Familie Dugan på 70-tallet. Fotograf: Finn's Photo Studio

What is your first name? (Hva er fornavnet ditt?) Dette er et spørsmål jeg ofte fikk som guttunge i Brooklyn når jeg sa jeg heit Erling (uttalt: Ørling). Det var også lite hyggelig å få post adressert til Miss eller Mrs. Dugan. Men da jeg blei født i mai 1953 på et loft på Rafoss var det ingen som ante problemene jeg skulle få med navnet.

Søstera mi Kirsten, hadde vært enebarn i 9 år og var lite begeistra for å få et søsken, ikke minst en bror. “Bli dæ gud så hive æg han ud vinnue.” Kristen var første barnebarnet og tradisjonen om oppkalling ble holdt i hevd. I alle fall til en viss grad. Bestemor heit Kristine og navnet skulle begynne med bokstaven “K”. Jeg var første gutt og sjølsagt ha et navn som begynte på “E” etter Elias.

I juni 1953 skulle jeg døpes i Kvinesdal kirke med navnet Erling, sønn av fabrikkarbeider og gardbrukar Johannes Dugan og kona Astrid Dugan. Pappa jobba på Trælandsfos og forpakta gård på Rafoss. Karoline Dugan, kona til eldstebror til bestefar og Anna Dugan (Mæland), søster til pappa, skulle være faddere. Karoline bar meg og Anna tok lua. Bestemor og bestefar var ikke tilstede. Som frie venner (pinsevenner) skulle ikke bestemor i kjørkja for å høre på presten forkynne vranglære, ikke minst når det gjaldt dåpen. Etter som åra gikk mildna bestemor, og bestemor og bestefar stilte opp i Kvinesdal kirke. Men et sted bestemor ikke klarte å gå var i Fjotland kyrkje. Her var liturgien på nynorsk og Jesus sto opp “frå daude” istedenfor “fra døden”. Det var bare dyr som daua. At Jesus daua klarte hun ikke å høre på.

Erling var et greit navn i Norge. I dag kan Statistisk Sentralbyrå fortelle at det finnes 7721 personer med navnet i Norge og er nummer 84 på popularitetslista. Men situasjonen var en helt annen da jeg kom til Brooklyn som femåring. Gjør en et søk på “Erling” kommer det som regel fram meldinga, “Unknown”. Men navnet kommer faktisk fram på lista 1910-1920 som nummer 988 her i USA. Det bekrefter at navnet var forbeholdt gamlinger, ikke en guttunge som meg. De to jeg kjente som heit Erling var i 59. street kjørkja. Erling Samuelsen og Erling Oftedal. Erling Oftedal kom fra Lyngdal og var verdens snilleste mann, men gammel. Heldigvis kom tremenningen min Erling Stokkeland fra Norge litt etter at vi kom. Han var fire år eldre enn meg og dermed noen jeg kunne se opp til.

Jeg hadde en annen tremenning som også kom litt etter oss og det var Johannes Oudalstøl. Han var ikke så heldig. Han hadde samme navn som far min som var mellom 30 og 40 på tida og dermed olding. Jeg kunne ikke forstå at en guttunge kunne ha et navn som var forbeholdt gamle folk. Det blir sagt at gjennom livet regner vi folk som er 15 år eldre enn oss sjøl som gamle, derfor var foreldrene mine veldig gamle.

Pappa hadde et navn som amerikanerne kjente til, men tradisjon tro måtte det forkortes. Han blei “Johannes i Bakkan” blant kvindøler fordi han kom fra Mjelkebakkan på Gjemlestad og “John Dugan” blant amerikanerne. Med et slik navn var det mange som ikke visste at han var nordmann og mange trodde at mamma var gift med en amerikaner. Dugan er faktisk et veldig vanlig navn i USA. Navnet kommer fra Irland og har eget familievåpen. Tilfeldigvis staves de likt. Dette var grunnen til at katolske organisasjoner ringte på “bellen” (ringeklokka) hos oss for å tigge etter penger, og familien i første etasje som heit Johannessen, slapp å bli spurt.

Jeg brukte forresten noen ganger å skrive Erling Johannessen Dugan for at folk skulle vite at jeg var norsk. Pappa hadde gjentatte ganger fortalt meg at navnet med …sen var like fullt navnet mitt som Dugan. Det er også noe av grunnen til at jeg holdt fast på å bli kalt Erling til tross for problemene. Alle ville kalle meg “Earl”, men det gikk jeg ikke med på. Det positive med å ha et unikt navn var at folk spurte om navnet. Jeg hadde en enkel forklaring. Alle kjente til ordet “duckling” fra “The Ugly Ducking” (Den stygge andungen) av Hans Christian Andersen. Ordet betyr ei lita and. På sammen måten er Erling en liten “Earl” (jarl).

Mammas navn var ikke et som lett kunne forkortes. Å forkorte Astrid til Ass (som betyr rau) var ikke noe alternativ. Det var nettopp forbindelsen med “Ass” som gjorde at kona i huset der mamma hadde klinejobb i mange år ba om å kalle henne Mrs. Dugan istedenfor Ass-trid.

Kirsten hadde samme problem som meg med et ukjent navn. Hun blei kalt Kris, Kay, Kristin, osv. Alle tenkelig navn som begynte på “K”. I tillegg hadde hun problemet med at navnet ofte blei uttalt “Kørs-ten”, og “curse” betyr å banne. Navnet er ikke lenger ukjent og det har sin spesielle grunn. Ofte er det slik at en eller annen kjendis har et unikt navn som plutselig kommer i bruk. Kjendisen i dette tilfelle er ei dokke. Det finnes en serie med dokker som dekker forskjellige perioder i amerikansk historie. Kirsten er immigrantdokka fra Sverige. For noen år siden var jeg i New Jersey på Budd Lake, et sted som tilhører Vasa (svensk organisasjon som tilsvarer Sons of Norway). Flere barn skulle opptre og ikke mindre enn tre av jentene heit Kirsten (uttalt Kir-sten).

Kirsten var bevisst på problemet med navn og førstemann der i huset fikk navnet Roy, kort og greit. Litt verre var det med andremann som heit Lloyd. Da kom det brev fra tanta mi i Flekkefjord som lurte på om ikke det var et hundenavn. Neste var Monika med “k” for å det skulle være mer “norsk”. Seinere blei det oppdaga at i Norge var “Monica” den vanligste stavemåten. Da siste ungen kom hadde familien flytta tilbake til Norge. Jenta skulle oppkalles etter oldemor, mor til pappa og skulle heite “Kristin”. Oldemor var ikke bare begeistra over at hun blei oppkalt, men dette var faktisk første barnet i familien som ikke skulle døpes, men barnevelsignes. Det var ei stolt oldemor som satt i Lyngdal Misjonskirke den dagen. Seinere forandra Kristin sjøl navnet til “Kristine” for å ha samme navn som oldemora.

I dag er det en del som kaller meg Ørling og en del som kaller meg Eli (I-lai) som faktisk er en forkortelse av bestefars navn Elias. Men det finnes mange andre interessant historier om navn som få komme siden.