Etter en 80 dagers skitur hopper Kristin Folsland Olsen ut i det iskalde vannet på Baffin Island. Fotograf: Emma Simonsson. Gjengitt med velvillig tillatelse fra Baffin Babes.

Sist helg var det Nordic Symposium på campus til California Lutheran University her i Sør California. Det er et årlig seminar med et bestemt tema i forbindelse med de nordiske land. Årets tema var nordiske oppdagelsesreisende. Det var interessante foredrag, to flotte konserter, god mat og gamle kjente og nye bekjente. Blant de som kommer er det alltid noen “Brooklyn Norwegians”. Dette året var ikke noe unntak.

Jeg pleier å si at vi som har vokst på i Brooklyn er en egen rase. Folk flest har en formening om hva en typisk amerikaner er. Men det finnes ganske stor forskjell mellom New York og Sør California. Vanligvis forklarer jeg forskjellen på denne måten. Når de i et firma har bestemt seg for å gi noen sparken gjøres dette på to måter. I Sør California blir du kalt inn på kontoret der du får beskjed om: We are providing you with new opportunities. (Vi skal gi deg nye muligheter.) I New York får vedkommende som skal sparkes beskjeden: Get the hell out of here. (Kom deg for helvete ut herfra.) Personlig syns jeg det er lettere med New York-framgangsmåten. Du veit hvor du har folk i forhold til blide folk her i Sør-California sier én ting og mener noe annet.

Da jeg var guttunge var det alltid slik at da kvindøler kom sammen i Brooklyn var det ikke alder eller fødselsår de brukte som referansepunkt. Spørsmålet var: “Kven las du i håb mæ?” Spørsmålet blei alltid pinlig for pappa. Foreldrene hans var med i Frie Venner og han blei derfor ikke konfirmert og fikk heller ikke lov til å ha kristendom på skolen. Grunnen til å nettopp konfirmasjon blei brukt som referansepunkt er vel at på den tida var det første gang ungdommen var samla i og med at de gikk på forskjellige småskoler rundt om i bygda. For oss “Brooklyn Norwegians” har vi et par andre referansepunkter. “What schools did you go to? What church did you go to?” Altså skoler og menighet.

Vi var tre fra Brooklyn på Nordic Symposium. De to andre var Dorothy og John. Dorothy Green gikk på samme elementary school (barneskole) og junior high school (ungdomsskole) og i samme menighet (59. street kjørkja) som meg, men hun er en del eldre enn meg slik at det er først her i California vi er blitt kjent. Hennes foreldre kom fra Hauge i Dalane og hun er aktiv i Sons of Norway der hun også har vært president. Den nåværende presidenten, John Syrdahl, vokste også opp i Brooklyn. Vi gikk på samme junior high school, men han er yngre enn meg slik at vi ikke gikk der samtidig. Slekta hans kommer fra Sørlandet og han vokste i metodistmenigheten Bethelship.

Jeg blei overraska da jeg så at John hadde skrevet kommentar til ei av spaltene om min egen konfirmasjon på kvinesdal.no og snakka med han om det. Jo, han hadde gjort et søk på datamaskinen på “Bethelship” og da kom spalta opp. Han fant at tante Lois hadde skrevet et kommentar om sin konfirmasjon i Bethelship. Verden er ikke stor. Lois er kona til Carl Hedlund som har hytte på Sandvann og vi er i slekt. Vi var ofte på besøk hos foreldrene hans da jeg var guttunge. Jeg besøkte Lois og Carl da jeg var i Brooklyn sist november.

Det andre som overrasket meg var at John kunne lese spalta på norsk. Ante ikke han kunne verken snakke eller lese norsk. Så kom svaret på gåten. Han hadde brukt oversetterprogrammet på Google slik at han kunne lese spalta på engelsk. Lurte på hvordan den oversettelsen ville se ut. Jeg har aldri hatt behov for å bruke en maskinoversettelse. I tillegg visste jeg at språket i spaltene er radikalt bokmål. Hadde nok brukt nynorsk hvis jeg hadde følt meg stø nok til å skrive på det målet. Men det var ikkje høve til å lære det på skulen i Brooklyn (men heller ikke bokmål). Vanligvis når jeg oversetter, er det til konservativt bokmål. Troen og ikke trua. Hjem og ikke heim. Senere og ikke seinere. Da jeg bruker stavekontroll på datamaskinen stopper kontrollen opp til og med med ordet “heim” og lurer på om det er feil.

Utrulig nok oppfatta maskinoversetteren ikke bare ordet “heim”, men også andre mer radikale ord og endelser. Brooklyn-norsk klarte den ikke å takle i tillegg til visse andre ord. “Byggherren” blei til “Build the Lord” (Bygg Herren). “Metallsøker” blei til “Metal increases” (Metall øker). “Kamerat” blei til “Entry rate” (Inngangspris). Men har du slekt eller venner som ikke leser norsk, er det ikke et dumt forslag å få dem til å bruke Google-oversetteren.

Foredragene var om oppdagelsesreisende. Første foredragsholder stilte spørsmål om hvorfor de forskjellige dro ut på sine reiser og fikk heltestatus. Det fantes to grunner. Egoistisk grunn: Gjøre noe spennende, noe som aldri hadde blitt gjort før. Den andre grunnen var for å hjelpe sine medmennesker: Oppdage ting som kunne være med å gjøre verden til et bedre sted å bu. Konklusjonen blei at det var nok en blanding av begge hos disse heltene.

Foredragene ved seminaret var svært interessante, men et utpekte seg spesielt. Det var Baffin Babes som fortalte om skituren deres på Baffin Island i 2009. Øya ligger rett vest for Grønland og fire unge damer gikk i 80 dager på ski på øya, to norsk og to svenske. De to norsk damene Kristin Folsland Olsen og Ingebjørg Tollefsen, holdt Power Point-presentasjon med flotte bilder og engasjerende forklaringer. Turen begynte i -40 grader og sluttet med varmegrader og svømmetur i det iskalde vannet. De unge damene hoppa nakne i vannet mens de innfødte inuitene som aldri hadde bada i sjøen, så på. De klarte å få en av dem ut i vannet, men med tau rundt armen som sikring. Han dro tilbake til landsbyen som landsbyens nye helt. Gå til deres nettsted baffinbabes.com for å lese mer om dette og for å se masse flotte bilder.

Den andre opplevelsen som utpekte seg var fra konserten til den svenske pianisten Magnus Martensson. Han har lagt komikk til sine konserter i tillegg til flott pianospill. Det mest imponerende var da han spilte Vivaldis De fire årstider samtidig på fiolin og piano. Han hold fiolinen med nakken og hendene gikk mellom pianotangentene, fiolinstrengene og fiolinbuen. Det var faktisk ikke bare imponerende, men vakkert.

Flott nordisk arrangement. Planleggerne gjør en kjempejobb hvert år. Ikke bare finner de interessante foredragsholder og utøvere, men akkurat som i fjor planla de surt regnvær under seminaret slik at gjestene fra de nordiske landa skulle føle seg heime og vite at sola ikke alltid skinner her i Sunny Southern California.