My grandmother Bolette Netland on her 80th birthday with her daughters. From the left: Bertha Tonstad, Asgerd Mygland, Borghild Torkildsen, Olga Lindeland, Astrid Dugan. In the front next to Bolette: Agnes Veggeland.

The year was 1964. We had been living in Brooklyn for 5 years and were going back to Norway for the first time. We were going back for three whole months. My grandmother Bolette who had been sick her whole life, was going to be 80 and everyone knew she would be dying any day now. (She lived until 94.) Going back wasn’t going to be a problem, or so I thought, because my parents had made sure we spoke Norwegian at home.

We took the ship, Bergensfjord. I was sick as a dog the whole time and kept asking God to get me out of my misery. But my prayer wasn’t answered and 8 days later we arrived in Kristiansand. One of the reasons we went by ship was so that my dad could bring his “Pløymut” and have a car while we were in Norway. Les mer…

Bestemor Bolette Netland på sin 80-årsdag med sine døtre. Fra venstre: Bertha Tonstad, Asgerd Mygland, Borghild Torkildsen, Olga Lindeland, Astrid Dugan. Foran til høyre for Bolette: Agnes Veggeland.

Året var 1964. Vi hadde budd i Brooklyn i 5 år, og nå skulle vi tilbake til Norge for første gang. Vi skulle være der i tre måneder. Bestemor mi, Bolette, som hadde vært sjuk hele livet, skulle fylle 80 år og alle visste at hun snart kom til å dø. (Hun levde til hun var 94.) Det skulle ikke bli et problem å dra “heim te” Norge. Min foreldre hadde vært veldig påpasselige med at vi snakka norsk heime.

Vi dro med Bergensfjord. Jeg var så sjuk at jeg trygla og ba Gud om å gjøre det slutt. Men den bønna fikk jeg ikke svar på, og 8 dager seinere var vi framme i Kristiansand. En av grunnen til at vi dro med båt var for at pappa skulle kunne ta med seg “Pløymuten” og ha bil mens vi var i Norge. “Trunken” var fylt med ferskenhermetikk og tyggis. I Norge var det tilfeller der bilen vare breiere enn vegen. Da vi kjørte opp til Heddan i Hægebostad trudde jeg at hjulene var i grøfta på begge sidene. Da vi var på besøk hos tante Borghild og onkel Stein i Flekkefjord, ba søskenbarnet mitt Ole Z pappa å kjøre ned til byen for at kammeratene hans skulle se han i bilen. Han ba om to runder i tilfelle alle ikke så han første gang. Les mer…

Fra venstre til høyre - Else (Nilsen) Convery Holt, Elsie Johannesen, ?, Sigrid Andreasen, Olav Johannesen, ?, Lisabeth (Liz) Andreasen, Tom Andreasen og Joyce foran til høyre.

Jeg ba Joyce Lighani som nå bor i Kingston Springs, Tennessee, om å skrive om julen da hun vokste opp i Brooklyn. Hennes far, Olav Johannesen, kom fra Arendal og hennes mor, Elsie, var ikke norsk, men lærte å snakke norsk og lage norsk mat.

Julehøytiden hadde startet. Jeg kjente ikke til første søndagen i Advent som barn. Vi hadde ikke en adventskrans eller adventstema i den norske pinsemenigheten som vi gikk i i Brooklyn. Den førsten søndagen i Advent var tidspunktet da vi fikk utdelt det vi skulle si utenat på julefesten i menigheten. Det virket som om det ble forventet at jeg skulle gis det lengste stykket. Den dag i dag regner dette som grunnen til at jeg aldri har vært redd for å stå fram og tale framfor en forsamling. Jeg kan aldri huske at jeg ar vært nervøs for å måtte stå foran folk for å snakke. Jeg har gjort det så lenge jeg kan huske.

Julen begynte offisielt da jeg hadde sett Santa i Thanksgiving Day-paraden. Lysene blinket fra husene i nabolaget. Les mer…

From left to right - Else (Nilsen) Convery Holt, Elsie Johannesen, ?, Sigrid Andreasen, Olav Johannesen, ?, Lisabeth (Liz) Andreasen, Tom Andreasen, and Joyce in the front to the right.

The Christmas season has begun. I knew nothing of the first Sunday in Advent as a child. We had no Advent wreath or theme in the Norwegian Pentecostal church I attended in Brooklyn. The first Sunday of Advent meant the distribution of our Christmas “pieces” in preparation for the Christmas program. I always seemed to be expected to have the longest piece, or be a narrator. To this day, I attribute my lack of fear of public speaking to those days. I don’t ever remember being nervous about getting up in front of people to talk. I’ve been doing it since before I can remember.

It was officially Christmas, I had seen Santa at the Parade on Thanksgiving Day. Lights were twinkling from the houses in my neighborhood. As you went toward 5th Avenue, the smell of pine mixed with a small coal fire filled the air. Miraculously Christmas trees were lining the path to the wonders of 5th Avenue.

No, I am not talking about the 5th Avenue that you normally associate with New York City. I am talking about MY 5th Avenue, 5th Avenue Brooklyn. Les mer…

Carla, Margit (mamma), Turid.

Jeg ba Turid Jakobsen skrive om jul hjemme hos dem i Brooklyn. Hennes far, Torolf Tobiasen kom fra Frøytland ved Feda og hennes mor Margit var født i Brooklyn, men vokste opp på Skarstein i Lyngdal.

Bare tanken på jul får fram varme og koselige følelser. Det virker som alt har forandret seg, men når jeg tenker på julen i gamle dager, er det egentlig ikke så mye som har forandret seg hjemme hos oss. Gjennom åra har vi forsøkt vårt beste å holde tradisjonene ved like. I fjor ringte faktisk sønnen vår, Cory, fra et supermarked i Colorado for å spørre hva han måtte kjøpe for å lage risgrøt. Det varmet mitt hjerte at han ringte om det, og tradisjonene formidles videre.

Det å sende gaver til Norge var en viktig del av julen hvert år. Les mer…

Carla, Margit (mamma), Turid.

Just the thought of Christmas brings up such warm and cozy feelings. Everything seems to be changing these days but when I think about Christmas back in the old days, it really hasn’t changed all that much in our house. Through the years we’ve tried our best to keep traditions in tact. Last year in fact our son, Cory called from the supermarket in Colorado to ask what he should buy to make rice pudding, warmed my heart to get that call and the tradition continues..

Sending gifts toNorwaywas such a part of Christmas each year. So Christmas always started early in October since gifts had to shipped on the boat to all of our cousins, tantes and onkels in Feda and to Bestemor at Frøytland in Kvinesdal. Les mer…

Slektstevne, Fjotland

Jeg ba Arlene Bakke Rutuelo skrive om hennes jul da hun vokste opp i Brooklyn. Hun er en aktiv dame. Hun er forkvinne i 17. mai-komiteen i Brooklyn, styremedlem i den norske aldersheimen i Brooklyn, styremedlem og tillitsvalgt i 66. street kirken og medeier i butikken Nordic Delicacies.

Mine foreldre, Helene og Alfred Johan Bakke er begge født i Norge. Mor mi er fra Fjotland i Kvinesdal og far min er fra Kristiansand. Jeg regner meg som ganske “norsk” selv om jeg er født i USA.

Jeg har tre brødre John, Steven og Roy. Vi snakket norsk i oppveksten eller rettere sagt fjotlandsk. Les mer…

Slektstevne, Fjotland

My parents Helene and Alfred Johan Bakke, were both born in Norway. My mom is from a wonderful quiet place called Fjotland, in “uptown” Kvinesdal, and my dad is from Kristiansand. I do think that makes me pretty much a “Norwegian”, even though I happen to be born in the USA.

I have 3 brothers, John, Steven and Roy, and we grew up speaking Norwegian or should I say,” Fjotland’s Norsk”. When my mom took us to school to sign my brothers and myself up for Kindergarten, my mom was really surprised we could speak directly to the school teachers and to the other kids, she didn’t know we had learned English from our playmates on our block. We spoke only Norwegian inside our home. This was the normal world for my brothers and I, we were self-taught bilingual children. Les mer…

Erling Dugan, Kirsten (Dugan) Byremo, Roy Byremo, Lloyd Byremo. Jula 1968.

Jula begynte faktisk om høsten da jeg var guttunge. Ikke fordi butikkene var fylt med julepynt og spilte julemusikk. Det jeg husker at er at dette ikke skjedde før etter Thanksgiving på slutten av november. Det jeg måtte gjøre var å begynne å spare penger.

Jeg brukte mye tid og krefter på å kjøpe de riktige julepresangene. Jeg sparte på ukepengene mine, men det var ikke nok. Det jeg gjorde var å selge kort. Jeg bestilte kortene som kom i esker inni en stor pappeske. Bursdagskortene og julekortene skulle selges med fortjeneste. Mitt problem var at folk spurte om fortjenesten skulle gå til ei god sak. Nei, jeg solgte ikke korta på vegne av en veldedig organisasjon. Men folk kjøpte likevel korta da de hørte at jeg solgte dem for å få nok penger til julepresanger. Les mer…