Kinesisk klokke fra 1522 i 46. street kjørkja.

Brooklyn kalles “the city of churches” (byen med kirker) på grunn av det store antall kirker. Hvis det skal være navnet på Brooklyn, bør 4. avenue het “the avenue of churches”. Helt fra nord til sør finnes det kirke etter kirke, også i bydelen Sunset Park. De første måneden etter at vi kom til Amerika i 1959 budde vi rett over gata fra en av dem, 46. street kjørkja. Dette var en norsk menighet, men ikke en som jeg kom til å bli med i. Mamma visste nok at hennes søstre i Norge ikke ville være blid hvis de visste at vi var med i en høykirkelig menighet med alter og prestekjole. Det fantes riktignok ikke bedehus i Brooklyn, men 59. street kjørkja var det som lå nærmest.

Det blei likevel en del besøk i nettopp denne menigheten, Trefoldighetskirken (Trinity Church) som den egentlig heter. Kirka blei bygd mellom 1910 og 1917 i neo-gotisk stil med klokketårn i hjørnet mot 46. street og 4. avenue, men uten klokke. Likevel ringte det fra ei klokke etter midnattsgudstjenesten på nyttårsaften hvert år helt fram til 60-tallet. Menigheten har faktisk en klokke fra 1522 som aldri ble montert i tårnet, men som befinner seg i en trappeoppgang. Denne klokka har en egen historie.

I 1914 blei Nathanael og Helen Fedde sendt ut som menighetens første misjonærer til provinsen Hunan. I 1920 var det stor hungersnød i Kina og misjonsstasjonen blei nedrent av folk som trengte mat og medisiner. Behovet blei formidla til menigheter og grupper i USA og blant disse var kvinneforeninga Asalea. Denne foreninga blei danna i 46. street kjørkja i 1892 for å støtte misjonsvirksomhet hjemme og ute. Den kinesiske general Feng hadde gitt misjonærene i Hunan et gammel buddhisttempel der de delte ut klær og mat. Selv sa han at Gud kunne straffe han for syndene og ugjerningene som folk i Hunan provisen hadde gjort, hvis Gud ville redde alle folkene i Hunan fra hungersnøden og sykdom. Han uttalte blant annet: “Skjær meg i stykker og spre askene i vinden. Jeg er villig til å gå til helvete for syndene som de onde blant mitt folk har gjort og jeg skal lovprise Din rettigheten til og med i helvete.” Foreninga klarte å samle inn $ 1400 (som den gang var en stor sum) som blei brukt for å starte suppekjøkkenet, Camp Trinity, oppkalt etter menigheten. Misjonsstasjonen hadde også sykehus med 97 senger med 190 pasienter på det meste der Nathanael var lege. Klokka fra dette templet blei gitt av kaptein Feng til dr. Fedde som fikk den sendt til heimemenigheten i 46. street som takk. Den veier nesten 100 kg og er lenger enn en vanlig kirkeklokke. Det står navnet til de fire menn som støpte klokka i tillegg til en bønn om gode vinder, nok regn, fred i landet og trygghet blant folket.

Kirkebygget ble bygget på tidspunktet da “subveien” blei bygd sørover under 4. avenue gjennom denne bydelen og videre til Bay Ridge. Mange nordmenn flytta hit på grunn av den nye undergrunnsbanen og det blei naturlig for menigheten å gjøre det samme. Da menigheten blei grunnlagt i 1890 lå den lenger nord Brooklyn. De fleste var immigranter fra Sørlandet. Fram til 1915 var norsk det eneste språket som blei brukt. Det året kom engelsk til. I 1953 blei det starta spanskspråklig arbeid blant den nye gruppa som begynte å flytta inn i området, puertorikanerne. Dette som i  sin tid var den store “norske” menigheten med 1000 i søndagsskolen hadde norsk fram til 2001. I dag finnes det spansk- og engelskspråklig avdeling. De spanske gudstjenestene startet i 1976 og er enda mer “høykirkelige” enn de norske. Dette har sin grunn i at de puertorikanerne som er blitt med i menigheten, kommer som oftest fra den katolske kirka og føler seg mest hjemme med liturgi som likner på den kirka.

46. street kjørkja var menigheten vi dro til for å gå på juletrefest som Kvås-laget holdt hvert år. Dette var tidligere elever ved Kvås Ungdomsskole (Folkehøgskole) som arrangerte festen. Det året jeg husker best er da Arne Åno holdt tale og sang. Han var kjent som Misjonssambandets “pinsevenn”. Han gråt, talte, sang og spilte trekkspill. Han hadde alltid unge menn med som “læresveiner”. Denne gangen var det Gerhard Fjelde. Slik underholdning, god mat og gang rundt juletreet gjorde festen til en stor opplevelse. Kjørkja hadde stor sal opp og en mindre sal nede. I begynnelsen og helt fram til etter 2. verdenskrig var det norsk gudstjeneste oppe, men da hadde den engelskspråklige avdeling blei større enn den norske, og de norske blei forvist til kjelleren (som ikke på noen måte var et dårlig sted). Den eneste gangen jeg fikk se hovedsalen var da Ganddal Pikekor kom på besøk og sang norske folkesanger og religiøse sanger. Det var svært spennende fordi vi kjente noen i koret. Else Marie (Bergeslien) Rafoss var med.

Jeg hadde faktisk min egen amerikanske debut som kristen artist i 46. street kjørkja. Verdensdebuten fant sted som femåring på Drangeid Bedehus i Flekkefjord før “me gjekk” til Amerika. Jeg hadde to sanger med alle versene, i mitt repertoar: “Han tek ikkje glansen av livet” og “Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn”. Søskenbarnet mitt, Anna (Veggeland) Nesbu, skulle spille gitar, og jeg skulle synge “Han tek ikkje glansen”. Jeg stod foran henne i begynnelsen og havna bak henne innen jeg var ferdig med siste vers. Jeg blei tilbudt penger for å synge den andre sangen min, men jeg hadde lovet én sang så det fikk holde med den.

Her i 46. street kjørkja skulle jeg synge og spille trekkspill. Det blei gjentakelse av det tidligere suksessnummeret; Han tek ikke glansen av livet. Denne gangen blei det en annen sang i tillegg; Skal vi møtes hist ved floden. I tillegg til meg skulle Susan Fons synge. Hennes mor, Kari Fons, kom fra Lyngdal. Møtets taler var Ingolf Diesen som var i USA for å studere teologi. Seinere blei han en av lederne i Misjonsforbundet. Jeg traff han for noen år siden og nevnte at det eneste jeg huska fra hans tale var at han refererte til kartet bak i bibelen der elver som kun renner i regntida, er stipla inn. Dermed fikk jeg sammendrag av hele talen. Det var visst nok ikke eneste gang han holdt den talen.

Sist gang jeg var i 46. street kjørkja var på en søndags ettermiddag på begynnelse av 90-tallet med norsk gudstjeneste. Pastor Per Larsen som var mange år i 59. street kjørkja, kom hit som pensjonist og blei den siste norske presten. På veien inn fra gata til inngangsdøra blei jeg tilbudt marihuana. En ung mann hadde bestemt seg på å satse på gamle norsk pensjonister som målgruppa for varen sin. Jeg fikk treffe vår gamle nabo fra apartmenthuset i 49. street, fru Nesheim samt søskenbarnet til pappa, Josef Haugland og kona hans Karin. Han var familiens store fotograf og hadde tatt tusenvis av fotoer og lysbilder. Her var gjennomsnittsalder svært høy og jeg kunne føle meg som ungdom igjen. Jeg satt og så på maleriet foran av Jesus som ser utover Jerusalem og tenkte på gamle minner. Jeg smilte da det begynte å riste i rommet på grunn av et tog som passerte under oss. Det minnet meg om gangen da jeg var på møte her som guttunge og en dame fra Salem, en norsk pinsemenighet litt lenger nede på 4. ave, sang. Hun fortalte hvordan Gud hadde gitt henne en sang på “subveien” som hun sang med full hals mens hun lente med den ene hånda på pianoet og det vibrerte i hele hodet mitt på grunn av de høye skape tonene hennes og toget som tilfeldigvis passerte under kjørkja samtidig. Hennes drøm om å bli operasangerinne hadde blitt kun med drømmen, og hun klaga på at folk ikke satte pris på den flotte stemmen Gud hadde gitt henne.

I dag er det norske kapittelet ved Trefoldighetskirken eller Iglesia Luterana “La Trinidad”  som den nå heter, omtrent slutt sammen med skjebnen til de andre norske menighetene i Brooklyn. Denne er kun én av flere som vi kan ta en titt på seinere.