Den norske pavljongen ved World Expo, Shanghai, Kina. Fotograf: Erling Dugan

Norskaran æ øve alt juss som hestelårt (Norwegians are all over like horse shit). Dette var ordtaket med engelsk oversettelse, som jeg brukte på high school (videregående) da jeg skreiv en oppgave om norsk utvandring. Jeg fikk oppgaven tilbake med bra karakter, men med et lite kommentar øverst. “Maybe you could have found a better quote.” (Kanskje du kunne funnet et bedre sitat.) Jeg hadde lært dette av pappa, og på norsk er det ikke noe galt med det. Var i Stavanger i fjor å så at det finnes faktisk en butikk der som heter “Shit”. På engelsk derimot er ordet “shit” nesten som å banne. Uansett, i juni skulle jeg til Kina og tenkte jeg skulle se om ordtaket var sant.

Jeg skulle på oversetterkonferanse i Shanghai som deltaker og som en av talerne. Et av firmaene jeg gjør mest arbeid for er et kinesisk firma som heter CSOFT. Da jeg forteller andre Les mer…

Lake Telemark, New Jersey, 1965. Erling Dugan, Annvor (Stokkeland) Elgvin, Kjell-Eivind Stokkeland, Marit (Stokkeland) Vatnøy.

I sangen heter det: Gøy på landet, sånt no hakke vi i byn. I byen finnes det blant anna ikke hester og kyr. Da jeg vokste opp i Brooklyn var det mye snakk om å dra på “lanne”, men det var vanligvis ikke et sted med hester og kyr. “Lanne” var vel først og fremst stedet der husa ikke sto så tett som i Brooklyn.

For oss var New Jersey som regel stedet vi dro for å komme på “lanne”. Forresten det var ingen som kalte det “New Jersey”. På Brooklyn-engelsk heter det “Djåisi”. På listamål het på “Jåisi”. Og på kvinesdalsk het det “Jørsi”. Jeg husker kun en gang at vi var på en gård i Jørsi. Det var en lyngdøl som hadde melkekyr der 66. street kjørkja hadde stevne. Den store opplevelsen fra stevnet var verken forkynnelsen eller sangen, det var meg som den “forvitne” ungen jeg var, tur innom “floren” der eg skleid ned i møkkarenna med søndagsklærne mine. Ellers var det å dra på hytta i Jørsi og det skjedde allerede første sommeren vi kom til Amerika i 1959. Les mer…

17. mai i Brooklyn 2010. Ingeborg (Jerstad) Vidringstad med ukjent "venn" på Gjøa etter paraden. Foto: Rita Ambrosi

Så er vi kommet til “Sutt inn di ai” (Soot in the eye). Det var det vi kalte 17. mai som “unga” i Brooklyn. Vi fant på engelske ord som ligna på de norske og dermed blei det “sot i øyet”. Et par andre slike uttrykk var: “Shoes and socks” (tusen takk) og “A leaky motor” (I like måte).

Den første 17. mai jeg husker var faktisk i Kvinesdal som fireåring før vi immigrerte. Pappa hadde kommet heim på ferie fra Amerika og jeg hadde fått en amerikansk marineuniform som jeg fikk vise fram i Neset. Uniformen og turen opp til Utsikten er faktisk det eneste jeg husker fra den dagen. Året etter var vi i Brooklyn og der var det helt andre forhold.

Jeg kom til store forhold. Paraden gikk langs eit evne (8. ave.) eller Lapskaus bulevard. Masse folk. Butikken hadde pynta med norske og amerikanske flagg og toget var på flere timer. Etterpå var det tale i parken. Det som gjorde størst inntrykk på meg var de todelte ballongene. Det fantes en klar ballong på utsiden Les mer…

Jette og Elias Jerstad

Det er stor forskjell å bu her i Sør California i forhold til Kvinesdal. Her er årstidene våre: vår med grønne åser, sommer med brune åser, høst med åser som brenner og vinter der regnet fører til leirras i åsene. Men noe annet som er veldig forskjellig er mangel på slekt. I Kvinesdal kan det føles som alle er i slekt. Dattera mi, Hannah-Karina går på skole i Norge for tida og de nærmeste slektningene befinner seg 6 timer unna med bil i San Francisco-området. Til tross for at jeg vokste opp i USA hadde jeg masse familie rundt meg i New York-området på den tida med foreldre, søster, tanter og onkler, søskenbarn, tremenninger, adopterte besteforeldre.

De som bur i San Francisco er tremenningene mine. Deres bestefar var Tore Netland som dro sammen med min morfar Ole Andreas Netland til Amerika. Bestefar dro fra kone og to barn i Norge Les mer…

Familie Dugan på 70-tallet. Fotograf: Finn's Photo Studio

What is your first name? (Hva er fornavnet ditt?) Dette er et spørsmål jeg ofte fikk som guttunge i Brooklyn når jeg sa jeg heit Erling (uttalt: Ørling). Det var også lite hyggelig å få post adressert til Miss eller Mrs. Dugan. Men da jeg blei født i mai 1953 på et loft på Rafoss var det ingen som ante problemene jeg skulle få med navnet.

Søstera mi Kirsten, hadde vært enebarn i 9 år og var lite begeistra for å få et søsken, ikke minst en bror. “Bli dæ gud så hive æg han ud vinnue.” Kristen var første barnebarnet og tradisjonen om oppkalling ble holdt i hevd. I alle fall til en viss grad. Bestemor heit Kristine og navnet skulle begynne med bokstaven “K”. Jeg var første gutt og sjølsagt ha et navn som begynte på “E” etter Elias.

I juni 1953 skulle jeg døpes i Kvinesdal kirke Les mer…

Meg foran huset i 51. street. Foto: Gary Poirot

Da jeg gikk i fjerde klasse skulle det skje en stor forandring. Vi skulle flytte, ikke “heim” igjen til Norge som en del andre vi kjente, men lenger sør i Brooklyn. Vi skulle flytte 760 meter til 51. street, men for meg var det å flytte til en helt ny verden, nytt sted å bo, ny handlegate og ny skole.

Vi hadde budd i 49. street et halvt kvartal fra fift evne (5. ave) i 3 1/2 år og nå holdt puertorikanerne på å overta “striten” og som de fleste nordmenn betydde det å flytte. De voksne snakka om at puertorikanerne dro med seg for mye bråk, noe anna enn “åkke norskara”. Som unge var dette litt vanskelig å forstå. Vi budde i et apartmenthus med “silohull” i midten med vindu i stova, gangen og et soverom. Hullet fungerte også som “høyttaleranlegg” der all lyd blei forsterka. Her kunne jeg høre skrikene (på sørlandsk) fra tredje etasje fra mannen som kom heim fra baren full nesten hver dag. Fra fjerde etasje Les mer…

Raymond og Helge treffer selveste Marilyn Monroe i tjukkeste Hollywood. Foto: Erling Dugan

Jeg er tilbake fra turen til flyplassen for å si farvel til Helge og Raymond fra Kristiansand som var på besøk her i 10 dager. Det var første gang de var her på vestkysten og jeg syns alltid det er gøy å vise folk denne delen av USA. Det er helt annerledes enn å dra til New York.

Turen begynte her i Ventura, stedet der jeg bur. Byen er faktisk grunnlagt så tidlig som 1792, nesten forhistorisk etter amerikanske standarder. Har vi alt fra lange sandstrender, gårder, heieområder og en by på ca. 100 000. Vi måtte innom rådhuset som blei bygget som rettslokale i 1912. Da de nye lokalene stod ferdig på 60-tallet skulle dette flotte bygget i marmor rives som alt anna her i California. Det blei sagt at det var for dyrt å sikre det mot jordskjelv. Heldigvis kjøpte byen bygget og punga ut med pengene for å sette bygget i stand.

Et av de få andre byggene som fremdeles står er byens Les mer…

Treskjært døpefont i Sjømannskjerka i Houston laga av Odd Eiesland. Foto: Erling Dugan

Siste helg dro jeg ned til San Pedro for å spise stoccafisso eller tørrfæsk som de sier i nord. Det var Lofotkveld på sjømannskjerka. I tillegg til fisken fikk vi lofotkaviar og lever som forrett og moltekrem og krumkaker til dessert. Fikk vite at 95 % av tørrfisken fra Lofoten eksporteres til Italia og at tilbake i vikingtida blei den brukt som betalingsmiddel av de norske vikingene. I tillegg var det konsert med Dag Kajander og Kai Larsen, to av Lofotens beste og mest berømte underholdere. Sammen kaller de seg Lofot-Trubadurene. De fortalte små historier mellom sangene. De fortalte blant anna at under krigen brukte folk fiskeskinnsko, men at nå hadde lakseoppdretterne i Lofoten gjenoppliva bruken av fiskeskinn til sko, det vi si lakssko.

Jeg satt ved et bord med folk fra Son of Norway lodgen som er jeg med i. Tvers over bordet fra meg satt John Wiger. John er fra Brooklyn. Vokste opp i menigheten Sunset Park Methodist Les mer…

Den hollandske kolonien Nieuw-Amsterdam som seinere blei New York.

Når begynte egentlig norsk immigrasjon til Amerika? Det vanligste svaret blir nok 1825. Dette var året ei gruppe dro med skipet Restauration som blei bygget i Hardanger i 1801. Det var 52 passasjerer ombord da de dro fra Stavanger og de ankom New York 9.oktober med 53 passasjerer. Skipet som var bare 18 meter langt og hadde så mange passasjerer at de amerikanske myndighetene bøtela og arresterte skipperen Helleland. Heldigvis blei han benåda at selveste presidenten, John Quincy Adams. Det berømte Mayflower som ankom den nye verden omtrent 200 år tidligere i 1620, var faktisk dobbelt så stort som Restauration. Pilegrimsfedrene som kom med Mayflower, var kalvinister som var misfornøyde med at deres syn på bibelen ikke blei tatt nok hensyn til i det engelske samfunn, og de busatte seg i Leyden i Nederland. Der blei den religiøse toleransen Les mer…