “før kast” fest med siste restene av julematen og der vi hadde selskapsleker. Jeg husker best året da vi hadde smultringer på en stang og folk skulle konkurrere om å spise smultringen uten å bruke hendene. Jonas Oudalstøl fikk den eneste smultring med sjokolade (i plast) og forsøkte for harde livet å spise den. Det var slutten på julehøgtida, og det eneste som kunne gjøres var å vente til i nesten et år på neste “jolefeiring”.