Grautfesten i 59. street kjørkja 1964. Foto: Ivar Tønnessen

Da jeg var gutt gikk vi ikke i “kjørkja” verken julafta eller juledagen, men likevel var dette den store menighetshøgtida. Vandringa gikk fra juletrefest til juletrefest. Som guttunge blei det å sammenligne det viktigste, maten og underholdninga.

Det hele begynte egentlig med en fest som ikke var juletrefest. Dette var grautfesten i 59. street kjørkja før jul. Her var det graut, frukt, nøtter, underholdning og en kort andakt. Grauten blei laga på kjøkkenet i ei gigantisk gryte helt til året da den statistisk unnværlige katastrofen skjedde. Det var “skåve” i bunnen på gryta, risgrauten var brent. Deretter blei det til at konene lagde graut heime og grautporsjonene blei slått sammen og varma opp. Underholdningsinnslaget jeg husker best er året da Reidar Senum fikk tilbake juletreet fra forrige år. Andre hadde gått og tatt treet hans etter at han kasta det ut, og han fikk det tilbake på neste grautfest slik at han skulle slippe å bruke penger på nytt tre. Et år var ungene til søstera mi Kirsten med på festen. Mens vi spiste, utbrøt plutselig Lloyd: “I got the nut in the graut.” Han fikk marsipangrisen som han stolt tok med heim til mormor og morfar. Etter at vi kom heim kom mamma ut på kjøkkenet. Der stod alle tre, Roy, Lloyd og Monika og holdt på å kaste grisen i søpla. Mamma var skrekkslagen. Ingen av dem likte grisen og mamma som var svært glad i marsipan, fikk den istedet.

Hver av de fire kvinneforeningene i 59. street kjørkja hadde juletrefest med “dancing around the Christmas tree” (den engelske oversettelsen av “gang rundt juletreet”). Årets mulighet til å danse i kjørkja. De fire foreningene var Solglimt, Hjelpsom, Fredens Bånds Kvinneforening og Martha-Mary Society. Mamma var med i Fredens Bånds Kvinneforening sammen med blant anna, Alma Oudalstøl, Marie Olsen, Marie Eiesland, Ingeborg Bergeslien. Det var foreningen med de yngre konene og med den beste maten. Det blei servert heimelaga smørbrød og kaker. Mammas jobb hvert år var å koke utallig liter med gomme i en hel dag. Martha-Mary Society var den engelskspråklige foreningen og det var ganske opplagt at de kom til å bare ha noen kaker de hadde kjøpt i butikken. Det måtte de norske til for å servere ordentlig mat. Menighetens store fest var sjømannsfesten der sjøfolk som var i land i New York, blei henta for å være spesialgjester på festen. Her var høgdepunktet da sjøfolkene fikk presanger med morsomme tekster og masse latter.

Høgdepunktet i 66. street kjørkja var Norma Andreasen som sto foran og tegna med kritt mens vi i salen satt og tippa på hva det kom til å bli til slutt. Traff faktisk Norma for noen få år siden på en norsk samling på leseværelset i 66. street kjørkja. Hun hadde vært misjonær i Sør-Amerika i alle år før hun kom tilbake til Brooklyn for å ta seg av sine foreldre. Hun snakka flytende sørlandsk, men hadde dessverre aldri hatt råd til å dra til Norge. Maten på festen i 66. street kjørkja var ikke noe å skrive heim om. Kvinnene der hadde bestemt at de skulle gjøre det enkelt og vi fikk utlevert en brun nistepose med appelsin og en dagsgammel bolle.

I 46. street kjørkja var det Kvåslaget som sto for festen. Dette var folk som hadde gått på Kvås Ungdomsskole (Folkehøgskole) som hadde eget lag i Brooklyn og som arrangerte juletrefest. Festen som skilte seg mest ut var festen i Sjømannskjerka. Dette var stedet folk uten spesiell menighetstilknytning følte seg mest heime. Her igjen var det sjøfolk som sto i sentrum, og det som skilte denne festen ut fra andre menigheter var gangen rundt juletreet. Her fikk vi synge, “Jeg gikk meg over sjø og land” og “Så går vi rundt om en enerbær busk”. Disse ikke-kristelige sangene var svartelista i de andre menighetene.

Litt norsk jul blei det også andre steder. I andre klasse hadde vi ei frøken som var veldig opptatt av å dra nytt av klassens multikulturelle sammensetning i forbindelse med jul. Det norske innslaget blei mors heimelaga “hellekage” som klassen fikk smake, og jeg og Katherine skulle som klassens innslag ved skolens juleprogram, synge “Glade Jul”. Vi øvde og lærte sangen utenat på hver vår kant og sjokket blei stort da vi kom sammen og oppdaga at vi hadde lært den på hvert vårt språk, jeg hadde lært den på bokmål og hun hadde lært den på nynorsk. Ungdomsgruppa vår i 59. street kjørkja som sjølsagt ikke fikk lov til arrangere dans, fikk danse rundt juletreet og  synge engelske julesanger i tillegg til å lure oss til å de norske julesangene som var våre favoritter: “Jeg gikk meg over sjø og land” og “Så går vi rundt om en enerbær busk”.

Jula handler også om å dele og det var noe jeg var svært glad for at jeg kunne være med på. Vi delte jula med pasienter ved Pilgrim State Hospital. Dette var et sykehus med 15,000 psykiatriske pasienter. Vi trykte opp program med sanger og hadde med oss en liten gave til hver av de skandinaviske pasientene. Jeg spilte trekkspill og pasientene og de andre som var med fra 59. street kjørkja sang med. Vi gikk fra avdeling til avdeling. I ei avdeling så det ut som pasientene bare satt og stirra ut i lause lufta. Dette var de blinde pasientene. Ett år kom en av pasientene løpende mot oss da vi holdt på å dra. Han hadde en stor bunke med tildigere programmer og hadde blitt forhindra i å komme denne gangen. Hun gikk glipp av besøket, men lurte på om han i det minste kunne få et program. Vi dro til Pilgrim State Hospital rundt jul og rundt påske og for de fleste var dette de eneste besøkene de hadde i løpet av året. I den tida var det fremdeles stor skam å ha et familiemedlem på et psykiatrisk sykehus. Det var et sjokk å få vite en av pasientene jeg hadde truffet der var faktisk tante (fra Lyngdal) til bestekameraten min. Vi var begge godt voksne før han ville fortelle meg dette.

For meg er det omtrent slutt på juletrefester. Det blir det ingen i året, men i fjor ble det å danse rundt juletreet i Sons of Norway. Da merket jeg hvor mange norske julesanger jeg faktisk kan utenat. Jeg hadde sunget dem så mange ganger som guttunge at jeg fremdeles husker dem sammen med alle de andre gode minnene fra jul i Brooklyn.