Frank Fotland og Erling Dugan. Fotograf: Xiaoli Fotland

Jeg måtte selvsagt fortelle venner og familie om turen jeg skulle dra på til Kina og da var det naturlige stedet å gjøre det Facebook. Jeg er ikke blant dem som bruker “fjæsbåga” for å fortelle om en forkjølelse eller en handletur, men Kina ville jeg gjerne at andre skulle vite om. Blant dem som leste meldinga var Frank Fotland som bur i Kina. “Kom til Xining når du først drar så langt som til Shanghai. Det er bare et par timer med fly,” kom beskjeden fra Frank. Dermed blei de ei ekstra uke i Kina.

Jeg skulle dra med innenlandsfly fra Shanghai med stopp i Xian der de berømte terrakotta soldatene befinner seg. Jeg fikk forresten bare se flyplassen i Xian og fikk kjøpt et magnet med soldatene som nå befinner seg på kjøleskapet. Etter et kort opphold skulle turen gå videre til Xining, midt i landet. Turen totalt skulle være på 4 timer. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente meg. Jeg var i Kina for en del år siden og dro med innenlandsfly. Jeg må si at jeg ikke håpet på gjentakelse. Den gang da vi kom fram til flyplassen fantes det bare ei brakke som var ventehall. Det minnet meg litt om tur “heim” til Norge på 60-tallet og bygget på Kjevik flyplass. Flyet var forsinka og de dro ut ei tavle for å notere ned flyene og flytidene. Tidene blei viska bort og nye tidene blei satt inn med kritt. Jeg kunne forvente ei ventetid på inntil 2 til 3 dager! Men jeg fikk kupong for å gå inn i det andre rommet for å spise frokost. Det blei et måltid med nudler og mikroskopiske kjøttbiter. Heldigvis blei det bare noen få timers venting, og jeg fant ut det var best å oppsøke toalettet før vi dro. Vel framme ved utedoen fant jeg ut at jeg heller ville bruke WC-et på flyet. Big mistake. Ingen av toalettene fungerte på flyet og jeg satt tissetrengt i 1 ½ time. Min kollega fra New Zealand begynte å tirra på meg. Jeg lovte at hvis han ikke holdt kjeft kom jeg til å drepte han. Vel framme viste det seg at min én ukes gammel kofferten fra Hongkong var fullstendig maltraktert.

Denne gangen blei det også en forsinkelse på 3 timer på grunn av alle som er på vei til og fra Shanghai fra andre deler av Kina for å besøke World Expo. Men da jeg kom fram til Xining viste det seg at dette var en ny og flott flyplass med små flotte butikker med merkevarer og “norske” priser. Jeg begynte å bli bekymret da kofferten min ikke kom. Endelig kom den ensom farende på båndet som siste koffert. Jeg fant meg en taxi og viste fram lappen jeg hadde printa ut med navn og adresse til Super Leisure Hotel på kinesisk. Turen innover mot byen fant sted på en flott ny motorvei med to kjørefelt hver vei. Langs veien fantes det skilt med kinesisk tekst og engelsk tekst. Det ser ut som om kineserne setter si ære i å ikke bruke et translatørfirma for å oversette, men det er med på å gjøre det svært underholdende å forsøke og forstå tekster. Men favoritt var: NO BESTRIDE LINE DRIVE. Ikke vær bekymra hvis du trudde du kunne engelsk og ikke forstår dette. Her er forklaringa. Venstre felt skal bare brukes som forbikjøringfelt og du skal holde deg i høyre felt. Dette må gjelde kun vanlige bilister og drosjesjåførene må ha egne regler. Det var «slalåmkjøring» og forbikjøringer som foregikk til venstre for venstre felt og til høyre for høyre felt og midt mellom feltene.

Da jeg var i Shanghai lurte alle på hvor jeg skulle, og det viste seg at nesten ingen kjente til Xining. Og da vi nærmet oss byen stod det et skilt med “TOWN” til høyre. Som de fleste av dere veit skiller engelsk på liten og stor by med TOWN og CITY. Det vist seg at denne “lille” byen har et folketall på 2,1 millioner! Det som når gjør at flere etterhvert kjenner til byen er at dette er startpunktet til et nytt høyhastighetstog som går til Lhasa i Tibet og som blir kalt “Raketten til toppen av verden”. Det blir sagt at 100,000 mann jobbet på dette prosjektet, og toget går opp i over 5000 meters høgde. Togene er utstyrt med oksygenbeholdere som passasjerene kan benytte. Dette er ett av mange tog- og motorveiprosjekter rundt om i hele Kina. Myndighetene sier det ikke vil gjøre samme feil som landene i Vest med å bygge veiene lang tid etter behovet finnes, men bygge dem for å kunne dekke framtidsbehovene.

Inne i byen Xining var det to ting som slo meg. Byen var utrulig rein. Det viste seg at en flereårs kampanje hadde gitt resultater. Det andre som slo meg var mangelen på sykler. Alle har vel sett bilder fra Kina med at hav av syklister som på venter på rødt lys. De dagene er forbi. Nå der det biler og offentlige busser. Det å ta buss var svært billig. Det å ta drosje var også billig (etter amerikanske (og norske) forhold).

Drosjen stoppa foran et stort gult bygg som så ut som de hadde lånt tegningene fra slottet i Oslo for å bygge. Dette var Super Leisure Hotel, en møbelbutikk og kontorer. Det var tydelig at jeg var utenfor allfarvei. Ingen snakka engelsk. Ved frokosten forsøkte jeg i flere minutter å få salt til eggene mine, endelig var det en annen gjest som hjelp meg. Det eneste som var på engelsk var ei tavle der det stod dagens vær. Det skulle bli COUDI (oversettelse: CLOUDY eller overskya). Det andre var ei matte i heisen som blei skifta ut hver dag med navnet på ukedagen.

Jeg rigga meg til på rommet med datamaskinen min. Det fantes kabel slik at jeg kunne få forbindelse med verden med unntak av Facebook som de kinesiske myndighetene blokkerer. Litt etter at jeg hadde kommet banka det på døra, det fra Frank. Vi har kjent hverandre siden slutten av 70-tallet.

Frank er sønn til legemisjonæren Kristoffer Fotland som kom fra Time kommune på Jæren. Da Kristoffer skulle reise ut som misjonær til Kina i 1935 blei han intervjua av Misjonsvennen og sa: “Vær ikke fornøiet med at du kanskje synes å trenges der du er, men la Gud få lede dig dit du trenges mest.” I tillegg uttale han: “(Jeg) vet av erfaring at det å ha ro i sinnet og Guds fred i hjertet, er bedre endog enn det deilige Norge.” Det viste seg å bli vanskelige forhold ved sykehuset i Kina der de ble plyndra av røvere og så okkupert av japanerne. Han og de andre misjonærene blei internert av japanerne og Frank kan fortelle at den tida var svært vanskelig, men at hans far faktisk fikk betaling for å utføre legetjenester, og på den måten kunne ha skaffe mat til seg og de andre misjonærene. Da kommunistene overtok blei det til at Kristoffer dro til Taiwan. Det er på Taiwan at Frank og hans to brødre Geir og Trond vokste opp. Frank gikk på amerikanske og britiske skoler før han kom til Norge som 17 åring. Kristoffer Fotland blei 101 år gammel. Da han fylte 100 annonserte Den norske legeforening at han var deres eldste medlem. Men Kristoffer erklærte: “Jeg er ikke glad for å være Legeforeningens eldste medlem. Jeg skulle gjerne vært yngre og latt noen andre fått den æren. På den annen side har jeg levd et rikt og interessant liv. Min kone er det snilleste mennesket i verden, jeg har snille barn og har hatt det bare godt.”

Frank har budd en del år i Kina og undervist i engelsk. Nå er han tilbake etter at han og hans kinesiske kone har budd fire år i Oslo. Han kone, Xiaoli underviser ved Medical College i Xining. Frank skulle være guiden min i denne “lille” byen og i tillegg skulle vi få dra opp på den tibetanske høgsletta, eller ” Verdens tak” som den kalles. Men til og med her på denne delen av turen skulle det vise seg at “norskaran æ øve alt juss som hestelårt.”