Som kjent testamenterte han alt han eide til Kvinesdal kommune, og slik ble bilen kommunens eiendom. Det ble opprettet et legat, Marcelius Førlands legat. Legatstyret fikk en del midler til å kjøpe tilbake malerier han hadde malt. Malfred Ingebretsen var med i legatstyret og var svært opptatt av å få tatt vare på bilen. Den stod i lang tid utendørs på Utsikten og stod i fare for å bli ødelagt. Jeg husker Malfred fortalte at han hadde sagt: ”nå tar jeg med meg bilen og setter den inn på bua mi, så står den i alle fall godt der til det blir bestemt hva som gjøres med den”. Og der ble den altså stående i 37 år før den nå synes å få nytt liv. Jeg vet at Malfred var noe skuffet over at bilen ble stående uten at noe ble gjort med den, og det er litt synd at han ikke fikk oppleve at bilen restaureres før han døde. Det ville ha vært et stort øyeblikk for ham. Jeg ser i Agder at Kjell Førland sier at bilen hadde vært på prioriteringslista til kulturetaten gjennom flere år. Det kan jeg bekrefte, Personlig var jeg veldig positiv til at den skulle restaureres, og bilen var også tema for mange samtaler i formannskapet. Jeg hadde lyst til at den kunne brukes som en slags representasjonsbil for kommunen blant annet i forbindelse med 17.mai. Men vi fant verken penger eller noen som kunne gjøre noe med bilen. Jeg synes derfor det er kjempebra det som skjer nå.

Jeg minnes at når vi snakket om bilen, hadde Olav Konsmo alltid mange historier om når Marcelius kom til ham på verkstedet og ville ha han til å gjøre noe med bilen. Så vidt jeg har forstått gjorde Olav mye av arbeidet med bilen slik den fremstår i dag.

Jeg begynte som ordfører 1.januar 1976. Noe av det første jeg ble involvert i, var kjøp av fem malerier av Marcelius Førland. Gabriel Ryen kom inn på kontoret en dag og sa han hadde fått en telefon fra advokat Abrahamsen i Farsund om at kommunen kunne få kjøpt fem malerier som var malt på lerret rett på veggen i Kaffistova i Farsund. Abrahamsen administrerte et bo og syntes det var rett at kommunen fikk første muligheten til å kjøpe maleriene. Men det var knapp tidsfrist til å svare. Beslutningen måtte tas innen en halv time,. Og jeg hadde selvsagt ikke anledning til å kalle inn formannskapet på så kort varsel. Det var et lite dilemma, for om jeg sa ja, hadde jeg ikke et vedtak om å bevilge penger. Det kunne det fort bli kritikk av. Etter litt diskusjon med formannskapssekretær Berg Biktjørn tok jeg noen telefoner til formannskapsmedlemmene og fikk deres syn og godkjenning. Så kunne vi gjøre det formelle vedtaket i første formannskapsmøte. De fleste kvindøler har sett bildene. Ei tid hang de i foajeen i kulturhuset. Og så ble noen lånt ut til Kvinesdalheimen. I dag henger to av bildene i kommunestyresalen i Rådhuset. En morsom episode inntraff da jeg i sin tid hadde oppdraget med å foreta åpninga av Sørlandsbanken da den etablerte seg i Kvinesdal. Banksjef Jan Wesenberg kom etterpå bort til meg og sa at jeg hadde snappet fem malerier av Marcelius Førland rett foran nesa hans. Jeg ble forbauset over at han visste at vi hadde kjøpt maleriene. Han fortalte at han var leder av Kristiansand Kunstforening, og foreninga hadde vært svært interessert i å kjøpe dem. De satt klar og ventet på at kommunen skulle avslå tilbudet. Han mente vi hadde gjort et godt kjøp og fått mye igjen for pengene. Jeg må si at jeg følte meg ganske lettet og litt stolt over at vi hadde sikret oss maleriene til kommunen.

Kvinesdal den 18.april 2010.

Arnold Omland

Her tar jeg bildet. Fra høyre i rød genser ser vi hun som bodde på garden Måna, ordføreren i Kelduhverfi, Gudmund Sigvaldson, faren til Gudmund som heitte Sigvald Jonsson, Else og lengst til venstre kona til Gudmund.

Det var et interessant innlegg Johan Ånen Aarli hadde om uro i det gamle Hvin og om nordmenn som tok landnåm på Island. I artikkelen nevner han at Skjegge Botolfson ble gift med Helga Torgeirsdatter. De fikk jord i Miklagard, inne i landet sør for Eyafjord. Det fikk meg til å finne fram et album og se på bilder fra en tur jeg hadde til Island i august 1999.

Året før hadde jeg fått brev fra en islending som heitte Gudmund Sigvaldson. Han skreiv at han hadde vokst opp på garden Miklagard i kommunen Keldurhverfi nord – øst på Island. Han bodde nå i Akureyri. I forbindelse med farens 70 års dag skulle hele familien feriere i Norge. I brevet spør Gudmund om Kvinesdal er det samme stedet som de gamle islandske ættesagaene omtaler som Hvinir. Han kjente godt til at Skjegge Botolfsen hadde bosatt seg på den garden han selv hadde vokst opp på og kunne alt om det som var skrevet om kvindølene i de islandske sagaene.

Jeg skreiv tilbake og bekreftet at Kvinesdal var det gamle Hvin og inviterte dem til å besøke Kvinesdal på reisa deres i Norge. Jeg møtte dem på Liknes. Det var en ganske stor flokk med foreldra til Gudmund, hans familie med kone og barn og Gudmund sine søsken med familier.

Jeg inviterte dem til formannskapssalen der jeg fortalte om Kvinesdal og det jeg visste om kvindølene i det gamle Hvin. Jeg viste til at Snorre begynte sin saga med å vise til Tjodolv,  og det var  de godt kjent med. Så tok vi en kjøretur utover dalen og snakket om at det muligens var i dette området kvindølene som reiste til Island kom fra. Besøket falt sammen med Utvandrerfestivalen, og vi inviterte dem til å være gjester på festkvelden den lørdagen. De deltok i programmet ved at de kom opp på scenen og fortalte om denne delen av Island og om de første kvindølene som bosatte seg der. Faren til Gudmund, Sigvald Jonsson, framførte ei ”dråpe” som han hadde skrevet i anledning besøket og overrakte til Kvinesdal kommune en kartillustrasjon som viste reiseruta mellom Kvinesdal og Kelduhverfi.

Jeg den gang medlem av styret i Vest-Agder Energiverk. Styret hadde bestemt å reise til Island. Da jeg fikk se reiseruta, så jeg at det var lagt opp til en dag i Akureyri. Jeg tok da kontakt med Gudmund Sigvaldson og spurte om jeg kunne treffe ham mens vi var der. Jeg fikk svar tilbake om at det ville han gjerne. Han hadde laget et eget program for meg og Else  mens resten av reisefølget gjennomførte sitt program den dagen. Det ble en meget interessant dag. Vi spiste frokost hos hans foreldre som bodde i Husavik, fikk omvisning i Husavik og ble intervjuet av en lokalavis. Så kjørte Gudmund oss fra Husavik og nordover til Tjørnes der Bottolf hadde gått i land og tatt landnåm på garden Måna. På vei dit fortalte han om nordmennene som hadde bodd der og viste oss der de hadde bodd. Vi hadde ønske om å kjøre til sentrum i Keldurhverfi kommune, men det ble for langt å rekke på en dag. Gudmund hadde derfor avtalt med ordføreren i Kelduhverfi at vi skulle møtes på Tjørnes der Bottolf hadde gått i land.

Da vi møttes, overrakte jeg henne flagget med kommunevåpenet til Kvinesdal og noe informasjon om Kvinesdal. Vi gav begge uttrykk for at det kunne ha vært interessant å utvikle forbindelsen mellom Kelduhverfi og Kvinesdal. Men vi måtte vel innse at avstanden ble litt for lang, og at det ville bli for kostbart med vennskapssamarbeid mellom kommunene. Jeg har heller ikke opprettholdt kontakten med Gudmund Sigvaldson. Men da Kvinesdal historielag hadde sin tur til Island i 2008, tok Gudmund i mot reisefølget og viste dem rundt. Der er bilde av ham i billedserien fra historielagets tur der han står ved skiltet til Kræklingalid. Historielaget var også på Tjørnes. Ett bilde i serien viser Sonja Egenes ved garden Måna. Det var der jeg møtte ordføreren i Kelduhverfi og overrakte henne kommuneflagget på vegen opp til huset.

Jeg har scannet noen bilder fra albumet vi laget etter turen i 1999. Da jeg måtte scanne rett fra albumet, er kvaliteten på bildene kanskje ikke så god. Men de illustrerer i alle fall det jeg har skrevet.

Kvinesdal den 7. februar 2010

Arnold Omland

Fra venstre Øystein Sandtorv og Arnold Omland.

Jan Kåre Rafoss spurte om enda et innlegg om det å være ordfører i gamle dager. Da tenkte jeg det kunne være naturlig å minne om at det i disse dager er 25 år siden jeg åpnet Radio Kvinesdal. Bildene fra åpninga er tatt den 15.januar 1985. Men jeg er ikke helt sikker på om det var den dagen radioen for første gang gikk på lufta. Fort selve åpningstalen jeg holdt, gikk ikke direkte på radioen da den hadde sin offisielle åpning. Den var tatt opp på bånd. Grunnen var at jeg den dagen sendinga gikk, var på tur sammen med direktør Kjartan Festøy og en delegasjon fra Øye smelteverk og noen konsulenter til Sverige, Danmark og Tyskland. Øye smelteverk hadde begynt å planlegge oppdrett av piggvar, og vi skulle rundt og se på anlegg som hadde slikt oppdrett. Vi var blant annet på Barsebekk atomkraftverk i Sverige der de brukte spillvarmen til fiskeoppdrett. I Kiel i Tyskland var de kommet lengst i  å klekke yngel, så vi var på et anlegg der også. Det var en lærerik tur. Men derfor måtte jeg altså tale inn åpningsseremonien av radioen som om det var direktesending.

Det var Øystein Sandtorv som tok initiativ til å starte lokalradioen. Jeg husker han kom inn til meg på kontoret og la fram planene om radioen. Øystein viste en eventyrlig entusiasme, og han og medhjelperne hans la ned et stort arbeid i å bygge studio i det gamle kommunehuset. Som kjent ble radioen ikke så lenge der. Huset måtte rives for å få gjennomført  opprustninga av Liknes sentrum. Så etter ei tid måtte de frivillige medarbeiderne innrede nytt studio. Denne gang fikk de huset etter Hjelleset til disposisjon, der hvor distriktslege Refseth hadde hatt sine kontorer. Dessverre for radioen måtte dette huset også rives for å gi plass for nybygget i Elvegata. Men da dette bygget ble bygd, fikk radioen  nye og tidsmessige kontorer og studio der den nå holder til. 

Det var en fantastisk interesse for radioen da den startet. Det er noe av det morsomste jeg har vært med på. Jeg tror at nesten alle som kunne få inn radioen hørte på den. Og radioen engasjerte veldig. Det var debattprogram der lytterne kunne ringe inn og si sin mening. Og gjett om de gjorde det. Diskusjonen om aktuelle saker gikk høyt. Det var jo på denne tida den store opprustninga av Liknes ble planlagt, og meningene var mange. Jeg husker også godt en debatt i 1987 der planene om å bygge ny E – 39 ble diskutert. Forslaget gikk ut på bro over fjorden, og med den traseen som veien stod ferdig i 20 år seinere.. Motstanden mot planene var stor. Jeg gikk inn for planene, men hadde liten oppslutning om mitt syn.  Da vegen tjue år etter var bygd, var det en så godt som samstemmig oppfatning i bygda at ny E-39 har vært til fordel for kommunen. Men det viser også at det ofte tar lang tid fra et prosjekt blir påtenkt til det står ferdig. 

Kvinesdal var en av de første kommunene i landet som sendte kommunestyrene direkte på radio. Det var en betydelig skepsis i kommunene i Norge til å gjøre det. Jeg husker jeg var på en kommunekonferanse i Trondheim og fortalte at vi skulle overføre kommunestyremøtene direkte. Skepsisen var stor og advarslene om at dette kunne misbrukes var mange. Mitt argument var at det ikke var noen grunn til at folk ikke skulle få høre direkte hva representantene sa i stedet for å måtte lese referat i avisene sett gjennom journalistens øyne. Det var jo åpne møter i kommunestyret. Så i prinsippet var jo alt som ble sagt offentlig, og hvem som helst kunne møte opp og høre på. Men det var det få som gjorde, og da var det jo bare i tråd med offentlighetsprinsippet at innleggene kunne høres over radio. Men overføring i radio medførte at vi måtte innføre ordninga med talerstol i møtene. Til da hadde representantene bare reist seg på plassen sin og holdt innlegget sitt. Nå måtte de fram til talerstolen og snakke i en mikrofon. For noen var det en stor forandring, men det tok ikke lang tid før de hadde vendt seg til det. Jeg tror innleggene ble mer gjennomtenkt siden de nå gikk på direktesending på radioen. Interessen for å høre på kommunestyredebattene var formidabel. Uansett hvem en snakket med dagen etter et kommunestyremøte, viste det seg at de hadde hørt på radioen. 

Noe av den store interessen for radioen tror jeg var at dette var nytt og spennende. Husk at vi på den tida fortsatt hadde NRK monopol både i radio og fjernsyn. Det var før det store frislippet i mediaverdenen. Konsesjon til nærradioene var en forsiktig begynnelse. Og det at folk i Kvinesdal kunne høre på en annen kanal enn NRK og til og med få lokale nyheter og lokalt radiostoff, var for de fleste en så stor opplevelse at de ofte skrudde av fjernsynet for å høre på Radio Kvinesdal. Og det at jeg som ordfører kunne være på radioen og informere om saker som hadde vært oppe i formannskapet, ble veldig godt mottatt blant folk. 

Det er mange høydepunkter jeg kunne ha vist til gjennom disse tjuefem årene. Men ingen av opplevelsene kommer opp mot den suksessen vi hadde med spørreprogrammet Blink på Kvinesdal. Den serien gikk våren 1989. Jeg var ordfører, men egentlig hadde min deltakelse i programmet ikke så mye å gjøre med den rollen. Men Terje Sindland som var redaktør i radioen, spurte om jeg ville være med å lage et spørreprogram med stoff fra Kvinesdal. Jeg skulle lage spørsmålene og være enedommer i programmet. Hele juleferien i 1988 brukte jeg til å finlese alle de bøkene og den litteratur jeg kunne finne om Kvinesdal og lage spørsmålene. Konkurransen var en slags cup. De forskjellige lag eller foreninger stilte et lag på tre deltakere. Jeg tror det i alt stilte 18 lag fra starten. Først konkurrerte tre lag mot hverandre. Det beste laget gikk videre til neste runde. Selve finalen ble holdt i form av en direktesending fra kulturhuset med en nesten fullsatt sal som publikum. Interessen for konkurransen var stor. Og det ble lest mye lokalhistorie den våren. Bare tenk at 54 deltakere pugget lokalhistorie fra kommunen. Det gav et betydelig kunnskapsløft om Kvinesdal. 

Etter min mening har Radio Kvinesdal gjennom disse 25 årene vært en veldig viktig bidragsyter til en åpnere og mer inkluderende kommune og har formidlet mye god kultur av ulikt slag. Men jeg vet at det har vært et hardt slit for de som har vært ildsjeler i radiodrifta. En god jubileumsgave til radioen vil derfor være at flest mulig støtter opp om radioen. 

Kvinesdal den 21.januar 2010. 

Arnold Omland

Då det gjekk opp for meg at eg skulle vera ordfører,  fekk eg ein vond  angstopplevelse. Det som skremde meg vatanken om at det var store forventninger til meg og krav om å ta ansvar for ting som måtte koma. Eg hadde sett  kampen Olav Bø Egeland førte i forbindelse med nedlegginga av Knaben  i hans ordførerperiode. Og eg visste at den andre hjørnesteinsbedrifta i Kvinesdal, Trælandsfoss, hadde problem og at drifta framover var usikker. Nå følte eg presset på meg om at det var min oppgave å kjempa for Trælandsfoss. Men etter å ha trukke pusten djupt eit par gonger var eg klar til å ta fatt på ein oppgave som kom til å prega livet mitt for alltid. Dei åra som følgte er nok den mest travle tida eg har hatt. Ordførerjobben var eit ombud som blei betalt med ein godtgjørelse. Den godtgjørelsen eg hadde tilsvarte omtrent halv årslønn av det eg hadde som rådgiver og lærer på ungdomsskolen. Då eg hadde ein del nedsett lesetid som rådgiver, fekk eg permisjon frå undervisningsdelen og beholdt rådgiverdelen. Då kunne eg bruka tida meir fleksibelt og var ikkje avhengig av å få inn vikar i undervisningstimane.

Samtidig stod kommunen overfor store utfordringer. Denne tida var på mange måter eit tidsskille i kommunen. I dette korte innlegget kan eg ikkje nevna så mye, men vil ta for meg 3 område eg fekk mye å gjera med. 

Knaben: Då Knaben blei nedlagt i 1973, kom dette som lyn frå klar himmel. Kommunen hadde akkurat bygd ny skule. Den var ikkje ein gong innvia og tatt i bruk. Det var bygd ny veg frå Knaben gard. Den var ikkje ferdig, særlig gjaldt det fyllinga over sanden. Då eg begynte som ordfører, var det meste uavklart på Knaben. Men kommunestyret hadde gjort eit viktig vedtak, og det var at kommunen skulle bruka skulen til å drive leirskule i ein prøveperiode. Nå var prøveperioden over, og me måtte ta stilling til videre drift. Ivar Beite var skulesjef  og gjorde ein kjempeinnsats. Bror hans var skuledirektør i Rogaland, og Beite hadde også eit godt forhold til Hallgeir Furnes som var skuledirektør i Vest-Agder. Det var skuledirektørane som blei tildelt lærerstillinger til leirskulene. Me fire møttes til forhandlinger på Knaben og avtalte at skuledirektøren i Rogaland skulle avgi ei lærerstilling, og Vest Agder skulle avgi ei. Halvdelen av klassane skulle koma frå Rogaland og halvdelen frå Vest-Agder. Samtidig måtte me ha forhandlinger med styret for Knaben gruver om mange spørsmål. Eg og Beite møtte styret. Me sat framfor peisen i kontorbyget i det som i dag er museum. Dei svenske eigarane var der. Det eg minnes som litt artig, var måten dei var kledde på. Dei  var kledde som gruvefolk, slik ein ser på bilder av stigarar. Eg fekk  assosiasjoner til gruvedrifta på Røros slik Johan Falkberget skildrer det i sine bøker.

Me gjorde  avtaler som var avgjerande for  vidare framdrift. Blant anna å få i stand et vannverk. Gruva tok vann frå Finndalsdammen i noen store jernrøyr som låg i dagen ned langs fossen. Då gruva var i drift, var det god gjennomstrøyming, og det hindra at vannet fraus. Men då gruva stoppa og vannet blei ståande stille, fraus røyra. Og det fraus hol på dei. Det var  godt trykk, så vannspruten stod metersvis til værs.. Me fekk pengar til å legga nye plastrøyr inne i røyrgata. Det var dårlig isolasjon inn til husa, og me måtte derfor sørga for god gjennomstrømming ved å tappa mye vann på leirskulen. Denne løysinga med vanntilførsel er historie, for dei siste åra er det investert mye i nytt vannverk. Men den gong var det heilt avgjerande å finna ei løysing som var gjennomførbar. Det at leirskulen fekk ei løysing, var avgjerande for det vidare arbeidet .Det at leirskulen var i drift, var eit signal om at kommunen ville vera tilstede på Knaben .Det gav den nødvendige tillit til at ein kunne ta fatt på andre problem.  Det var forhandlinger med fylkeskommunen og vegvesenet om overtakelse og ansvar for veien, og sidan staten brukte heimfall til grunnen, måtte me heile tida forhandle med departementet. Ikkje minst var det eit sterkt krav om opprydding. Det var lite syn i bygda å ta vare på noe. Det meste blei betrakta som skrot som måtte fjernast. I dag ser me at det var trist at det ikkje blei tatt vare på meir. Men det var ei sterk holdning i kommunen at det ikkje skulle brukast  penger på Knaben. Mange var livredde for at kommunen skulle engasjera seg og ta på seg økonomiske forpliktelser. Eg minnes godt dei som hevda at det beste var å setja noen store steiner på vegen nord for Knaben gard, og så kunne alt på Knaben stå der og råtne ned. Då me fekk spørsmål om å overta kapellet, minnes eg protestane i formannskapet. Særlig ein replikk om at kommunen for all del ikkje måtte ha kapellet, ”for det kom til å bli dei dyraste Guds orda som noen gang var talt i Kvinesdal”.

Med leirskulen og vegspørsmålet løyst, gav det sikkerhet for dei som ønskte å kjøpa hus på Knaben. Det gjorde at etterspørselen etter husa økte. Dette var ei positiv utvikling, og me var veldig bevisst på at Knaben framover måtte betraktast som et fritidsområde. Dette er jo ei utvikling som skaut skikkelig fart etter at det blei tatt initiativ til jordskifte slik at grunneigarane kunne utnytte sitt eige område. 

Infrastruktur:

Samtidig som Knaben blei lagd ned, etablerte Øye smelteverk seg. Mens Knaben blei folketomt, førte etableringa av smelteverket til press på å få klargjort byggeklare tomter. Ein del kvindøler som arbeidde på Knaben, fekk jobb på smelteverket, men måtte flytta frå Knaben og etablera seg i Kvinesdal. I tillegg tok smelteverket med seg ein del folk frå Notodden.Dei hadde bruk for hus. Men sidan smelteverksindustri var eit ukjent fagområde for kvindølene, var det bruk for fagarbeidarar utanfrå. Og dei trong ein plass å bu. Her fekk me tidspress.Ting måtte skje  parallelt med bygginga av fabrikken. Arbeidet med å bygga smelteverket skjedde i perioden 71 -74, og då styrka kommunen administrasjonen. Kommunestyret oppretta stilling som kontorsjef som administrativ leder. Stillinga blei  seinare gjort om til rådmannsstilling. Det som skulle bli teknisk etat fekk sin begynnelse. Arne Skage blei tilsett som kommuneplanlegger, men etter ei tid ble stillinga gjort om til å vera teknisk sjef. Men det fantest ikkje kommunale tomter. Det var forhandla om tomtegrunn , men det skar seg og det blei ekspropriasjon. Og ekspropriasjon tar tid. Samtidig var det nødvendig å byggja ut kloakknettet. I forbindelse med skjønnet etter Sira – Kvina utbygginga, fekk kommunen ein del penger til kloakkutbygging. Den første etappen blei frå Hamrebakkene til Liknes. Men kravet frå fylkesmannen var kloakkledning heilt til Øye og etterkvart renseanlegg. Eg opplevde at me hadde eit tidspress på oss som var som å kjempa med ryggen mot veggen. Det var heilt nødvendig med ei opprustning av teknisk etat. I grunnen stod det ikkje på penger, for etter kvart kom inntektene frå Sira – Kvina. Det var meir eit spørsmål om å  bygga ut ein administrativ kapasitet som kunne få unna arbeidet. Ei tid hadde Kvinesdal eit investeringsbudsjett som var større enn Flekkefjord og Lyngdal til sammen. Ein ting var flaskehalsen på planlegging og reguleringsplaner. Ein annan ting var at kommunen ikkje eide grunnen me skulle byggja på. Skulle me få løyst oppgavene, måtte me gira opp mange hakk og få ein heilt annan fart i grunnervervet. Derfor grunnla me ”Grunnskjøpskomiteen”. Den bestod av tre medlemmer frå formannskapet. Dei var frå dei største partia, og utgjorde derfor eit fleirtall både i formannskap og kommunestyre. Det var ein ubetinga suksess. Me kunne føra reelle forhandlinger med grunneigarane. Når me var enige, kunne me der og då gjera avtale. Formelt måtte me ta forbehold om kommunestyrets godkjenning, men i realiteten var saka avgjort når me var enige. Men det hendte me fekk kjeft for at me hadde betalt for mye. Vårt mottrekk var alltid dette: ”Det er greitt, er det noen andre som vil forhandla, så er det heilt greitt, då kan dei overta”. Då blei det heilt stille og saka gjekk gjennom. For det å forhandla grunn var nok noe av det vanskelegaste me gjorde. Så fekk me hørt litt av kvart også. Ein gong skulle me forhandla grunn til veg og tomter. Me hadde formannskapssalen full av grunneiere då me møtte til forhandling. Åpningsreplikken frå ein av dei var denne: ”Det me skulle gjera med sånne folk som dokke, var å stappa dei på hove i dassen og dra i snora.” Men me blei enige, og ein heil del hus er bygd i dette området.

Og eg forstår folks holdning då dei møtte oss. Det var me som kom og ville ha deira eiendom mot deira vilje. Då måtte me lokka litt, slik at dei såg seg tjent med å seia ja. Eg trur at me mest alltid blei enige. På den måten blei mye av den infrastrukturen lagt som kommunen har bygd vidare på fram til nå. Me fekk klargjort tomtefelt. Det var tydelig at det var eit oppdemma behov, for når forholda blei lagt til rette, fekk me ein kjempe oppgang i boligbygging. Ein periode blei det bygd over 50 hus i året. Og me fekk ein sterk befolkningsvekstI perioden 1976 til 1979 aukte folketalet med 177 personer. Det utgjer ein årleg vekst på 0,8%. Til sammenligning aukte folketalet i perioden 2005 – 2008 med 47 personer som utgjer 0,2% årlig vekst. Barnetalet var høgt dei åra. Årskulla for perioden var i gjennomsnitt 86. I perioden før var det også store fødselskull med 1971 som det høgaste. Då var det fødd 102 barn i Kvinesdal, og det var desse som nå var på veg inn i skulen. Til sammenligning var gjennomsnittet for 2005 til 2008 på 66, altså 20 unger mindre født i året enn perioden 76 -79.

Desentralisering:

Dette punktet heng litt sammen med det forrige om infrastruktur. Men eg omtaler det som et eige punkt då det var typisk for vår tenkning og handling frå 1976.

I strevet med å få  bygd ut infrastrukturen i sentrum, var det mange som meinte at me bare skulle satsa på eit sterkt sentrum, fordi eit sterkt sentrum ville demma opp for flytting ut av kommunen, og også vere ein styrke for utkantane. Denne tanken  stod  sterkt i mange fagmiljø og blant samfunnsplanleggere, og gjer det den dag i dag. Politisk var me  bevisst på at me ville ha ein desentralisert kommune, og at det samla ville gjera kommunen meir robust overfor framtidige utfordringer. Men me hadde problem. Det var vanskelig å få bygd hus  på gardane. Så var det nesten umulig å få kloakkutslepp. Det kom nye utsleppsforskrifter som gjorde det nesten umulig å få bygd. Me risikerte at det var kloakkforskriftene som etterkvart bestemte befolkningsstrukturen i kommunen. Og då var det lite hjelp i å tru at skulen skulle halda fram dersom det ikkje kom nye ungar til. Det var då politikken med grendesentra blei utforma. Først slo me fast eit prinsipp om ein desentralisert kommune, med grendesentra  som ein viktig del i denne strukturen. Eit grendesenter bygde på skulekretsen. Det skulle vera skule, barnehage og nærbutikk. Og for å støtte opp om befolkningsstrukturen, skulle kommunen etablere eit kommunalt byggefelt med til enhver tid ledige tomter. Det innebar utbygging av kloakk med renseanlegg og et kommunalt vannverk i kvart senter. Med det utgangspunktet begynte arbeidet med å utvikla  infrastrukturen rundt grendesentra slik vi kjenner den i dag. Eg har brukt utallige timer og dager i forhandlinger bak dei byggefelta me ser både på Feda, Øye, Storekvina , Austerdalen og Kvinlog.- og i sentrum/Hamrebakkene. Dette var også ide-grunnlaget bak den desentraliserte skuleutbygginga. Den var jo delvis sentralisert på 60 –talet. Tanken var at skulen skulle vera ein  enhet med ein størrelse som gav eit passelig stort miljø både for lærere og elever. Derfor blei  Rafoss krets og Røynestad krets slått sammen. Ny skule blei bygd som som ein del av det som blei  grendesenter i Vesterdalen. Det same gjaldt Austerdalen. Både Vesterdalen og Austerdalen fekk tilbakeført mellomtrinnet frå Liknes skule. Kvinlog hadde  fått si ungdomsskule. Då det kom spørsmål frå Feda om å få 7.klasse der, tok kommunen steget full ut med å bygge ut ungdomsskolen. Då me valgte å bygga Fjotlandsheimen var det ut frå same tankegangen –i staden for å konsentrera all utbygging rundt Kvinesdalheimen. Me var klar over at ei desentralisert utbygging kan vera ei dyrare løysing når me ser det i kroner og ører i eit kommunebudsjett. Men det var vår oppfatning at dette var vel anvendte penger for å utnytte den kvaliteten som ligg i heile kommunen Men på det tidspunkt visste me at kommunen ville få bedre råd med stadig nye inntekter frå Sira Kvina og kunne  trygt ta opp større lån til investeringar og auka lånegjelda.

Det var det eg hadde tenkt å seia, så takk for oppmerksomheten.

Kvinesdal den 25.november 2009.
 

Arnold Omland

Sentrum ca 1950 og 2003. Ny sentrumsplan er under arbeid. Foto 2003: Jan Kåre Rafoss

Jeg ser i avisene at arbeidet med den nye sentrumsplanen for Liknes er godt i gang og ventes ferdig i 2011. Det står videre at det er 20 år siden sist gang Liknes ble fornyet. Det fikk meg til å tenke tilbake til disse åra og førte til at jeg satte meg ned foran datamaskinen for å skrive noen ord.

Jeg begynte min andre periode som ordfører den 1.februar 1984 og ble gjenvalgt for neste periode også. Da jeg ble tilsatt som skolesjef fra 1.juli 1989, takket jeg av som ordfører midt i perioden fordi kommuneloven ikke gav en etatssjef anledning til å være med i kommunestyret. På samme tid ble den store opprustninga av Liknes sentrum ferdig. Selve markeringa ble foretatt samme høst. Toralf Haugland hadde overtatt som ordfører etter meg  og fikk oppgaven med å sette sluttstrek for arbeidet.

Fornyinga av Liknes sentrum var en av de mest sentrale sakene i disse åra, og det var en kjempejobb å få den gjennomført. Liknes sentrum var i forfall. En gammel reguleringsplan var så firkantet at den hindret fornyelse av bygningsmassen. Det var derfor viktig å lage ny reguleringsplan som kunne gi utviklingsmuligheter innenfor eksisterende bygningsmasse. Selve reguleringsarbeidet var et puslespill. Det ble laget mange delplaner som samtidig skulle henge sammen med en stor og enhetlig plan for hele området. Å lage en stor plan ville ta lang tid, og i mellomtida ville all utvikling være stengt. Vi måtte derfor lage delplaner og starte utbygging etter dem. Det medførte at mange delprosjekter skulle gjennomføres samtidig, men likevel være i tråd med en overordna plan. Planene var ute til høring, og det var mange ulike meininger og interesser. Blant de næringsdrivende var noen for og noen i mot. Selve reguleringsarbeidet var derfor i seg selv et krevende prosjekt.

Liknes sentrum ca. 1930. Foto utlånt av Kvinesdal kommune.

I planen måtte vi avklare oppgavene. For det første var det viktig å finne gode løsninger ved at Nesgata var riksvei og gjennomgangsvei samtidig som den utgjorde hovedgata i handelssenteret. Vi måtte få ordnete parkeringsforhold og et ryddig trafikkmønster. Utfylling av Promenaden inngikk derfor i planene.  Så måtte det gjøres noe med innfartsårene Lundebrotet og Sandbrotet.

Lundebrotet var så smalt at bilene knapt kunne møtes. Dessuten var den skoleveg med mange unger på veien. Hunsbedt stod foran en utvidelse av bensinstasjonen for å tilpasse den til nye krav både til service og sikkerhet. Det var motstridende hensyn mellom å utvide veien og bygge gang/sykkelvei og å imøtekomme Hunsbedt sitt behov for tilstrekkelig areal til bensinstasjonen. Resultatet ble den store betongmuren. Det tok minst plass, men var i seg selv en betydelig investering.

Det var dårlig plass i Sandbrotet også, så der måtte det foretas en stor utfylling for å få til en brukbar avkjørsel. Utfyllinga måtte gjøres i sammenheng med utvidelse av kirkegården. Elveleiet ble gravd ut og endret, og masse fra de øyene som lå i Litleåna ble fyllmasse til kirkegården. Hadde vi ikke fått utvidet kirkegården den gang, ville en i åra som har gått hatt et betydelig problem med nok gravplasser.

Selve veisystemet førte til store forandringer. For det første måtte det gamle kommunehuset rives. Det ble det gjort et stort nummer av, og det var ganske store protester. Det var med tungt hjerte jeg måtte gå inn for at det ble revet. Men vegvesenet stod hardt på om at huset måtte rives for å få et tilfredsstillende kryss mot Nesgata. Kommunehuset fungerte som bussterminal. Da det ble revet, måtte Kvina bilruter flytte sin ekspedisjon til Faret. I stedet skulle det bygges en bussoppstillingsplass og venterom. Jeg må innrømme at jeg ikke var fornøyd med det bygget som kom opp. Det ligner for mye på en grillhytte. Jeg ville hatt et bygg som mer liknet på den gamle klokkerboligen som stod på samme sted fra gammelt av..

Vakre vegers pris for 20 år siden. Her i 2009. Foto: Jan Kåre Rafoss

Før arbeidet kunne begynne, måtte det gjennomføres forhandlinger med grunneierne. Det var en krevende prosess. I mange tilfeller var det uklare eiendomsgrenser. Dette ble løst under forhandlingene, og på den måten unngikk en mange seinere konflikter.

Selve anleggsperioden var en kraftprøve både for befolkning og de næringsdrivende. I lang tid var hele Liknes et stort anleggsområde. For i anleggsarbeidet inngikk også en kraftig opprustning av vann og kloakk systemet og av de elektriske anleggene. Det ble faktisk lagt ned flere penger under jorda enn i det som syntes på overflata. Siden det var mange forskjellige instanser inne i bildet, var det avgjørende med en koordinering som medførte at alle bevilget penger til sine prosjekter i tråd med fremdriftsplanene. Kommunens initiativ og bevilgninger gav derfor mange millioner i uttelling både fra Vegvesenet, Vest-Agder Elektrisitetsverk og fra Televerket. Selve infrastrukturen i hele sentrum ble derfor rustet opp og fonyet.

Forandringa av Liknes var veldig synlig etter anleggsperioden var over. Kvinesdal hadde nå et av de flotteste sentra i Norge. Vegvesenet hadde innstiftet en pris som de kalte Vakre Vegers Pris. Den ble tildelt Kvinesdal på et stort arrangement Vegdirektoratet hadde i Bergen.  Kvinesdal fikk mye oppmerksomhet. Det kom mange delegasjoner fra andre kommuner og fra fylkesvegkontorene i hele landet. Men nå er 20 år gått, og jeg ser at Liknes begynner å slites ned igjen. Så det er nok behov for en ny opprustning.