Helene Bakke og Arlene Rutuelo hos Nordic Delicacies i Brooklyn. Foto: Erling Dugan

Bay Ridge var etter 2. verdenkrigen den norske bydelen i Brooklyn. Nordmenn utgjorde inntil 1/3 av befolkningen og satte sitt preg på nabolaget. I dag er dette et svært blanda området der det fremdeles finnes en del nordmenn, men med lite tegn etter noe norsk og den verden jeg vokste opp i. Kjører du imidlertid ned over “tørd evne” (3. ave.) vil du plutselig se et norsk flagg på fortauet. Her ligger den norske delikatessen Nordic Delicacies vegg i vegg med en midtøst “deli”.

Denne delikatessen fantes ikke da jeg vokste opp. Det hadde heller ikke vært aktuelt å dra 25 kvartal for å kjøpe norsk mat på den tida. Jeg vokste opp et halvt kvartal fra “eit evne” (8. ave.), Lapskaus Boulevard, der vi hadde norsk matbutikk omtrent i hvert kvartal nedover. Nordic blei ikke åpne før i 1987 og er i dag omtrent den eneste norske matbutikken i Bay Ridge. Den andre butikken som har en del norske varer, er Mejlender and Mulgannon. Denne blei også åpna etter mi tid av to kamerater fra Bay Ridge, den ene norsk og den andre irsk.

Jeg var tilbake i Brooklyn i 1991 for første gang siden 1979. Den verden jeg vokste opp var omtrent borte. Jeg hadde hørt om Nordic, men visste ikke noe annet enn hvor butikken lå. Som alltid var det største problemet å finne parkeringsplass. Etter noen runder i området var jeg heldig og fant en ledig plass. Da jeg kom inn i butikken, kunne jeg høre på aksenten at dama bak disken måtte være norsk. “Where are you from?”, spurte jeg. Jeg fikk vite at hun var fra Sørlandet. “Where?” Hun fortalte at hun kom fra et lite sted som jeg sikker aldri hadde hørt om: Fjotland. “My mother is from Fjotland!”, utbrøt jeg. “Vatt iss jør mådders neim?” Astrid Dugan. “Men då må du vera Erling!”, utbrøt hun. Dette var eieren av butikken, Helene Bakke som driver butikken sammen med dattera Arlene Rutuelo. Helene holdt ut den ene hånda. “Æg kan minnas dæg då du va så ståor.” Hun ville jeg skulle hilse på de to damene som jobba i butikken. Den første var Gerd Olaug “Tulla” Meløy. Da hun hørte navnet mitt kom det kontant: “Syste di Kirsten, va venninna te svigerinna mi, Solfrid Nøkland.”

Da den andre dama introduserte seg, kunne jeg holde ut hånda og fortelle henne at jeg huska henne da hun var så stor. Dette var Marilyn Netland, dattera til Kolbein og Andrea Netland som var gode venner av foreldrene min. Kunne også fortelle henne av vi faktisk var i familie. Kolbein og mamma var tremenninger. Kolbein, som var en stor mann, var kjent for å ha vanen eller uvanen av å sitte i underbuksene da han kom heim fra jobb. Det var som regel ikke et problem. Han hadde tid fra når “bellen” ringe til Andrea åpna døra for å få på seg noen klær. Én gang gikk det ikke så bra. Mamma og pappa fortalte om “housewarming party” de hadde da Kolbein og Andrea hadde kjøpt hus. Dette var et overraskelseselskap med masse folk som kom for å feire kjøp av hus. “Bellen” ringte og Kolbein sprang. Problemet var at det fantes også dør bak på huset og samtidig med at folk kom strømmende i gjennom hoveddøra foran kom det folk inn bakdøra og Kolbein blei stående midt i mengden med kun underbukse.

Jeg var så heldig å sitte nasjonalstyret i en jødisk organisasjon i 5 år og alle de fire styremøtene i løpet av året var i New York. Jeg fikk anledning til å dra innom Nordic hver gang. Dro som regel innom dagen jeg skulle dra heim til California for å handle inn. To ting som alltid står på handlelista er Prim og Ridderost. Disse to tingene er det umulig å få tak i her i California. Nå er det nesten slutt med matservering på flyene her i USA og da passa det greit å ha med nistepakke fra Nordic. Standard nistepakke består av fiskekaker, kjøttpølse og grovt rundstykke med ost.

Da jeg reiser til New York har jeg som regel vært der i ei uke. Er så heldig å kunne bu hos Ingeborg (Jerstad) Vidringstad i nabobydelen, Staten Island. I løpet av uka er jeg som regel innom Brooklyn i tillegg til siste dag og da har jeg flere ganger hatt steikte kompe hos Nordic. Butikken har et lite bord med to stoler der jeg nyter komper og vafler med syltetøy til dessert. Amerikanere syns at det er rart å spise kald frokostmat til dessert. Her spises vafler varme med sirup til frokost.

En av gangene jeg kom i butikken hadde Helene bakt “hellekage”. Ti potetskaker gikk unna på null komma null. En av kommeratene mine kaller dem “fart (fis) cakes” og de blei fart på lufta den ettermiddagen. Spurte etter “hellekage” ved et seinere besøk og fikk vite at det var kun Helene som bakte dem og at hun hadde det som regel for travelt for å lage dem. Fortalte at jeg faktisk har laga “hellekage” på hella mi heime og fikk tilbud om jobb hos Nordic hvis jeg ville bake og steike “hellekage”. Det er godt å vite at hvis jeg trenger ny jobb kan jeg alltid flytte tilbake til Brooklyn, og der venter det jobb på meg.

Nordic driver stort med postordre, ikke minst før jul. De sender varer rundt om i hele USA. Jeg er blant de faste julekundene med bestilling av juleribbe hvert år. Nei, det er ikke helt sant. Et år fikk jeg ribbe her i Los Angeles. Det var en slakter som Sjømannskjerka i San Pedro bruker. Problemet med å få ribbene fra Nordic er at det koster mer i frakt enn sjølve kjøttet fordi varen må sendes over natta, og jeg tenkte at jeg skulle spare fraktkostnadene. Men det blei den ene gangen. Ribba fra Brooklyn har alltid vært helt topp og det var ikke denne. Et år da jeg var i New York i desember hadde jeg anledning til å ta den med heim sjøl. Da jeg kom heim lå det lapp i kofferten min. Den hadde blitt kontrollert. De lurte nok på hva dette kjøttstykket var for noe. Det finnes faktisk ikke noe her i USA som ligner på juleribbe. Når jeg forteller at kjøttet har svor, er det ikke så ille. Men når jeg forteller dem at vi spiser svoren, skulle du tru at jeg hadde fortalt dem at jeg var kannibal.

Sist gang jeg var innom Nordic var i november. Jeg var på translatørkonferanse i New York og var innom. Hadde en prate med Helene og Arlene. Samtalen gikk på en blanding av norsk, engelsk og brooklyn norsk. Arlene delte hennes favorittutsagn fra Helene fra en tur til Norge. “Dåkke tri gaisan (fyrene) kan ta dei sutkeissesan (koffertene) ner i beismenten (kjelleren). Ei lita stund var jeg tilbake til det “norske” Brooklyn som en gang var og som fremdeles finnes i dag.