Erling Dugan

Hvem er jeg:
Født på Rafoss i 1953.
Flytta til Brooklyn som 5-åring der jeg vokste opp.
Mamma fra Risnes og pappa fra Gjemlestad.
Bor i Sør California utenfor Los Angeles.
Jobber som oversetter og tolk.
…og ei gång kvindøl, allti kvindøl…

My grandmother Bolette Netland on her 80th birthday with her daughters. From the left: Bertha Tonstad, Asgerd Mygland, Borghild Torkildsen, Olga Lindeland, Astrid Dugan. In the front next to Bolette: Agnes Veggeland.

The year was 1964. We had been living in Brooklyn for 5 years and were going back to Norway for the first time. We were going back for three whole months. My grandmother Bolette who had been sick her whole life, was going to be 80 and everyone knew she would be dying any day now. (She lived until 94.) Going back wasn’t going to be a problem, or so I thought, because my parents had made sure we spoke Norwegian at home.

We took the ship, Bergensfjord. I was sick as a dog the whole time and kept asking God to get me out of my misery. But my prayer wasn’t answered and 8 days later we arrived in Kristiansand. One of the reasons we went by ship was so that my dad could bring his “Pløymut” and have a car while we were in Norway. The trunk was filled with canned peaches and chewing gum. When we got to Norway there were times the car seemed to be wider than the road. When we were visiting my aunt Borghild and uncle Stein in Flekkefjord my cousin Ole asked my dad to take him down to the center of town and drive around so his friends could see him in the car. He asked for two rounds just in case all his friends didn’t see him the first time.

We were going to camp out at my aunt Asgerd and uncle Teodor’s apartment in “downtown” Kvinesdal and drive to visit other people. He was the manager of the local supermarket. They had just built a new modern store. The first floor had food, the second had household articles, etc. and they lived on the top floor. We had actually lived just a couple of houses down from the store before moving to Brooklyn 5 years earlier. We had no bathroom. My Saturday bath took place in a tub with water heated on the stove and we had an outhouse in the back.

When we arrived to Kvinesdal my grandmother was standing at the top of the stairs and I could hear her say to herself: “Nå forstenne han meg nok ikkje meir.” (Now he probably doesn’t understand me any longer.) I was proud that I could speak Norwegian and she actually smiled when I did. She was a very serious woman and despite the fact that my grandfather had died during World War II she wore dark clothes the rest of her life. She was wearing black until she finally gave in to having the dark blue material with patterns that my mother was sending from America, made into dresses.

She was never in America but my grandfather, Ole Andreas Netland, came here with his brother Tore. My grandmother was left with two kids until he came back some years later. It’s interesting that my daughter, Hannah-Karina is born in Norway but is actually a fourth generation immigrant. She has two great grandfathers who immigrated, two grandparents and two parents who immigrated.

My grandmother had no problems understanding my Norwegian. It was actually pretty good. My biggest problem in Brooklyn was trying to explain things that were happening in school to my parents. I just didn’t have the vocabulary. But there was another unexpected issue when I came to Kvinesdal. I was teased by the other kids. Why? Not because I spoke weird but because I spoke the dialect like my parents.

The dialects in Norway are getting watered down with people moving around more and with mass communication. I would pronounced “Monday” and “Tuesday” as “måndag” and “tysdag” while kids my own age said “mandag” and “tirsdag.” I pronounced the word for “church” as “kjørkja” and they said “kjørka.” There were cases where I decided to speak English to avoid being made fun of.

The kids were different than my friends in Brooklyn. They didn’t play stickball, stoopball and all the other games we did. The one thing they did that I had never seen before and that really left an impression on me was collecting cigarette butts. They would unwrap the butts and put the tobacco in cigarette paper they had stolen at home. They would go down by the river behind some trees and smoke. I knew not to do it. The trees might hide me from being seen by the adults but God had x-ray vision so there was no use trying to hide. It wasn’t worth going to Hell for.

But what I did have to offer these kids was Spearmint Chewing Gum. These sticks of gum were the great American “Care package” for kids. The funny part was that I really didn’t chew gum. Back home in Brooklyn the gum I bought was the one that came with baseball cards. I usually threw the plate of gum away and put the baseball cards in my album.

We went to visit countless relatives and friends and our gift was a can of peaches and theirs was coffee and cake. Most times it was a bløtkake (white cake with whipped cream and berries). The problem was that we could never say no and that wasn’t easy when there were several visits during one day. The issue is that food is the way you show hospitality.

After three month we were back on Bergensfjord. Now the trunk was filled with cloudberry jam made from cloudberries we had picked in the mountains and I was glad to have solid ground under my feet 8 days later.

Bestemor Bolette Netland på sin 80-årsdag med sine døtre. Fra venstre: Bertha Tonstad, Asgerd Mygland, Borghild Torkildsen, Olga Lindeland, Astrid Dugan. Foran til høyre for Bolette: Agnes Veggeland.

Året var 1964. Vi hadde budd i Brooklyn i 5 år, og nå skulle vi tilbake til Norge for første gang. Vi skulle være der i tre måneder. Bestemor mi, Bolette, som hadde vært sjuk hele livet, skulle fylle 80 år og alle visste at hun snart kom til å dø. (Hun levde til hun var 94.) Det skulle ikke bli et problem å dra “heim te” Norge. Min foreldre hadde vært veldig påpasselige med at vi snakka norsk heime.

Vi dro med Bergensfjord. Jeg var så sjuk at jeg trygla og ba Gud om å gjøre det slutt. Men den bønna fikk jeg ikke svar på, og 8 dager seinere var vi framme i Kristiansand. En av grunnen til at vi dro med båt var for at pappa skulle kunne ta med seg “Pløymuten” og ha bil mens vi var i Norge. “Trunken” var fylt med ferskenhermetikk og tyggis. I Norge var det tilfeller der bilen vare breiere enn vegen. Da vi kjørte opp til Heddan i Hægebostad trudde jeg at hjulene var i grøfta på begge sidene. Da vi var på besøk hos tante Borghild og onkel Stein i Flekkefjord, ba søskenbarnet mitt Ole Z pappa å kjøre ned til byen for at kammeratene hans skulle se han i bilen. Han ba om to runder i tilfelle alle ikke så han første gang.

Vi skulle ha Liknes som fast holdeplass. Onkelen min, Teodor Mygland, var bestyrer ved Handelslaget. De hadde nettopp bygd nytt handelslag og tante Asgerd og onkel Teodor budde opp i tredje etasje. Vi hadde faktisk budd bare et par hus lenger borte før vi dro til Amerika. Der hadde vi ikke bad. Lørdagsbadet fant sted i en balje med oppvarma vann på kjøkkenet og utedoen lå bak huset.

Da vi kom fram til Kvinesdal sto bestemor mi øverst i trappa, og jeg kunne høre henne si: “Nå forstenne han meg nok ikkje mer.” Jeg var stolt av å kunne snakke norsk med henne og fikk faktisk fram et smil. Hun var vanligvis et veldig alvorlig menneske. Bestefar døde under 2. verdenskrig, men hun gikk med mørke klær helt til sin død. Hun gikk med svart, men gikk endelig med på å sy stoffene i mørkeblått med mønster, som mamma sendte fra Amerika, til kjoler.

Hun var aldri i Amerika, men min bestefar, Ole Andreas Netland, dro sammen med sin bror Tore. Bestemor satt igjen i Norge med to barn før han kom “heim” igjen noen år seinere. Det er interessant at dattera mi, Hannah-Karina som er født i Norge, er faktisk 4. generasjons norskamerikaner. Hun har to oldefedre, to besteforeldre og to foreldre som immigrerte.

Bestemor hadde ikke noen problemer med å forstå norsken (eller rettere sagt kvinesdalsken) min. Heime i Brooklyn hadde jeg størst problem med å forklare ting som skjedde på skolen på norsk. Jeg hadde ikke det nødvendige ordforrådet. Men jeg opplevde et annet uforventet problem i Kvinesdal. Jeg blei gjort narr av av de andre ungene. Hvorfor? Ikke fordi jeg snakka rart, men fordi jeg snakke for breit. Jeg snakka kvinesdalsk som mine foreldre, ikke som de andre ungene. Jeg sa f.eks. “måndag” og “tysdag” mens den andre ungene sa “mandag” og “tirsdag”. Jeg sa “kjørkja” mens de sa “kjørka”. Når mobbinga blei for ille, slo jeg over til engelsk.

Disse ungene var annerledes enn mine venner i Brooklyn. Vi hadde våre typiske leker som de andre barna i New York, stickball, stoopball, osv. Mens disse ungene i Kvinesdal drev med noe jeg aldri hadde opplevd før og som gjorde et stort inntrykk på meg. De gikk rundt å samla sigarettsneiper. De stjal sigarettpapir og brukte tobakken som var igjen i sneipen. Så gikk turen ned mot “åna” under noen treer for å røyke. Jeg visste at dette var ikke noen jeg skulle gjøre. Du kunne lure de voksne, men jeg visste at Gud kunne se gjennom trærne og Hans vrede var noe jeg tok veldig alvorlig.

Det jeg hadde å tilby de andre ungene var amerikansk tyggis. Det var den mest ettertraktede gaven ungene kunne få fra Amerika. Heime i Amerika kjøpte jeg som regel bare én type tyggis. Det var den som inneholdt et kort med bilde av en baseballspiller. Jeg samla på kortene og kasta tyggisen.

Tida i Norge besto av å dra rundt på besøk til familie og venner. Vi kom med ferskenhermetikk og de ga oss kaffe og kaker. Bløtkaker var den vanligste kaka som blei servert. Problemet var de dagene da vi skulle på flere besøk og alle serverte kaffe og kaker. Det var ikke mulig å si nei. Kaffe og kake var deres måte å vise deres gjestfrihet på.

Etter tre måneder var det tilbake på Bergensfjord. Nå var “trunken” fylt med moltesyltetøy som vi hadde plukka i Møgedalen. Jeg var glad når jeg hadde fast grunn under føttene 8 dager seinere.

Fra venstre til høyre - Else (Nilsen) Convery Holt, Elsie Johannesen, ?, Sigrid Andreasen, Olav Johannesen, ?, Lisabeth (Liz) Andreasen, Tom Andreasen og Joyce foran til høyre.

Jeg ba Joyce Lighani som nå bor i Kingston Springs, Tennessee, om å skrive om julen da hun vokste opp i Brooklyn. Hennes far, Olav Johannesen, kom fra Arendal og hennes mor, Elsie, var ikke norsk, men lærte å snakke norsk og lage norsk mat.

Julehøytiden hadde startet. Jeg kjente ikke til første søndagen i Advent som barn. Vi hadde ikke en adventskrans eller adventstema i den norske pinsemenigheten som vi gikk i i Brooklyn. Den førsten søndagen i Advent var tidspunktet da vi fikk utdelt det vi skulle si utenat på julefesten i menigheten. Det virket som om det ble forventet at jeg skulle gis det lengste stykket. Den dag i dag regner dette som grunnen til at jeg aldri har vært redd for å stå fram og tale framfor en forsamling. Jeg kan aldri huske at jeg ar vært nervøs for å måtte stå foran folk for å snakke. Jeg har gjort det så lenge jeg kan huske.

Julen begynte offisielt da jeg hadde sett Santa i Thanksgiving Day-paraden. Lysene blinket fra husene i nabolaget. Jeg jeg gikk opp mot 5. avenue kunne jeg kjenne lukten av grantrær og små kullbranner. Utrolig nok fantes det juletrær på fortauet på veien opp mot 5. avenue.

Nei, jeg snakker ikke om 5. avenue som folk vanligvis forbinder med New York. Min 5. avenue var her i Brooklyn, ikke på Manhattan. Uten å måtte gå over gata kunne jeg kjøpe sko hos Thom McAn, småting i butikk med masse rart, spise lunsj hos Woolworth’s eller dra innom banken. Det fantes “lange gater” og “korte gater”.
En lang gate var avstanden mellom to “avenues”. En kort gate var avstanden mellom to “streets”. Langes de lange gatene fantes det hovedsakelig vanlig hus og “apartment” hus. De korte gatene hadde som regel butikker.

Hvis jeg gikk over 5. avenue kunne jeg spis pizza. Den dag i dag har jeg ikke funnet pizza som kan sammenlignes med King’s Pizza ved siden av brannstasjon mellom 52. og 53. street. Det fantes ikke noe det ikke gikk an å kjøpe på 5. avenue. Men 8. avenue var hovedsakelig norsk, hadde 5. avenue stor variasjon. Men det fantes likevel nok norske steder å handle på 5. avenue. Et av favorittstedene mine var det norske fiskemarkedet. Her var det hele fiske som lå stablet opp på is som vare klare til å renskes, pakkes inn i papir og tas hjem. Min favoritt var fersk makrell. Det var noe jeg var svært glad i å få til middag.

Mine brødre bodde ikke lenger hjemme og far min erklært at mor mi trengte en pause. På søndag klatret vi opp trappa og opp i 2. etasje i 5414 5. avenue for å spise søndagsmiddag på Promenaden. Vi menyvalg var torskerogn med kokte poteter og erter. Til dessert var valget deilig tyttebærkake. Dersom vi var heldige fikk vi bord ved siden av ett av de store vinduene der vi kunne se utover 5. avenue. For meg var dette like herlig som å spise en av de flotter restauranten på 5. avenue på Manhattan.

Joyce og hennes mann Latif

Jeg er ikke sikker på hvorfor å sluttet å spise søndagsmiddag på Promenaden. Det jeg husker er at etterpå ble de “TV dinners” (ferdige middager som varmes opp i ovnen) som vi spiste på “TV trays” (små sammenleggbare bord). Det virket som den “moderne” tingen å gjøre, men jeg savnet turene opp trappa for å spise torskerogn. Vi hadde imidlertid ofte fiskeboller og torskerogn hjemme hos oss.

Det var pålagt med nytt antrekk til jul. Det nye antrekket skulle ikke bare brukes på juledagen, men det var pålagt å bruke det til juleprogrammet i menigheten. Noen år kom antrekket fra Lerner’s på 5. avenue. Noen år dro vi med buss ned til “downtown” Brooklyn for å handle hos A&S. En sjelden gang gikk turen til Manhattan for på kjøpe et antrekk hosMacy’s, May’s, Sterns eller Gimbel’s. Klær var min mors territorium. Turer til Manhattan var min fars territorium. Vanligvis gikk turen til Woolworth’s som en del av juleantrekket for å se etter mønster og stoff.

Jeg elsket på se mønster. Jeg elsket å forestille hvordan jeg ville se ut med helt riktig stoff. Min mor brukte en liten Necchi-symaskin for å lage de flotteste juleantrekkene fra et stoff. Jeg husker kjoler og “jumpers” (ermeløse kjoler) i mykt fløyel. Jeg husker rutede drakter og satengartige skjørt med rynkede livstykker. Seinere lagde jeg en jumper i dongeristoff på denne maskinen. Jeg gikk gjennom gangen på Pershing Junior High School (ungdomsskole) med klær som jeg selv hadde laget på denne eldgamle Necchi-maskinen.

Men julen skulle ikke komme før om noen uker, en evighet for ei lita jente i Brooklyn. Det var mye som enda måtte gjøres. Programmer på skolen, programmer i menigheten, mor mi skulle sy og bake, vi skulle dra på den årlige turen til min fars arbeidssted for å være der ved deres juleprogram, treet på Rockefeller’s Center… Julen er magisk i New York… seinere kom juletrefestene der vi gikk rundt et juletre med et lite sanghefte med norsk flagg både foran og bak. Ja, det skulle skje mye mer… det var en ekte norsk jul.

From left to right - Else (Nilsen) Convery Holt, Elsie Johannesen, ?, Sigrid Andreasen, Olav Johannesen, ?, Lisabeth (Liz) Andreasen, Tom Andreasen, and Joyce in the front to the right.

The Christmas season has begun. I knew nothing of the first Sunday in Advent as a child. We had no Advent wreath or theme in the Norwegian Pentecostal church I attended in Brooklyn. The first Sunday of Advent meant the distribution of our Christmas “pieces” in preparation for the Christmas program. I always seemed to be expected to have the longest piece, or be a narrator. To this day, I attribute my lack of fear of public speaking to those days. I don’t ever remember being nervous about getting up in front of people to talk. I’ve been doing it since before I can remember.

It was officially Christmas, I had seen Santa at the Parade on Thanksgiving Day. Lights were twinkling from the houses in my neighborhood. As you went toward 5th Avenue, the smell of pine mixed with a small coal fire filled the air. Miraculously Christmas trees were lining the path to the wonders of 5th Avenue.

No, I am not talking about the 5th Avenue that you normally associate with New York City. I am talking about MY 5th Avenue, 5th Avenue Brooklyn. Without crossing the street I could shop for shoes at Thom McAn’s shoe store, junk at the variety store, eat at the lunch counter at Woolworth’s, or go to the bank. Streets were understood in terms of “long streets” and “short streets.” A long street was the distance between one avenue and another. Short streets were the distance between “streets.” The long streets were predominantly residential while most short streets had some commercial activity.

Crossing 5th Avenue I could consume pizza. To this day, I have found none to compare to King’s Pizza next to the fire station between 52nd and 53rd. There was nothing you could not buy on 5th Avenue. While 8th Avenue was mostly Norwegian, 5th Avenue had variety. Nonetheless, there was plenty of Norwegian shopping on 5th Avenue. One of my favorites was the Norwegian fish market. Whole fish on mounds of ice ready to be cleaned, wrapped in paper, and taken home. My favorite was fresh mackerel. Something I dearly loved to have for supper.

With my brother’s no longer home, my father declared that my mother needed a break. On Sunday, we’d climb the stairs to the second floor of 5414 5th Avenue to eat our Sunday dinner at Promenaden Restaurant. My menu choice was Torskerogn (cod roe) with boiled potatoes and peas. For dessert, I’d have a delicious tyttebær shortcake. If we were lucky, we’d be seated near one of the large windows overlooking our 5th Avenue. To me it was as glorious as eating at the fanciest restaurant at the 5th Avenue in Manhattan.

I am not sure why we stopped going to Promenaden for Sunday dinner. I do remember that it was followed by TV dinners on TV trays. While it seemed the “modern” thing to do, I missed those trips up the stairs for torskerogn. Nevertheless, fiskeboller and torskerogn were staples in our home as well.

A new outfit for Christmas was mandatory. Not only would you wear your Christmas outfit on Christmas day, it was necessary for the Christmas program. Some years, that outfit would come from Lerner’s on 5th Avenue. Some years we’d take the bus to Downtown Brooklyn to shop at A&S. Rarely did it mean a trip to Manhattan to purchase an outfit at Macy’s, May’s, Sterns, or Gimbel’s. Clothing was my mother’s domain; trips to Manhattan were my dad’s. Usually preparation for my Christmas attire meant a trip to Woolworths to look at patterns and fabric.

Joyce and her husband Latif

I loved looking at the patterns. I loved imagining how I would look, picking just the right fabric. On a small Necchi sewing machine, my mother would create out of raw materials the most wonderful of Christmas outfits. I remember velvet dresses and jumpers. I remember plaid suits and satiny skirts with a flocked bodice. Later I would create a denim jumper on this machine. I would walk the halls of Pershing Junior High in my own creations made on this ancient Necchi machine.

But Christmas was weeks away, an eternity for a small girl in Brooklyn. There was so much yet to be done. School programs, church programs, my mother’s sewing and baking, the annual trip to my father’s work for the Christmas program, the tree at Rockefeller’s Center… Christmas in New York was magical… later came Juletre-fests as we rotated around a Christmas tree with a little song pamphlet with Norwegian flag on both sides. Yes, there was much more to come…it was a magical ekte Norsk Jul.

Joyce Johannesen Lighari
Kingston Springs, Tennessee

Carla, Margit (mamma), Turid.

Jeg ba Turid Jakobsen skrive om jul hjemme hos dem i Brooklyn. Hennes far, Torolf Tobiasen kom fra Frøytland ved Feda og hennes mor Margit var født i Brooklyn, men vokste opp på Skarstein i Lyngdal.

Bare tanken på jul får fram varme og koselige følelser. Det virker som alt har forandret seg, men når jeg tenker på julen i gamle dager, er det egentlig ikke så mye som har forandret seg hjemme hos oss. Gjennom åra har vi forsøkt vårt beste å holde tradisjonene ved like. I fjor ringte faktisk sønnen vår, Cory, fra et supermarked i Colorado for å spørre hva han måtte kjøpe for å lage risgrøt. Det varmet mitt hjerte at han ringte om det, og tradisjonene formidles videre.

Det å sende gaver til Norge var en viktig del av julen hvert år. Derfor begynte julen allerede i begynnelsen av oktober fordi disse gavene måtte sendes med båt til alle søskenbarna, tanter og onkler på Feda og bestemor på Frøytland, utenfor Feda. På den tida var det ikke så lett å få tak i julegaver, julepapir og pakkelapper så tidlig som det er i dag. Derfor var det alltid en utfordring for mamma, men på en eller annen måte klarte hun alltid å få unna jobben. Eskene ble alltid varsomt fylt og pakket og sendt avgårde. Jeg er sikker på at mamma krysset av én oppgave fra lista med ting som måtte gjøres.

Turid og småkakene

Da det nærmet seg jul husker jeg at småkakene måtte bakes og julestrømpene ble fylt hver dag med en ny liten gave. Vi hadde ikke peis, derfor hang mamma opp strømpene på veggen i soverommet vårt, og hver dag tittet vi og forsøkte å tippe hva den nye gaven var. Vanligvis var det sukkertøy – en marsipangris eller mandelstand eller til og med en ball, osv. Du vet, alle de aller nødvendigste tingene i livet. Desember var alltid en travel måned med alle juletrefestene, søndagskolefesten og selvsagt programmer på skolen.

Juletreet vårt var absolutt norsk inspirert. Det hadde alltid nisser, flagg og kurver, og det har det fremdeles. Treet ble alltid satt på 19. desember som tilfeldigvis også var pappas bursdag. Nå liker vi å sette opp treet enda tidligere for å kunne sitte å nyte det og se lysene blinke.

Julaften var alltid fylt med den herlige lukten av risgrøten som kokte i timesvis og deretter roastbiff og fiskepudding. Pappa skyndte seg ut etter arbeid og hans årlige “bad” som han kalte det, for gjøre unna julehandelen, alltid med noen gøy ting til døtrene sine. Ett år fikk vi hver vår puddel i full størrelse. De varte ikke lenge, men det var en gøy gave å få. Og så var det selvsagt middag, to retter som bestod av fiskepudding med alt tilbehør og deretter roastbiff med alt tilbehør som om det ikke var nok med fiskepudding. Bordet måtte ryddes og plutselig banket det på vinduet foran, og vi sprang i motsatt retning og deretter lurte vi oss til å kikke for å se Santa. Vi forsøkte alltid å tippe hvem det var ut i fra armbåndsuret hans, men vi klarte det aldri. Ett år kom Santa kun med ei fille på tåa, det må hva vært et tøft år. Santa dro sin vei og vi måtte vente på at pappa skulle komme tilbake fra stedet han forsvant til, og så åpnet vi presangene og hadde småkaker og la oss.

Carla Andersen og Barbara Swenson på fanget til julenissen (pappa) og Nancy Jacobsen, Gladys Tharaldsen og Turid Jakobsen

Juledagen var det alltid stille, men vi lyttet til kortbølgeradioen fordi pappa sendte vanligvis en hilsen til noen hjemme, og vi lyttet nøye for å høre den. Vi ringte vanligvis til Feda for å snakke med familien. Ett år fikk vi et lydbånd fra tante Gunhild. Alle snakket og sang, men det beste var å høre bestemor mi snakke og humre-le en masse. Det var hun flink til. Heldigvis har jeg fått det overført til en CD og kan fremdeles høre på det. Det høres ut som bestemor er i samme rom der hun sier: Hallo, hallo. Eg veid ikkje kå eg ska seia. Og så humre-ler hun litt til. Mot slutten av båndet har pappa sunget inn sangen: På låven sitter nissen med sin julegrøt. Det høres ut som han selv er tilstede, og det får fremdeles tårene mine til å renne. Minnene er søte, men det finnes ingenting bedre enn å huske at vi feirer vår Frelsers fødsel for lenge siden. Jeg ønsker dere alle en gledelig jul!

Carla, Margit (mamma), Turid.

Just the thought of Christmas brings up such warm and cozy feelings. Everything seems to be changing these days but when I think about Christmas back in the old days, it really hasn’t changed all that much in our house. Through the years we’ve tried our best to keep traditions in tact. Last year in fact our son, Cory called from the supermarket in Colorado to ask what he should buy to make rice pudding, warmed my heart to get that call and the tradition continues..

Sending gifts toNorwaywas such a part of Christmas each year. So Christmas always started early in October since gifts had to shipped on the boat to all of our cousins, tantes and onkels in Feda and to Bestemor at Frøytland in Kvinesdal. Back then Christmas gifts, wrapping paper and tags weren’t out as early as they are today so it was always a challenge for Mom but somehow she always managed to get the job done. The boxes were always carefully filled and packed and off they went and I’m sure Mom crossed that off her to do list.

Turid and the Norwegian Christmas cookies.

As it got closer to Christmas, I remember cookies being baked and stocking filled each day with another little gift. We didn’t have a fireplace so Mom would hang them on the wall in our bedroom and each day we would check and try to figure out what the new little gift was, – usually some kind of candy – marzipan pig or mandelstang, or even a new Spaulding ball, etc. . You know, all those necessities of life. December was always a busy month with all the Christmas fests, Sunday School Christmas programs and of course school events.

Our Christmas trees definitely have a Norwegian touch to it. Nisser, flags and heart shaped baskets were always there and still are.  The tree always came on December 19^th which just happened to be Dad’s birthday too. Today I do like to get the tree even earlier just to enjoy sitting and watching the lights twinkle.

Christmas Eve was always full of wonderful smells from rice pudding cooking for hours and then the roast beef and fish pudding. Dad hurried out after work and his yearly bath and he called it, to do his Christmas shopping, always some fun things for his daughters. One year we each got a life sized poodle, they didn’t last too long but they were fun to get. Then there was of course the dinner, a two course meal consisting of fish pudding with all its trimmings and then roast beef with all those trimmings, not to be outdone by the rice pudding. The table had to be cleared and then suddenly a knock at the front window at which time we all ran in the other direction and then we’d all the peeking out to see Santa. We always tried to guess who he was by the watch but never could. One year Santa even came with just a rag on his toe, must have been a tough year. Santa would leave and we’d have to wait for Dad to come back from wherever it was he disappeared too and then we opened presents and had cookies and went to bed.

Carla Andersen and Barbara Swenson on Santa’s (dad) lap and Nancy Jacobsen, Gladys Tharaldsen and Turid Jakobsen.

Christmas Day was always quiet but we did listen to the short wave radio since Dad usually sent everyone one at home a greeting we’d listen carefully for that. We would usually call Feda and check in with the family. One year we got a reel-to-reel tape from Tante Gunhild. They all spoke and sang but best of all was hearing my dad’s mom,  my Bestemor, speak and giggle a lot, she was very good at that. Luckily I got it transferred to a CD and can still listen to it. Bestemor sounds like she’s right in the room as she says “Hello, hello, I don’t’ know what to say, and then giggles some more. At the very end of the tape dad had sung the song, “På Låven Sitter Nissen Med Sin Julegrøt,” It sounds so real and still makes me tear up. As sweet as the memories are there is nothing better than to remember that we are celebrating the birth of our Savior so long ago. I wish you all a very blessed Christmas!

Turid Tobiasen Jakobsen
Stillwater, New Jersey

Slektstevne, Fjotland

Jeg ba Arlene Bakke Rutuelo skrive om hennes jul da hun vokste opp i Brooklyn. Hun er en aktiv dame. Hun er forkvinne i 17. mai-komiteen i Brooklyn, styremedlem i den norske aldersheimen i Brooklyn, styremedlem og tillitsvalgt i 66. street kirken og medeier i butikken Nordic Delicacies.

Mine foreldre, Helene og Alfred Johan Bakke er begge født i Norge. Mor mi er fra Fjotland i Kvinesdal og far min er fra Kristiansand. Jeg regner meg som ganske “norsk” selv om jeg er født i USA.

Jeg har tre brødre John, Steven og Roy. Vi snakket norsk i oppveksten eller rettere sagt fjotlandsk. Da mor mi tok oss for å registrere meg og mine brødre på førskolen var hun svært overrasket over at vi kunne snakket direkte med lærerne og de andre barna. Hun visste ikke at vi hadde lært engelsk av de andre barna i gata. Hjemme snakket vi bare norsk. Det var helt normalt for meg og brødrene mine. Vi var selvlærde tospråklige barn.

Julen begynte i slutten av november, rett etter Thanksgiving. Da begynte mor mi med julebaksten. Jeg kan huske at jeg og brødre mine våknet til lukten av alle sorter småkaker. Øynene våre spratt VIDÅPNE, og vi sprang ned trappa og inn i kjøkkenet, men ble stoppet underveis av far min. Han stod vakt ved døra. Han visste at vi snart kom til å stå opp da vi kjente lukten av småkakene som fylte hele huset!

Arlene og 17.mai i Brooklyn

Som voksen har jeg forstått hvorfor far min var der først. Det var fordi han ville ha første ladning med småkaker. Det var derfor han sprang rundt og lekte med oss barna. Han visste alle stedene der mamma gjemte småkakene. Vi kunne høre lyden fra kakeboksene som ble ristet etter at vi hadde lagt oss. Dette var IKKE julenissen, det var far min!

Jeg så fram til juleprogrammet i 66. street kirken hvert år. Jeg og mine brødre hadde juleopptreden, og etterpå fikk vi en eske med Hersey’s Kisses-sjokolade! De kom i en eske som så ut som en liten kirke. Bror min Steven og jeg hadde vondt i magen neste dag. Vi hadde spist opp nesten hele esken før vi la oss den kvelden! Flotte minner! Vi snakker fremdeles om disse Hersey’s Kisses.

Hjemmet vårt var fylt med alle slags tradisjonelle norske saker. Mamma var alltid flink til å lage mat og bake. Den flotteste delen av julen er at da vi vokste opp, visste vi at julen var en gledens høytid. Vi visste hva julen egentlig betydde. Julen var bursdagen til en konge. Vi lærte at kongen var Jesus Kristus som forlot sin trone i himmelen og kom ned til denne jord for å gi sitt liv på korset slik at vi kan leve i evigheten! Dette er en sann gave som gis alle som tror og som tar imot!

To av Arlenes barn, Paulie og Danielle

Det å vokse opp som norsk i Brooklyn har formet meg som voksen. Det er snakk om hjertet, ikke stedet. Livet kan generelt være vanskelig. Vi har alle forskjellige faser i livet med gode og vanskelig tider. Hos meg er kjernen troen til og arven etter mine foreldre. De har lært meg hvordan jeg skal leve livet på best mulig måte. Jeg takker Gud for dem hver dag!

Selv om jeg er stolt amerikansk statsborger, flyter det norsk blod i mine årer som påvirker mitt liv på alle områder! Familien min eier og driver butikken Nordic Deli i Brooklyn, New York og jeg er aktiv i en rekke norske organisasjoner. Derfor betyr det egentlig ikke noe hvor du bor. Det som betyr noe er å leve livet med gudommelig hensikt.

God jul og godt nyttår!

Arlene Bakke Rutuelo
datter til Helene Egeland Bakke og Alfred Johan Bakke
barnebarnet til Anna og John Egeland

Slektstevne, Fjotland

My parents Helene and Alfred Johan Bakke, were both born in Norway. My mom is from a wonderful quiet place called Fjotland, in “uptown” Kvinesdal, and my dad is from Kristiansand. I do think that makes me pretty much a “Norwegian”, even though I happen to be born in the USA.

I have 3 brothers, John, Steven and Roy, and we grew up speaking Norwegian or should I say,” Fjotland’s Norsk”. When my mom took us to school to sign my brothers and myself up for Kindergarten, my mom was really surprised we could speak directly to the school teachers and to the other kids, she didn’t know we had learned English from our playmates on our block. We spoke only Norwegian inside our home. This was the normal world for my brothers and I, we were self-taught bilingual children.

Christmas began right after Thanksgiving. My mom would start to bake cookies for Christmas. I can remember my brothers and I would be awaken to the sweet smell all kinds of cookies, our eyes would pop WIDE open and we would run down the stairs to the kitchen, only to be stopped in our tracks by my dad. My dad had been standing guard at the kitchen door, knowing we would be getting up out of bed soon with the wonderful smell of cookies baking that flowed throughout the house!

Arlene og 17.mai i Brooklyn

As an adult, I have since figured out the reason why my dad was there first, it was because he wanted the first batch of cookies, and that’s why he playfully chased us away. He knew all the hiding spots where mom placed the cookies. We could hear the rattling of the cookie tins after we went to bed- Yep, I am sure it was not Santa Claus … it was my dad!

We looked forward to the Christmas program at 66 Street Church each year, my brothers and I would perform in a Christmas skit and afterwards, the Sunday School teachers would hand out the boxes of Hersey’s chocolate kisses! The box was shaped like a little church building. My brother Steven and I would have belly aches the next day because we would eat pretty much the whole box before we went to bed that night! What a wonderful memory, we still talk about the Hersey kiss’s boxes today!

Our house was filled with all kinds of traditional Norwegian items. Mom was always a great cook and baker. The most wonderful part of Christmas is that we grew up knowing that Christmas was a season for rejoicing; we grew up knowing the true meaning of the season of Christmas. Christmas was the birthday of a King. The King, we learned was Jesus Christ, who gave up His throne in heaven and came to this earth to give up His life on a cross, all this so we could live forever! This is a true gift for all those who believe and receive!

To av Arlenes barn, Paulie og Danielle

Growing up Norwegian in Brooklyn has formed my adult life; it’s a matter of heart and not location. Life in general can be hard. Each one of us walks in a different path, with good times and hard times. For me at the very core , was what my parent’s faith and heritage taught me in how best to live life, I thank God for them each day!

Although I am a proud American citizen, Norwegian blood still flows through my veins and affects every part of my life! My family own and operate Nordic Deli in Brooklyn, New York, and I an active member of numerous Norwegian organizations, so it doesn’t really matter where you live your life, as long as you live it with divine purpose!

Merry Christmas and Happy New Year!

Arlene Bakke Rutuelo
Daughter of Helene Egeland Bakke and Alfred Johan Bakke
Granddaughter of Anna and John Egeland

Chairwoman of The 17th of May Parade Committee of Greater New York, Co-Chair of the Miss Norway of Greater New York Contest, Board member to The Norwegian Christian Home and Health Center and Co- owner of Nordic Delicacies Inc. General Board member and a Trustee for the 66h Street Church.

Erling Dugan, Kirsten (Dugan) Byremo, Roy Byremo, Lloyd Byremo. Jula 1968.

Jula begynte faktisk om høsten da jeg var guttunge. Ikke fordi butikkene var fylt med julepynt og spilte julemusikk. Det jeg husker at er at dette ikke skjedde før etter Thanksgiving på slutten av november. Det jeg måtte gjøre var å begynne å spare penger.

Jeg brukte mye tid og krefter på å kjøpe de riktige julepresangene. Jeg sparte på ukepengene mine, men det var ikke nok. Det jeg gjorde var å selge kort. Jeg bestilte kortene som kom i esker inni en stor pappeske. Bursdagskortene og julekortene skulle selges med fortjeneste. Mitt problem var at folk spurte om fortjenesten skulle gå til ei god sak. Nei, jeg solgte ikke korta på vegne av en veldedig organisasjon. Men folk kjøpte likevel korta da de hørte at jeg solgte dem for å få nok penger til julepresanger.

Det var ikke lett å kjøpe presang til pappa. Som typisk nordmann var det vanskelig å se en reaksjon da han åpna presangene sine. Valget stod mellom skjorte, slips og ei bok. Mamma var mye flinkere til å vise en reaksjon. Men når deg tenker tilbake på det lurer jeg på hvor ofte den var ekte. En gang fikk mamma en svært stygg vase fra en venn. Hun takka pent og uttrykte hvor pen den var. Jeg visste at jeg aldri kom til å se den vasen igjen. Jeg tok feil. Mamma og pappa hadde flytta heim til Norge og denne vennen skulle komme på besøk. De leita febrilsk etter vasen, og når dama kom til Kvinesdal hadde vasen fått hedersplass i stua. Jeg lurer på hvor mange av gavene mine mamma egentlig likte.

Det var én gave som jeg ga foreldrene mine og som jeg var svært stolt av, en norsk familiebibel. Det var en gigantisk bibel med flotte illustrasjoner. Jeg kjøpte den hos Thyra Fjellanger Bokhandel på eit evne (8th Ave.) på “avbetaling”. Jeg var innom hver uke med penger og innen jula hadde jeg betalt for bibelen. Dette var gaven som fikk pappa til å reagere, han var i sjokk.

Det fantes en bestemt plan som skulle følges både før jul og i julehøgtida. Mamma hadde ansvar for at den blei gjennomført. De feira faktisk ikke jul heime hos pappa i Bakkan på Gjemlestad. Mine besteforeldre, Elias og Kristine, regna jul som en hedensk høgtid, og bestemor elska å sitere et bibelvers, Jeremia kapittel 10 vers 3 og 4, som forteller om treet som hogges ned, pyntes og tilbedes. Det var ikke før de fikk barnebarn at de begynte å feire jul. De hadde ikke juletre, men de hadde en masse “dorullnisser” som barnebarna hadde laga.

Mamma hadde lære å gjøre småkakebakingen så enkel som mulig. Hun og bestevenninna, Alice Abrahamsen fra Lyngdal, laga forskjellige deiger og kom sammen neste dag for å bake småkakene. Jeg ville heller ha deigen enn småkakene og trygla og ba om få spise deig. Jeg fikk litt, men fikk vite at hvis jeg spiste for mye ville magen min ese ut og sprekke. Jeg ønska sjølsagt ikke å dø før jul. Jeg spurte om hun kunne lage chocolate chip cookies til jul. Du skulle sett ansiktsuttrykket hennes. Hva tror du Gud ville syns dersom det blei bakt anna enn norske småkaker til jul. Jeg fant ut at jeg skulle bake chocolate chip cookies. Hvem hadde trudd at de kunne ese ut så mye uten hevelsesmiddel. Den blei ei stor småkake som dekka hele bakebrettet.

Rengjøring var et annet gjøremål som måtte gjennomføres før jul. Alle dukene og brikkene måtte vaskes og stives med sukkervann. Gardinene måtte vaskes. Søndagen før jul var “Svartsunndag sjå okke”. Ingen gardiner på vinduene eller duker på bordene. Dette var også den eneste søndagen i løpet av året at vi hadde restemiddag.

Ei anna viktig oppgave før jul var å kjøpe juletre. Det var litt rart å se hvor nøye pappa var da var vi skulle kjøpe juletre. Som guttunge fikk ha hele tida høre at juletreet var en avgud. Dette var den ene oppgava som jeg og pappa utførte sammen i løpet av året. Jeg husker at det alltid var våt snø da vi traska rundt nede med fift evne (5. Ave.) for å finne tre. Treet var aldri helt perfekt, og pappa lagde hull i treet der det “mangla” greiner og sagde av greiner i bunnen av treet og satte inn i hullene. Jeg visste at i Norge skulle treet ikke pyntes før på julafta, men jeg hadde klart å overbevise mamma og pappa om å gjøre det noen dager før jul. Det var et typisk amerikansk tre med farga lys og masse pynt. Det som skilte det ut var de norske og amerikanske flaggene og de fletta korgene i bunnen av treet.

Da julafta kom var bordet dekka til ekte norsk jul. Middagen bestod av pinnekjøtt, poteter, kålrabistappe og kålstuing. Pinnekjøttet kom fra Kvinesdal, det eneste stedet i verden de kunne lage ordentlig pinnekjøtt. Bestemor Bolette på Drangeid, fikk den sendt hvert år (ulovlig). Dette trur jeg, var hennes eneste synd i løpet av året. Hun visste at det ikke ville bli ordentlig jul uten pinnekjøtt fra Nico. Til dessert var det moltekrem som stod på menyen. Juledagen spiste vi svinekoteletter med poteter og surkål og svisker og ris til dessert.

Etter 1. juledag var det tid å dra på juletrefester for å spise og gå rundt juletreet i 46. street kjørkja, 66. street kjørkja, sjømannskjerka og i vår egen menighet, 59. street kjørkja. Den beste festen var den ene festen i 59. street kjørkja som mammas kvinneforening stod for, Fredens Bånd kvinneforening. Masse gode smørbrød og kaker. Mamma hadde jobben med å lage gomme hvert år.

Dagen etter jul var det allerede juletrær ute på gata som hadde blitt kasta. Hos oss var det jul omtrent fram til 20. dags jul. Da var det “kast ut juletreet”-fest hos oss med småkakerester og annen mat. Pappa passa alltid på å spørre mamma om hun hadde tørka støv av småkakene før de blei satt på bordet. Etter festen sagde pappa greinene av juletreet og sagde stammen opp i deler. Han skulle gjøre det lett for “garbissmennan”. Nå var jula slutt og det skulle det gå nesten et helt år før de sammen ritualene skulle gjentas.