Fredagsytringer

http://www.kvinesdal.no/?p=17150 Fra venstre Øystein Sandtorv og Arnold Omland.Fra venstre Øystein Sandtorv og Arnold Omland.

I år er det 30 år siden Radio Kvinesdal ble startet. Det var ei stor begivenhet da jeg den 17. januar 1985 kunne holde ein liten tale som gikk på lufta og erklære Radio Kvinesdal som åpna. Radioen hadde nettopp en flott jubileumskonsert i kulturhuset der jeg var invitert til å si litt om radioen. I min tid som ordfører var radioen et viktig redskap for å få ut  informasjon om saker vi behandlet i kommunen. Og den var et viktig debattforum. I tillegg var jeg med i styret for radioen i mange år og laget også en del program som ble sendt. I lang tid var det en fast programpost som ble kalt «Fredagsytringer». Det var et lite kåseri på 5-7 minutter. Vi var flere som delte på å lage dette programmet. Det ble meget populært og hadde mange lyttere. Vi stod fritt til å velge tema. Jeg har tatt vare på en del av mine bidrag og samlet dem i sin tid på en kassett.  En kveld ryddet jeg i noen papirer og kom over et manuskript til ett av innleggene. Jeg tenkte å dele dette kåseriet med dere. Temaet for kåseriet er «forventninger». Innholdet er nok litt preget av at jeg på den tida tok en halvårsenhet i sosialpedagogikk Da jeg fremførte det i radioen, la jeg vekt på å bruke en muntlig form. Det er derfor skrevet på en blanding av nynorsk og dialekt. Og slik var denne «Fredagsytringa»:

FREDAGSYTRING.

God morgen –hadde eg nær sagt – sjøl om det er fredags ettermiddag for du som høyrer på.

Men då eg skreiv ned desse ytringane og talte dei inn på kassett, var det altså morgen- tidlig fredag morgen. Og for ein morgen- kaldt klart ver, skyfri himmel og sola akkurat i ferd med visa seg på øverste fjelltopp.

Ein ny dag. Ein ny begynnelse. Nye muligheter. Nye oppgaver. Møter du dagen med forventning? Eller møter du han med nederlagsfølelse og pessimisme. Innholdet av dagen vil vera prega av dette utgangspunktet.

Alle har me forventninger.  Me ser fram imot noe som me gler oss til. Og me stiller forventninger. Noen stiller store forventninger, noen små. Det kjem mye an på tidligere erfaringer og det syn ein har på seg sjøl.

Det er viktig å ha forventninger. Forventningene utgjør på mange måter selve drivkrafta hos oss. Selve forventningsprossessen gir altså større glede enn oppnåelsen av målet for forventningene. I mitt engelskpensum på gymnaset leste me Shakespears «Kjøpmannen i Venedig». Fritt oversett til norsk seier kjøpmannsdattera Portia følgende: »Alle ting som er, blir jaget etter med større iver enn de blir nydt».

Jo, forventningene kan gi glede, men forventningene må vera realistiske. Urealistiske forventninger vil føre til at ein går i ein tilstand av konstant utilfredshet- måla blir aldri nådd og følelsen av nederlag og utilstrekkelighet vil dominera. Og brutte forventninger gir skuffelse. Og skuffelser på grunn av brutte forventninger sårer meir enn noko anna og gjer vondt – særlig når det er forventninger til egenskaper i eins eget selvbilde eller forventninger som er knytta til andre menneske.

For forventningene til oss frå andre, og våre forventninger til andre er med på å forma oss til det mennesket me er og avgjer mye koss me fungerer- både i forhold til oss sjøl og i forhold til andre. Med dine forventninger kan du forma et annet menneskes liv. Et barn blir slik det forventes at det skal bli. Dersom et barn stadig blir innprenta kor uskikkelig det er, då blir det uskikkelig fordi det trur at det forventes av det at det skal vera uskikkelig. Ein lærer å spele dei rollene det oppfatter at det forventes av det. Til slutt blir dette ein del av menneskets personlighet.

Dersom et ungt menneske møter holdninger frå andre om at deg har me ikkje noe tru på, ja då oppfører det seg deretter fordi det ikkje stilles andre forventninger til det.

For mange år sidan hadde me ei tilsettingssak i kommunen. Eg fekk reaksjon frå ein person som tydeligvis ikkje hadde noe tru på den som var tilsett og gav tydelig uttrykk for det. Men så kom det til slutt noe som for meg var ny lærdom den gongen.»Ja,ja « sa han. Du kan bygge et menneske opp, og du kan bygge det ned. Så hvis dokke har bestemt dokke for å satsa på han og bygga han opp, kan han sikkert bli god likevel».

Stiller du små forventninger til andre, får du underytere. Men med for store forventninger kan du få overytere. Og det kan også vera farlig. Å stille krav og forventninger til barn og unge som dei ikkje har forutsetninger for å oppfylla, kan gjera kvar einaste dag til eit mareritt og ein bekreftelse for dei på at dei kjem til kort. Då knekker du selvtilliten og trua på seg sjøl, og dei får eit selvbilde av seg som er langt dårligere enn dei vekstmulighetene dei verkelig har. Å finna den rette balansen er umulig. Og stiller du forventninger til deg sjøl om at ein i all kontakt med andre mennesker skal finna dette balansepunktet, ja då stiller du krav til deg sjøl som er urealistiske og der du skaper ein skyldfølelse hos deg sjøl ved at du tar til deg og tar ansvar for alle dei dagligdagse konflikter du møter i heim og skule, på arbeidsplassen og i kommunen. Å ta ein politisk konfrontasjon og ein hard debatt mot garva kommunepolitikere som bevisst kjører fram synspunkt og argumentasjon for å oppnå eit mål, og kjenner premissene dei skal spela på – det er noko heilt anna enn å stå overfor eit barn eller ungt menneske i ein formingsprossess på leiting etter identitet. Dei forventningane som er i miljøet rundt eit slikt menneske vil vera med å skape den personen til det den blir. Det bør vi tenke på. Det krev ansvar for at vaksne menneske bevisstgjer seg sjøl på den betydning ens ord og handlinger har for det startgrunnlaget barn og unge har i livet.

Og så er dagen gått sidan desse ytringene blei gjort ferdige. Svarte han til dei forventningene eg hadde i dag tidlig? Kanskje – kanskje ikkje ennå. Då må eg ha tid til tilbakeblikk og ettertanke-og det får bli tema for ytringene ei anna gang.

Ha ei god helg.

//Arnold Omland