Apartmenthusa i 49. street Foto: Erling Dugan

Å flytte fra Kvinesdal til Brooklyn var som å flytte til en annen verden. Til tross for at vi hadde budd midt i sentrum i en “village” som het Nese’, hadde vi utedo og lørdagsvasken foregikk i en balje på kjøkkenet der vannet måtte varmes opp på komfyren. Hovedgata i 1959 var fremdeles bare grus. Nå var det storbyen Brooklyn med hus og blokker i alle retninger stedet vi skulle bu. Brooklyn var fram til 1898 egen by. Med ca. 2,5 millioner innbygger ville Brooklyn vært USAs fjerde største by hvis den blei skilt ut fra New York.

Etter en måned i en “studio apartment” skulle vi flytte inn i en “årntli apartment” i 49. street. Gata mellom fift (5. ave) og sikst (6.ave.) evne bestod av fire etasjers “apartmenthus” med unntak av helt nede mot fift der det fantes et helsesenter som nylig hadde blitt bygget. På begge sidene rett “opp forbi fift” fantes det en barberer. Her var det å sitte og vente i det som føltes som mange timer for å klyppe håret. Det var som å gå til legen. I enden av gata mot sikst evne var det en tysk delikatesse på den enden sida med verdens beste potetsalat og makaronisalat. Dit dro vi for å kjøpe salat også etter at vi flytta. På den andre sida fantes en liten “candy store” som var med på å sørge for å gjøre amerikanske barn til de feiteste i verden.

Leiligheten hadde to “beddråm”. Søstera mi, Kirsten, hadde eget soverom som vendte ut mot gata. Hun hadde ikke bare eget rom, men egen inngang. Hun kunne lure seg inn og ut uten at mamma og pappa hadde kontroll. Det viste seg å være en fordel for henne. Jeg måtte dele soverom med mamma og pappa. Vinduet i dette soverommet vendte ut mot en “silo” midt i blokka. Det fantes et rundt hol midt i blokka med vinduer fra soverommet, gangen og stova. Halvdelen av rundinga var vår blokk og den andre halvdelen var naboblokka. Både soverommet og stova fikk lite naturlig lys. Vi hadde til sammen ca. en halv time med sol i stova kun i juli måned. Kjøkkenet og badet var helt bakerst mot “bækjarden”.

Vi overtok leiligheten etter Anny (Lindefjeld) og Jakob Åsland som dro “heim” til Norge, og pappa hadde kjøpt alle møblene deres. Et møbel som måtte kjøpes var pult til Kristen. Det blei imidlertid ikke mye skolegang på henne i USA. Etter kun noen få måneder med engelsk på “framhaldsskula” før vi dro var engelsken hennes svært begrensa. Det var ikke lett å komme som 14 åring uten å kunne språket, og hun blei plassert i en klasse med yngre elever. Hun valgte å få seg jobb så snart som mulig.

I stova var det “tellevissjen” som dominerte. Denne hadde det typiske bilderøret som gjorde det både stort og tungt. Jeg tilbrakte det meste av lørdagsmorgen foran skjermen for å se på tegneserier. Det holdt i en del år med hjelp av “tellevissjenmannen åkkas”, Toralf Tobiasen fra Frøytland. Det var ikke før sjølve bilderøret røyk at vi fikk nytt apparat. Toralf var i Amerika i mange år, men da han døde i fjor blei hans ønske oppfylt. Han ville begraves “heima” på Feda.

Men jeg måtte slå av TV-en når Scandinavian Echos with Hans Berggren kom på radioen. Han spilte skandinavisk musikk og formidla nyheter fra Norge. Du kunne høre når han snudde på sidene i avisen for å lese fra neste artikkel. Programmet var på lufta i mer enn 50 år, lenge før det var noe som het Internett. Det fantes i tillegg to norske programmer på radioen, et fra 59. street kjørkja og det andre fra 66. street kjørkja.

Det andre stor møbelet i stova var sofaen. Det var en sovesofa av typen Castro Convertible som veide minst ett tonn. Den var så tung at jeg trudde det ville være det ideelle stedet å skjule en kortstokk under. Jeg skulle visst bedre med ei mor som hadde støv på hjernen. Kortstokken havna i søpla. Da jeg reiste på ferie til Norge som 11 åring var jeg glad for å oppdaga et det var mulig å kjøpe “syndefri” kortstokk i Kvinesdal. Dette var så kalla Speiderkort som kunne brukes akkurat som en vanlig kortstokk, men jeg slapp å ha dårlig samvittighet eller risikere at kortstokken blei konfiskert. Reinslighet stor høgt i kurs hos mamma. Hun var villig til å risikere liv og helse for at ingen skulle kunne si at alle bakterier ikke hadde rømt fra leiligheten vårt i redsel for mammas skureklut. Vinduene var kanskje det mest synlige beviset på reinslighet. For å vaske vinduene som vendte ut mot “siloen” måtte hun stå på en liten kant på utsida av vinduet og vaske og holde seg fest samtidig. Det var faktisk en hel etasje ned til betongen nederst i “siloen”. Hun gjorde alt for å ikke bli kritisert av familie og venner.

Leiligheten trengte oppussing og stova skulle tapetseres. Det viste seg at det var 7 lagt tapet som måtte fjernes først for å få en noenlunde slett vegg. På kjøkkenet fantes det gammelt linoleum og på et sted var det en stor hump. Da linoleumen skulle skiftes ut, viste det seg at denne humpen var faktisk en uåpna avis under linoleumen.

Pappa hadde laget en stige for at jeg skulle kunne gå ut av vinduet i kjøkkenet og ned i “bækjarden”. Der spilte vi noe som vi kalla “caps” eller “skully”. Vi tegna en firekant i kritt med små ruter med tall i hjørnene og mellom hjørnene. I midten fantes “the skull” (skallen) og dermed navnet “skully”. Vi lagde “caps” som var bruskorker med en mynt i bunnen og smelta voks over myten. Denne slo vi med tommelen og langemann fra rute til rute.

Den episoden jeg husker best fra “apartmenten” foruten jula er cubakrisa i 1962. Spenninga var stor, ikke minst fordi vi budde i USAs største by som kunne bli et av målene hvis det skulle bryte ut krig. En del “norskara” dro med fly til Norge for å komme seg unna. Vi var ikke blant disse. Jeg husker godt stunda ved kjøkkenbordet da jeg spurte pappa om krig. Han hadde jo vært på Knaben under den andre verdenskrigen og opplevde alle bombingene der. Han forsøkte sitt beste å formidle noe av krigens grusomheter til meg som 9 åring. Jeg kan fremdeles kjenne frykten for å det skulle bli krig mellom USA og Sovjetunionen. Min første reaksjon var at vi ikke måtte fortelle mamma. Jeg var redd for at hun ikke skulle kunne tåle det. På skolen gikk alarmen til stadighet. Vi skulle lære å gjøre oss klare i tilfelle en atombombe bli sluppet. Kort alarm betydde at vi skulle dukke under pultene våre for å unngå de farlige strålene fra bomba. En lang alarm betydde at vi skulle gå ned i kjelleren i rekk og rad for å være enda bedre beskytta mot en atombombe. Cubakrisa gikk over og livet i leiligheten gikk videre.

For noen år siden var jeg på det nye museet på Knaben og det kom en mann bort til meg som jeg ikke kjent. Han visste hvem jeg var og fortalte: “Æg regne me at far din aldri fortelte dæg at ette fyste bombinga va han blant dei som hadde som oppgave å samle kroppsdela ette dei som blei drept i håb om å kunne identifisera dei. Alt frå fingre te større dela.” Tårene begynte å renne. Nei, dette hadde pappa aldri fortalt meg. Far min delte egentlig lite om seg sjøl som de fleste i hans generasjon. Far min var allerede død på dette tidspunktet, men det hjalp meg å forstå han litt bedre.

Tida i 49. street gikk mot slutten. Puertorikanere holdt på å overta nabolaget og leitinga begynte for å finne et nytt sted og bu. For meg personlig betydde det store forandringer og utfordringer. I dag velger jeg å se på disse som berikelser. Likevel er det en annen del av tida i 49. street som må fortelles. Det er historien om naboene våre. Det får bli en egen spalte.