Lake Telemark, New Jersey, 1965. Erling Dugan, Annvor (Stokkeland) Elgvin, Kjell-Eivind Stokkeland, Marit (Stokkeland) Vatnøy.

I sangen heter det: Gøy på landet, sånt no hakke vi i byn. I byen finnes det blant anna ikke hester og kyr. Da jeg vokste opp i Brooklyn var det mye snakk om å dra på “lanne”, men det var vanligvis ikke et sted med hester og kyr. “Lanne” var vel først og fremst stedet der husa ikke sto så tett som i Brooklyn.

For oss var New Jersey som regel stedet vi dro for å komme på “lanne”. Forresten det var ingen som kalte det “New Jersey”. På Brooklyn-engelsk heter det “Djåisi”. På listamål het på “Jåisi”. Og på kvinesdalsk het det “Jørsi”. Jeg husker kun en gang at vi var på en gård i Jørsi. Det var en lyngdøl som hadde melkekyr der 66. street kjørkja hadde stevne. Den store opplevelsen fra stevnet var verken forkynnelsen eller sangen, det var meg som den “forvitne” ungen jeg var, tur innom “floren” der eg skleid ned i møkkarenna med søndagsklærne mine. Ellers var det å dra på hytta i Jørsi og det skjedde allerede første sommeren vi kom til Amerika i 1959.

Vi var så heldig å skulle få låne hytta til Sissel Lindefjeld ved Lake Wanda. Som seksåring var det en spennende opplevelse. Jeg skulle få være sammen med tremenningen min “store” Erling (Stokkeland). Han var fire år eldre enn jeg, ja nesten voksen i mine øyne. Hytta lå i nærheten av vannet og vi rodde til andre sida av vannet for å bade ved et lita sandstrand. Jeg fikk mi første fiskestang. Men det blei dårlig med fisk, i alle fall som var store nok til å spise. Vannet hadde en liten holme og der fant vi faktisk noen ville blåbær. Mamma og Alfa satt og broderte og Erling og jeg fikk vårt eget syprosjekt. Mødrene tegna korsstingmønster på noen lommetørklær og vi satte i gang med å sy. Jeg trodde vi skulle dra på “lanne” for å komme bort fra støyen, men det viste seg at det fantes mer støy her enn heime i Brooklyn. Gresshopperne var så “nøysi” at det var helt utrolig.

Seinere skulle det bli at vi for det meste dro til et annet sted i Jørsi. Dette var Lake Telemark. Det var norskamerikanere fra Brooklyn som var medlemmer av Bondeungdomslaget, som på 30-tallet hadde gjort nettopp dette stedet til feriested. I tillegg til egne laftebygde hytter rundt vannet bygde de ei stor hytte med stor festsal, spisesal og sovesaler. Her kunne folk dra i helgene for å komme seg unna storbyen. Da vi først dro dit hadde de fremdeles kokke slik at vi kunne komme til ferdig dekka bord. Jeg glømmer aldri den gangen da en norsk “byfamilie” var der samtidig med oss. Guttungen på min alder nekta å spise middagen sin fordi han hadde fått en kakegaffel istedet for middagsgaffel. Den kunne ha sjølsagt ikke bruke for å spise med. Hva visste jeg?

I sovesalen var det trehøgda køysenger. Jeg fikk lurt meg til å sove i øverste køy uten å bli oppdaga av mamma. Hun var livredd for å jeg skulle falle ut av senga å drepe meg. Heldigvis overlevde jeg. I tillegg til den store hytta hadde B.U.L. også et par småhytter og det var som regel der vi holdt til. Vi var for det meste ikke aleine. Noen ganger var det sammen med tanter og søskenbarn der mannfolka kom opp i helgene. Andre ganger var det med søskenbarnet til pappa, Andreas Stokkeland med familie. De var en familie vi dro på mange andre turer sammen med gjennom åra. For meg var Annvor, Marit og Kjell-Eivind “nærme” slektninger til tross for at vi var bare tremenninger.

Hytta lå ved vannet der vi kunne ro og bade. Ellers hadde vi en tradisjon at ferien var tida da vi spilte spill. Yatzy var vel det vi spilte mest. Så hadde vi speiderkort. Korta hadde nøyaktig samme antall kort som en vanlig kortstokk, men som i motsetning til dem var tillatt ifølge “lovene” som var “vedtatt” på bedehuset i Kvinesdal.

Bondeungdomslaget var en dødende organisasjon på 70-tallet og derfor blei det vedtatt at de skulle slås sammen med den lokale Sons of Norway lodge på Lake Telemark som blei starta i 1942. Sammenslåinga skjedde i 1978 og Sons of Norway overtok eiendommen. Så skjedde det en stor ulykke i 1989. Hytta brant ned på grunn av en elektrisk kortslutning. Men utrulig nok satte medlemmene i gang med å lafte ny hytte. Jeg dro til Lake Telemark for å se den nye hytta. Jeg satt i det som hadde vært den store festsalen som i si tid hadde vært fylt med ungdom som kom hit i helgene for å danse. Jeg bemerka at det var trist å se hvor mye mindre den nye salen var og fikk vite at den var nøyaktig samme størrelsen som den gamle. Som voksne ser ting annerledes ut enn da vi er barn og ting har en tendens til å “krympe”.

Det andre uforglemmelige feriestedet i Jørsi var hos tante Theoline og onkel Johan. Det å være på ferie hos dem var bare helt topp. Tante var Aunt Telly til alle ungene der de budde. Hun hadde et eget prosjekt med barna der de planta grønnsakhagen, hennes eget lille 4-H prosjekt. Jeg var typen som hadde både frimerke- og myntsamling og rett rundt hjørne fra tante og onkel fantes en mynthandler. Jeg fikk litt penger av onkel Johan og det blei regelmessige turen bort til butikken for å prute og handle. Der er under slike forhold en fordel av være en fattig og truskyldig guttunge. Jeg har fremdeles samlingene med 1 center, 5 center og 10 center.

Jeg blei svært glad i tante Teoline og onkel Johan. Mange år seinere da jeg fikk høre at onkel Johan hadde kommet på Rikshospitalet i Oslo og at de ikke visste hvordan det ville gå, hoppa jeg i bilen og kjørte til Oslo. Jeg var på den tida heldigvis i Telemark. Jeg måtte dra for å fortelle ham hvor glad jeg var i han. Vi gråt litt begge to og onkel Johan sa bare: “Me Dugans æ ikkje så flinke te dettan.” Er glad for at det ikke blei siste gang vi fikk være sammen, og jeg har fått besøke dem flere ganger der de nå bur på “lanne” i Odva i Austerdalen. Her er det både hester, sauer, grønnsaker og jordbær.

New Jersey og alle disse personene vil alltid ha en spesiell plass i hjertet med alle de gode ferieminnene.