Foran fra venstre: nr. 1 Olav Johannesen, nr. 2 Leilani Strommen, nr. 3 Elsie Johannsesen, nr. 4 Paul Strommen. Bak fra venstre: nr. 1 Sigrid Andresen, nr. 2 Tom Andresen, nr. 3 Elizabeth Aarstad, nr. 4 Grace Strommen Zeno, nr. 5 Joyce (Johannesen) Lighari, nr. 6 Eric Strommen, nr. 7Leif Strommen.

Jeg ba Joyce Ann (Johannesen) Lighari å dele noe om jul i Brooklyn som yngst av tre søsken. For tida bor hun i Sør Dakota sammen med sin mann. Hun er pastor og mor til åtte og bestemor til 12.

Jeg har mange fortellinger fra julen. Jeg regner med at alle som er minst 10 år gammel, har en del julefortellinger. Jeg har alltid regnet meg selv som litt julebarn. Nei, jeg er ikke født i desember eller i nærheten av julen. Bursdagen min er tidlig i november. Hvorfor regner jeg meg som julebarn?

Etter det jeg har forstått var jeg “uventet”.  Far min var allerede i 50-års alderen og mor mi som var 19 år yngre, var i 30 års alderen. Ti år tidligere hadde de bestemt at familien var komplett.

Gud hadde opplagt andre tanker. Jeg ble født.

Våre familietradisjoner var alle norske. Julaften var begynnelsen på julen i vår norske nabolag i Brooklyn. Vi satte opp treet og hadde alle vår gaver på julaften. Vi gikk rundt juletreet og sang julesanger til langt ut i januar.

Juledagsmorgen skulle vi i kirken. Vi fikk på oss finstansen og spaserte til kirken. Det var akkurat som søndag uten søndagskole. Noen ganger hørte vi snøen som knirket under skoene og andre ganger var det å bruke kalosjer når det fantes snøslaps. Det fantes en hellig sus over juledagsmorgen.

Jeg husker selvsagt ikke først jul. Jeg var bare sju uker gammel. Jeg tryglet og ba min mor å fortelle om den. Jeg elsket å lytte til den. Den første julen spaserte mine foreldre til kirken juledagsmorgen med meg. Det var første gang jeg ble bært på møte. Jeg innbiller meg at jeg var innhyllet i mange tepper.

Denne juledagsmorgen ba en hvitåret, høy norsk forstander med sterk aksent Johannesens (istedenfor uttalelsen Djohænnesen) å komme fram. Det var noe spesielt som skulle skje denne dagen. Den nye jenta i Johannesen-familien, Jåis Ænn Johannesen ((istedenfor uttalelsen Djåis Ænn Djohænnesen) skulle barnevelsignes. Denne dagen ga mine foreldre dette uventede spebarnet til pastor Dahl. Ha ba. Det hele begynte her i Salem, en liten norsk pinsemenighet der alle hadde aksent og sang om den Vånderfull greis af Jisus (Wonderful Grace of Jesus). Mitt liv ble viet til Herren.

Hver jul da det årlige juleprogrammet i menigheten nærmet seg, måtte jeg lære et langt stykke utenad. Et “stykke” var en del av juleprogrammet. Det begynte når en var knapt gammel nok til å snakke og en skulle si “Welcome baby Jesus” og synge Away in a Manager inkludert bevegelser. Foreldrene strålte og ba om du ikke skulle begynne å gråte eller gjøre noe upassende som å plukke nesa eller gjøre i buksene eller noe enda verre.

Joyce i bunaden sin.

Vi hadde et gammel piano. Mor mi var ikke flink til å spille, men hun letet etter en sang som jeg skulle synge. En solosang! I tillegg til det LENGSTE stykke i programmet. Jeg var ikke gammel da hun fant en sang som jeg skulle synge. År etter år stod jeg foran i menigheten med det nye antrekket mitt og sang den. Jeg husker koret etter alle disse årene:

Ingen plass til barnet i Betlehems herberge,

Bare et kvegskur!…

Bare et kors ga de Min Herre,

Bare en lånt grav!

I dag søker Han plass i ditt hjerte…

Far min, Olav Johannesen, var immigrant fra Arendal og jobbet som vaktmester ved en bank. Mor mi, Elsie var husmor. Far min gikk aldri på high school (videregående) og min mor fullførte aldri. De bodde i første etasje i en leilighet med to soverom. Tidene var vanskelige  for dem. De hadde ikke plass til det nye spedbarnet Gud hadde gitt dem. De hadde likevel plass til meg. Og så hadde viet meg til Herren.

Jesus kom til jorda som et uventet barn. Det var ikke plass til Ham denne natta i Bethlemen. Det virker tragisk. Det finnes en større tragedie. Men vi kan velge å gi Ham plass.