Meg foran huset i 51. street. Foto: Gary Poirot

Da jeg gikk i fjerde klasse skulle det skje en stor forandring. Vi skulle flytte, ikke “heim” igjen til Norge som en del andre vi kjente, men lenger sør i Brooklyn. Vi skulle flytte 760 meter til 51. street, men for meg var det å flytte til en helt ny verden, nytt sted å bo, ny handlegate og ny skole.

Vi hadde budd i 49. street et halvt kvartal fra fift evne (5. ave) i 3 1/2 år og nå holdt puertorikanerne på å overta “striten” og som de fleste nordmenn betydde det å flytte. De voksne snakka om at puertorikanerne dro med seg for mye bråk, noe anna enn “åkke norskara”. Som unge var dette litt vanskelig å forstå. Vi budde i et apartmenthus med “silohull” i midten med vindu i stova, gangen og et soverom. Hullet fungerte også som “høyttaleranlegg” der all lyd blei forsterka. Her kunne jeg høre skrikene (på sørlandsk) fra tredje etasje fra mannen som kom heim fra baren full nesten hver dag. Fra fjerde etasje kunne jeg høre utallige telefonsamtaler på listadialekt. Den dag i dag er jeg overbevist at hun hang ut vinduet og skrek da hun snakka på telefonen. I første etasje var det han som lærte å spille trompet. Han var italiener. Men det som skilte “åkke norskara” fra puertorikanerne var nok da vi satt ute på “stupen” (trappa). Her gikk samtalen om været “heima” i Kvinesdal og Fjotland. Puertorikanerne, derimot, installerte store høyttalere på “stupen” og dansa på “saidvåken” (fortauet). Ikke bare laga de bråk, men de dansa.

Vi skulle finne nytt sted å bu. Det var ikke aktuelt å kjøpe hus. Pappa var som mange andre, av den formeningen at alt skulle kjøpes kontakt. Det var aldri snakk om å låne penger. Det var ikke før foreldrene mine skulle flytte “heim” til Kvinesdal med tanke på å bli pensjonister at mamma greip inn og ordna med ferdighus og i Hamrebakkan og Husbanklån. Det var ikke lett å finne et bra og billig sted å bu, men vi var heldige. Vi flytta inn i et tofamiliehus der vi budde i andre etasje. Eierne som budde i første etasje, var fra Andøya i Nord-Norge. Henning jobba på taubåt og Ragnhild var hjemmeværende husmor. Deres sønn, Johnny var ett år eldre enn jeg. Ragnhild hadde mer støv på hjernen enn mamma. Både møblene og vegg-til-vegg teppene var dekka med plast. Om sommeren klistra den våte, svettende rumpa seg til sofaen. De hadde en katt, Duffen, som kunne svare ja og nei på spørsmål.

Huset var en såkalla “reilrådflæt” eller på ordentlig engelsk, railroad flat. Det minner meg om en historie som pappa fortalte om norskamerikaneren som kom “heim” til Kvinesdal og stoppa “mæ dammen” i Austerdalen og spurte: Hvilken vei går råden te Løland? Han fikk et kontant svar: Samme veien som beinan deine gjekk då du va gudunge. Men tilbake til railroad flat. Railroad betyr jernbane og navnet kommer av at rommene i huset ligger mer eller mindre på rekk og rad som på en sovevogn. Stova var foran, så kom spisestova, mitt soverom og så soverommet til mamma og pappa. Ved siden av stova fantes “hålråme” og ved siden av soverommet bak lå kjøkkenet og badet. “Hålråme” hadde dør fra gangen og derfor var det et veldig vanlig rom å leie ut. Det fantes utallige kvindøler som budde på et slikt rom som ungkarer og menn som hadde kjerring og unga “heime” i Kvinesdal mens de tjente penger her i Amerika.

Etter at søstera mi, Kirsten, flytta ut fikk vi også leieboere. Den første var Jørgen Kvinlaug fra Flekkefjord. Han var i Amerika med sine utskjærte elg som han hadde store planer om å dra rundt i sørstatene å selge. Seinere budde Edvard Stiland hos oss etter at Ellen hadde dradd tilbake til Kvinesdal med ungene. Walter Ødegård, fra Jæren, budde også hos oss etter at familien hadde dradd tilbake til Norge.

Bak huset fantes et garasjeanlegg med et stort rom over garasjen. Dette hadde faktisk vært en stor hestestall i si tid og det store rommet hadde vært høyloft. Huset var faktisk blant de første i gata og eierne hadde en liten jordlapp rundt huset til hestene. Heldigvis betydde det at det var en ubebygg tomt mellom oss og naboen og vi hadde derfor vindu i alle rommene. Dette var ikke tilfellet i de fleste “reilrådflætene”. Mitt rom vendte mot nabohuset der det budde grekere. Jeg blei dritt lei av den greske musikken som blei spilt med lydstyrken på topp. Som god kvindøl hadde jeg lært å ikke si noe direkte til dem, men forsøkte å klage på min egen måte. På lørdagsmorgenen var det norsk musikk på radioen, Scandinavian Echos with Hans Berggren. Jeg satte radioen mellom “skrinvinnue” (vindu med netting) og sjølve vinduet på full guffe i håp om at de ikke kunne fordra norsk musikk og ville skru ned deres egen musikk. Denne “norske” metoden fungerte ikke. I dag hadde jeg nok håndtert dette på en mer “amerikansk” måte…

Nå budde vi ikke lenger i nærheten av fift evne (5. ave). Nå var vi et halvt kvartal fra eit evne (8. ave.) eller Lapskaus bulevard. Her fantes det masse norske butikker. Utallige delikatesser. To bakerier. Slakter. To norske restauranter. Gavebutikker. Rørlegger. Jernvarehandel, osv. Det er en egen historie. Men til tross for dette gikk turene fremdeles ned til fift evne. Den italienske slakteren hadde bedre får-i-kål-kjøtt. Den tyske deli hadde bedre griselabber. Den beste pizzaen var på fift evne. Der fantes det også klær og sko. Banken vår, Bay Ridge Savings Bank, lå på fift. Der fantes også de beste juletrærne.

Men den største forandringen var skolen. Vi flytta midt i skoleåret og inn i nytt skoledistrikt til tross for at jeg kunne se den gamle skolen fra stovevinduet vårt. Grensa gikk langs eit evne og vi budde nå som sagt, et halvt kvartal fra eit evne. Tanken om å søke om å få fortsette på den gamle skolen blei bare med tankene. Fra midten av gata vår og videre nedover budde det hovedsakelig jøder. Jeg hadde gått på en barneskole uten jøder og kom til en skole med ca. 75 % jøder. Dette førte til at jeg blei en helt annen person enn det jeg hadde blitt hadde jeg fortsatt på den gamle skolen. Mer om det siden. Hvem hadde trudd at å flytte 760 meter kunne ha så stor betydning?