Rundt "kårneren" fra "fift evne". Foto: Erling Dugan

Det å flytte til Brooklyn som unge var ikke det samme som å komme som voksen. De voksne kunne velge å leve i en “ghetto” med norske familiemedlemmer, venner, butikker, menigheter, barer, foreninger, arbeidskollegaer osv. Jeg som unge, måtte forholde meg til to svært forskjellige kulturer, både den norske og den amerikanske. Men “apartmenthuset” i 49. street var et lite stykke Norge.

Blokka på fire etasjer hadde 8 leiligheter der det budde nordmenn i fire av dem. Jeg har forsøkt å huske hvem som budde i de andre leilighetene, men må innrømme at jeg ikke har peiling. Herr og fru Nesheim budde i den andre leiligheten i første etasje. Jeg veit ikke hvorfor vi kalte dem herr og fru istedenfor Reinert og Borghild. De skulle nesten tru de var østlendinger, men de kom fra Tysvær utenfor Haugesund. Reinert jobba på en taubåt og Borghild var heimeværende husmor.I tillegg var det Robert som var ett år eldre enn meg og Gerd som var på alder med søstera mi, Kirsten.

For noen få år siden var jeg innom et Ventura Country chatrom på Internett. Dette er altså den county jeg bur i her i California. I profilen min stod det jeg var interessert i slektsgransking. Det kom en melding fra en person som lurte på hva slags slektsgransking. Etter en rekke spørsmål fant vi ut at vi var på samme alder og var begge fra Brooklyn. Foreldrene hans kom fra Lista,men vi kjente ikke hverandre fordi vi ikke gikk på samme skole og han vokste opp i 46. street kjørkja og jeg i 59. street kjørkja. Men søstera hans var bestevenninne med nettopp naboen vår, Gerd.

I tillegg hadde jeg søskenbarnet hans, Roy,  som søndagsskolelærer. Jeg var på besøk hos Roy for en del år siden i Oslo. Firmaet hans hadde sendt han til Norge for å jobbe der i en treårs periode. Heime hos Roy snakka de ikke norsk, men han fortalte kollegaene sine på jobb at han huska ett ord som mora fra Lista ofte brukte. Ordet var “svøbnug”. Han fikk beskjed om at det ikke fantes et slik ord på norsk og lurte på om han huska feil. Han var glad for å kunne gå tilbake på jobb og fortelle et dette var en dialektform av ordet “søvnig”.

Ute på gata blei Robert og jeg ofte mobba fordi vi var norske. De andre guttene var for det meste av italiensk avstamning. Jeg satt og tenkte på de andre ungene og husker ikke en eneste jente. De holdt seg kanskje inne og lekte med dokkene sine. Rose var det eneste unntaket. Rose gikk i samme klasse som meg og vi gjorde ofte lekser sammen. Mobbinga kunne bli svært slitsom og noen ganger gikk Robert og jeg for oss sjøl i “bækjarden” bak blokka for å spille “caps” med flaskekorkene våre.

Jeg hadde lært på søndagsskolen at jeg aldri skulle ta igjen. Men én gang fant jeg ut at Jesus fikk mene hva han ville, nå hadde det gått for langt. Jeg begynte å slåss med Larry og la han i bakken der han gråt om nåde. Det blei mindre mobbing etter den episoden. Etter at vi flytta fra 49. street så jeg ikke de andre ungene i 49. street før jeg begynte på junior high school (ungdomsskolen). Jeg hadde flytta til nytt skoledistrikt, men på ungdomsskoletrinnet var det unger fra tre forskjellige skoledistrikter, blant dem var min gamle skole. En av de første dagene traff jeg igjen Larry. Han hadde hatt noe på hjertet helt siden den slåsskampen. Han måtte fortelle meg at hans foreldre var norske og at han hadde skjult det faktum for å slippe å bli mobba.

Jeg var på møte i 46. street kjørkja på 90-tallet. Det var den siste menigheten som hadde regelmessige møter på norsk og det var pastor Larsen som hadde vært i 59. street kjørkja som var prest. Det kom en eldre dame bort til meg, det var fru Nesheim. Jeg fikk vite av Gerd hadde gifta seg med en mann fra 46. street kjørkja som hadde utdanna seg til prest, men at Gerd dessverre døde av kreft. Robert budde i New Jersey som de fleste andre jeg vokste opp sammen med. Hun smilte da hun fortalte om historien hun husket best fra meg som guttunge. Mamma var ute på “klinejobb” og jeg skulle være hos dem helt til mamma kom heim. Jeg hadde funnet ei saks og låste meg inne på badet. Der klypte jeg håret mitt, uten speil. Kjente med fingrene og var svært stolt over resultat. Nå slapp jeg å gå til barbereren nede i “striten” og sitte der i det som føltes som mange timer. Fru Nesheim visste ikke sin arme råd, følte hun hadde mislykkes i oppgaven med å passe meg.

Mamma hadde også en episode som hun husket best om meg og Robert. Mamma hadde bakt brød. Hun bakte to og to samme slik det det var skorpe på tre sider. Vi dro brødene fra hverandre og begynte å plukke i begge brødene. Vi kunne bare skyve brødene sammen igjen og ingen ville merke det. Problemet var at vi ikke klarte å stoppe. Brødene som så bra ut, bestod nesten bare av skorpe etter at vi var ferdige.

I etasjen over oss budde bestemor og bestefar “på lopte”. Dette var Imma (Ingeborg) og Tor (Helle) Lindefjeld. Tor var faktisk familie. Han og bestefar min var søskenbarn. De var stillferdige leieboere. Imma var svært godtruende. Pappa hadde gøy med å tirre henne. Vi hørte aldri noe fra etasjen over oss, men én gang hørte vi et smell. Imma datt ut av senga. Seinere tok pappa henne inn på soverommet vårt og viste henne en sprekk i taket og fortalte henne at det var resultatet av fallet. “Nei, jåore æg dæ”, kom det med et sukk fra Imma. Den episoden som er blitt ganske kjent i Kvinesdal er da vi satt på trappa utenfor “apartmenthuset” og det begynte å regne. Det kom stillferdig fra Imma: “Detta hør er nok snø heima sjå åkke i Fjotland.” Jeg glemmer aldri presangen Tor fikk i 60-års kalaset. Han hadde ikke et hår på hodet og fikk en gigantisk kam og speil.

I etasjen over Imma og Tor budde “suppentenneren” og kona som begge var sørlendinger. Han hadde ansvaret for blokka, men trivdes best på baren nede på “kårneren” av 49. street og fift evne (5. ave.) Vi hørte skrikene hans da han kom heim fra baren og kona kjefta på han. En gang vi besøkte dem fikk jeg et kosedyr av dem. Det var en grå elefant som sammen med Lassie, var ved min side hver natt. Det var godt å ha noe å klemme på.

Dattera deres, Anna, og hennes tyske mann, Hans, bodde i leiligheten ved siden. De hadde ikke unger og jeg blei på en måte deres adoptivbarn. De var pinsevenner og hadde stor nød for meg som ufrelst barnedøpt lutheraner. Jeg blei nedlesset med traktater, kort med bibelvers og jesusbilder.

Alle disse naboene i den lille norske “ghettoen” i 49. street har satt sine spor hos meg og vært med på å berike meg som person.