Den norske pavljongen ved World Expo, Shanghai, Kina. Fotograf: Erling Dugan

Norskaran æ øve alt juss som hestelårt (Norwegians are all over like horse shit). Dette var ordtaket med engelsk oversettelse, som jeg brukte på high school (videregående) da jeg skreiv en oppgave om norsk utvandring. Jeg fikk oppgaven tilbake med bra karakter, men med et lite kommentar øverst. “Maybe you could have found a better quote.” (Kanskje du kunne funnet et bedre sitat.) Jeg hadde lært dette av pappa, og på norsk er det ikke noe galt med det. Var i Stavanger i fjor å så at det finnes faktisk en butikk der som heter “Shit”. På engelsk derimot er ordet “shit” nesten som å banne. Uansett, i juni skulle jeg til Kina og tenkte jeg skulle se om ordtaket var sant.

Jeg skulle på oversetterkonferanse i Shanghai som deltaker og som en av talerne. Et av firmaene jeg gjør mest arbeid for er et kinesisk firma som heter CSOFT. Da jeg forteller andre er de alltid overraska over at jeg kan kinesisk. Sannheten er at jeg oversetter fra engelsk til norsk. Kineserne er tross alt store produsenter av tekniske produkter og da er det alltid behov for bruksanvisninger o.l. på norsk.

Shanghai er en by med omtrent 20 millioner innbyggere. Den første delen av konferansen skulle holdes i kontorlokalene til CSOFT her i byen. Jeg var også invitert for to år siden av firmaet da konferansen var i Beijing, så derfor visste jeg at jeg kom til å bli behandla som en kong. Vel framme venta det sjåfør som tok meg til det som jeg ville kalle et 10-stjerners hotell. Marmor og fliser over alt. Jeg skulle få sove og slappe av etter en tur som til sammen tok ca. ett døgn.

Neste morgen blei jeg møtt med et stort smil og velkomst på karmøysk. Dette var Iris Lønning som jobber ved kontoret i Beijing. Hun gikk på Lærerakademiet i Bergen og kom hit for å ta et kortere kurs. She fell in love with China, som det heter på engelsk, og blei værende her og studerte videre, og nå jobber hun her. Hun forteller at i begynnelsen var foreldrene krye av å ha ei datter i Kina, men nå lurer de på når hun kommer “him”. Men de har vært på besøk flere ganger og Iris får også anledning til å reise til Norge og skal tilbake på besøk seinere i år. Det hun savner mest er norsk mat. Det får hun to ganger i året på 17. mai og jul.

Shanghai er en travel by, men for tida finnes det mer kaos enn vanlig på grunn av World Expo. Denne verdensutstillinga åpna i begynnelsen av mai og dit skulle vi. Det hadde allerede vært 20 millioner mennesker innom da vi var der. Det var lange køer. Den lengste var 5 timer for å komme inn på den sveitsiske paviljongen. De fleste landene hadde store firekanta kasser. Jeg holdt meg unna de lange køene og spaserte bortover og så en trebygning som skilte jeg ut. Dette var den norske paviljongen. Temaet var fornybar energi og her blei det reklamert med fjorder, rein luft, fosser og fisk. De unge som jobba der var nordmenn som hadde studert kinesisk og kinesere som hadde studert i Norge. Mens jeg gikk rundt blei bildene av fjord og fjell skifta ut med bilder fra en konsert som Secret Garden hadde hatt der. Tårene begynte å renne da jeg hørte musikken og jeg kjente på heimlengselen. De hadde også fiskerestaurant, men ventetida var for lang for at jeg kunne ta meg tid til å spise der.

Jeg måtte ha meg noe mat og da jeg kom til den litauiske paviljongen var det ikke kø ved restauranten. Måtte sjølsagt bruke anledningen til å spise deres nasjonalrett. Det viste jeg å være mammas heimelaga kompe. Kompe med flesk inni og baconbiter og smør på toppen. Den store forskjellen var at de var avlange og ikke runde.

Neste dag fikk jeg se i avisen at det hadde vært møter mellom norske og kinesiske myndigheter på den norsk paviljongen nettopp om fornybar energi.

I helga skulle vi dra på landsbygda til Wuhzen. Etter en to timers buss var i framme i denne landsbyen som kalles kinas Venezia. Flotte kanaler og masse god mat. Spise skilpadde for første gang.

Her skulle det være “team building” med rebusløp og andre aktiviteter. Blant aktivitetene var leken der et ord skulle formidles til neste mann uten å si ordet. Vi kunne bruke kitt, tegn, synge, bruke kroppsbevegelser, forklare med ord, bruke ord på andre språk, osv. Matt Arney som er Director, Business Development, North America, var på samme team. Han kom bort til meg og sa at vi kunne bruke norsk i det han begynte: I Jesu navn går vi til bords, å spise drikke på ditt ord… Jeg fikk høre hele det norske bordverset. Som mange andre er det nettopp bordverset folk kan på norsk og ikke mer. Navnet er egentlig Arnøy og hans besteforeldre kom fra bergenskanten. Ei av den andre deltakerne fra USA kunne også stolt fortelle at hennes navn, Voss, var norsk. Hennes bestefar kom fra Norge, men familien ville aldri snakke om han fordi hennes bestemor hadde gått på Harvard University og familien var flau over at hun hadde gifta seg med en immigrantgutt fra Norge.

Siste dag i Shanghai skulle jeg ha middag sammen med to av de andre oversetterne, ei fra Argentina og den andre fra Tyrkia. Jeg blei sittende å vente i lobbyen. Damene hadde vært ute på handletur og måtte kjøpe ekstra koffert for å få plass til alt de hadde kjøpt. Mens jeg satt og venta så jeg i noen blader. Bladene var på kinesisk med engelske overskifter. Fant et blad med stoff om de kongelige. Interessant at interessen for de kongelige er stor i dette som offisielt er et kommunistisk land. Plutselig ser jeg et stort bilde av kronprins Haakon med familie.

Oppholdet var over i Shanghai og på grunn av Expo var flyet mitt til Xining forsinka i tre timer. Jeg skulle dra til midt i landet og treffe en gammel venn, Frank Fotland. Mens jeg venta så jeg i et blad og der fant jeg en annonse som lova meg sittekomfort. Det var Ekornes med Stressless-stolen deres. Skulle gjerne hatt en slik å sitte i i stedet for å være inneklemt i et flysete.

Jeg var i byen Shanghai i Kina, men hadde også sett “hestelårt” mens jeg var der. Andre delen av turen gikk til et sted de fleste kineserne ikke engang hadde hørt om. Det skulle vise jeg å bli en kjempeopplevelse som jeg skal skrive mer om.