
17. mai i Brooklyn 2010. Ingeborg (Jerstad) Vidringstad med ukjent "venn" på Gjøa etter paraden. Foto: Rita Ambrosi
Så er vi kommet til “Sutt inn di ai” (Soot in the eye). Det var det vi kalte 17. mai som “unga” i Brooklyn. Vi fant på engelske ord som ligna på de norske og dermed blei det “sot i øyet”. Et par andre slike uttrykk var: “Shoes and socks” (tusen takk) og “A leaky motor” (I like måte).
Den første 17. mai jeg husker var faktisk i Kvinesdal som fireåring før vi immigrerte. Pappa hadde kommet heim på ferie fra Amerika og jeg hadde fått en amerikansk marineuniform som jeg fikk vise fram i Neset. Uniformen og turen opp til Utsikten er faktisk det eneste jeg husker fra den dagen. Året etter var vi i Brooklyn og der var det helt andre forhold.
Jeg kom til store forhold. Paraden gikk langs eit evne (8. ave.) eller Lapskaus bulevard. Masse folk. Butikken hadde pynta med norske og amerikanske flagg og toget var på flere timer. Etterpå var det tale i parken. Det som gjorde størst inntrykk på meg var de todelte ballongene. Det fantes en klar ballong på utsiden og en farga ballong inni. Det imponerte meg mer enn noe anna den dagen.
17. mai blei feira den nærmeste søndagen og det var tusenvis som marsjerte og tusenvis av tilskuere langs fortauene. Et år skulle jeg marsjere med speidertroppen vår fra 59. street kjørkja, men vi var så få som kom at vi slo oss sammen troppen fra 46. street kjørkja. Et år var jeg tvinga til å marsjere. Da vi blei konfirmert var det krav om at vi skulle gå i paraden med konfirmasjonsantrekket. Kirkene og Sons of Norway var de to store gruppene. Før 17. mai var det å stille opp i kirka for å lage “float”. Det var spennende å se om vi kunne vinne 1. premie. Det ene året vi vant hadde vi laga stor globus dekka med kreppapir med temaet “Verden for Kristus”. Den var plassert på en tilhenger og blei dradd.
Den ene 17. maitalen eller rettere sagt talere jeg husker er guvernør Nelson Rockefeller. Hans sønn Steven var gift med Søgne-jenta Anne-Marie Rasmussen. Det var et store “askepott” bryllup i 1959. Hun hadde kommet til Rockefeller-familien som au-pair. Nelson Rockefeller kom med det lille barnebarnet som hadde hardanger-bunad. Tilfeldigvis var det valgår. Det var aldri problemer med å få politikere til å stille opp på valgår. Da fikk vi høre hvor fantastiske og viktige vi var som amerikanere av norsk avstamning. Ekteskapet “til døden skiller oss ad” varte forresten i 10 år.
Som 10-åring skulle jeg få oppleve 17. mai i Kvinesdal igjen. Året var 1964 og før olja kom til Norge. Det som gjorde det største inntrykket den dagen var å drikke brus med spikerhull. Hullet sammen med at brusen var lunka og hadde fruktsmak var noe som aldri ville skjedde heime i Brooklyn.
Her i Sør California har vi todagers 17.maifeiring. Den nærmeste søndagen er feiringen på Nansen Field og på sjølve 17. mai er det feiring på sjømannskjerka. I år sitter jeg og jobber på søndag og det blir bare å dra på kjerka.
Nansen Field er en fotballbane som blei opprinnelig kjøpt av den norsk stat til en utrulig gunstig pris slik at sjøfolk kunne ha et sted å dra når de var i land i stedet for en bar ved havna. Den lokale befolkningen fikk satt opp bygninger og ordna med fotballbane. Så på 90-tallet bestemte staten, uten å involvere lokalbefolkningen, at eiendommen på 32 mål skulle selges til 3 millioner dollar. Resultatet blei en rettssak der staten tapte. Men betingelsen er at det alltid skal være en fotballklubb her. Det lokale styret forsøker å gjøre dette til et skandinavisk kultursenter. Det største problemet er nok at her i Los Angeles er det utrulig store avstander og mange av oss bur svært lang unna Nansen Field.
Hvert år kommer det flere hundre mennesker her for å feire 17. mai. Det hele starter med norsk friluftsgudstjeneste ved sjømannspresten. Etterpå er det tale for dagen, tog som går rundt fotballbanen to ganger, salgsboder med varer, salg av mat inkludert lapskaus og smørbrød og Solo. Ut på ettermiddagen er det underholdning for barna og fotballkamp.
Første gang jeg var på Nansen Field var det generalkonsulen fra San Francisco som skulle tale. Det var Hans Ola Urstad fra Hidra som skulle ha den tøffe oppgaven å tale rett etter rettssaken om salget av nettopp Nansen Field. Det viste seg at jeg hadde gått sammen med søskenbarnet hans, Torbjørn Urstad, på skole. I fjor oppdaga jeg at Torbjørns datter, Elisabeth, er gift med søskenbarnet mitt, Trond Dugan. Verden er ikke stor.
På sjølve dagen er det opplegg på kjerka med sang og musikk, tale, pølse med brød og bløtkake. Det blir å sette seg i bilen i morgen et par timer for å komme seg dit. Underveis blir det stopp for å handle medisterpølse og middagpølse på det tyske markedet og vel framme på kjerka har de forhåpentligvis igjen Synnøves Gulost til salgs. Det er litt trist å vite at Gisle Meling, som var her som sjømannsprest i fem år, ikke er der. Han er nå tilbake i Lofoten. Litt av en overgang. Om kort tid drar også assistenten, Håvard Osland. Kommer til å savne han og hans blide ansikt. Han blir dessverre ikke erstatta. Hovedstyret har bestemt at de må klare seg uten assistent.
Var innom Facebook på Internett nettopp nå og fant at en kamerat fra high school (videregående), Bill Waage samt Rita Ambrosi, dattera til Ingeborg (Jerstad) Vidringstad, allerede hadde lagt inn bilder fra dagens Norwegian Day Parade i Brooklyn. Koselig å se, skulle gjerne vært der. Sist gang jeg var i Brooklyn på 17. mai var på begynnelsen av 90-tallet. Jeg fikk treffe en del kjente. Det er den ene dagen i løpet av året som min generasjon drar til Brooklyn fra New Jersey, Long Island og andre steder der de nå bur. På den tida hadde de fremdeles 17. maifest i 59. street kjørkja og kjørkja var pynta med bjørkeris og det blei servert mat etterpå. Far til en av mine beste kamerater, Fred Birkeland, er organist og spilte. Blei sjokkert da han snakka norsk. Ante ikke at han forsto norsk engang. Han fortalte meg at organisten i sjømannskjerka var hans orgellærer og at han krevde at orgeltimene skulle være på norsk.
17. mai har alltid vært en av årets store “norske” opplevelser og blir det også i år.




































kl. 14:07
Takk (sock?) for et fint innblikk i hvordan nasjonaldagen feires i USA. Jeg lurer bare på hva et spikerhull er, og hvordan dette fant veien oppi brusen..?
Varslekl. 19:06
Istedenfor for å ta av korken brukte de en spiker for å lage et lite hull slik at det kom ut så lite brus om gangen at den varte hele dagen.
Varsle