Erling Dugan

Hvem er jeg:
Født på Rafoss i 1953.
Flytta til Brooklyn som 5-åring der jeg vokste opp.
Mamma fra Risnes og pappa fra Gjemlestad.
Bor i Sør California utenfor Los Angeles.
Jobber som oversetter og tolk.
…og ei gång kvindøl, allti kvindøl…

Den norske pavljongen ved World Expo, Shanghai, Kina. Fotograf: Erling Dugan

Norskaran æ øve alt juss som hestelårt (Norwegians are all over like horse shit). Dette var ordtaket med engelsk oversettelse, som jeg brukte på high school (videregående) da jeg skreiv en oppgave om norsk utvandring. Jeg fikk oppgaven tilbake med bra karakter, men med et lite kommentar øverst. “Maybe you could have found a better quote.” (Kanskje du kunne funnet et bedre sitat.) Jeg hadde lært dette av pappa, og på norsk er det ikke noe galt med det. Var i Stavanger i fjor å så at det finnes faktisk en butikk der som heter “Shit”. På engelsk derimot er ordet “shit” nesten som å banne. Uansett, i juni skulle jeg til Kina og tenkte jeg skulle se om ordtaket var sant.

Jeg skulle på oversetterkonferanse i Shanghai som deltaker og som en av talerne. Et av firmaene jeg gjør mest arbeid for er et kinesisk firma som heter CSOFT. Da jeg forteller andre er de alltid overraska over at jeg kan kinesisk. Sannheten er at jeg oversetter fra engelsk til norsk. Kineserne er tross alt store produsenter av tekniske produkter og da er det alltid behov for bruksanvisninger o.l. på norsk.

Shanghai er en by med omtrent 20 millioner innbyggere. Den første delen av konferansen skulle holdes i kontorlokalene til CSOFT her i byen. Jeg var også invitert for to år siden av firmaet da konferansen var i Beijing, så derfor visste jeg at jeg kom til å bli behandla som en kong. Vel framme venta det sjåfør som tok meg til det som jeg ville kalle et 10-stjerners hotell. Marmor og fliser over alt. Jeg skulle få sove og slappe av etter en tur som til sammen tok ca. ett døgn.

Neste morgen blei jeg møtt med et stort smil og velkomst på karmøysk. Dette var Iris Lønning som jobber ved kontoret i Beijing. Hun gikk på Lærerakademiet i Bergen og kom hit for å ta et kortere kurs. She fell in love with China, som det heter på engelsk, og blei værende her og studerte videre, og nå jobber hun her. Hun forteller at i begynnelsen var foreldrene krye av å ha ei datter i Kina, men nå lurer de på når hun kommer “him”. Men de har vært på besøk flere ganger og Iris får også anledning til å reise til Norge og skal tilbake på besøk seinere i år. Det hun savner mest er norsk mat. Det får hun to ganger i året på 17. mai og jul.

Shanghai er en travel by, men for tida finnes det mer kaos enn vanlig på grunn av World Expo. Denne verdensutstillinga åpna i begynnelsen av mai og dit skulle vi. Det hadde allerede vært 20 millioner mennesker innom da vi var der. Det var lange køer. Den lengste var 5 timer for å komme inn på den sveitsiske paviljongen. De fleste landene hadde store firekanta kasser. Jeg holdt meg unna de lange køene og spaserte bortover og så en trebygning som skilte jeg ut. Dette var den norske paviljongen. Temaet var fornybar energi og her blei det reklamert med fjorder, rein luft, fosser og fisk. De unge som jobba der var nordmenn som hadde studert kinesisk og kinesere som hadde studert i Norge. Mens jeg gikk rundt blei bildene av fjord og fjell skifta ut med bilder fra en konsert som Secret Garden hadde hatt der. Tårene begynte å renne da jeg hørte musikken og jeg kjente på heimlengselen. De hadde også fiskerestaurant, men ventetida var for lang for at jeg kunne ta meg tid til å spise der.

Jeg måtte ha meg noe mat og da jeg kom til den litauiske paviljongen var det ikke kø ved restauranten. Måtte sjølsagt bruke anledningen til å spise deres nasjonalrett. Det viste jeg å være mammas heimelaga kompe. Kompe med flesk inni og baconbiter og smør på toppen. Den store forskjellen var at de var avlange og ikke runde.

Neste dag fikk jeg se i avisen at det hadde vært møter mellom norske og kinesiske myndigheter på den norsk paviljongen nettopp om fornybar energi.

I helga skulle vi dra på landsbygda til Wuhzen. Etter en to timers buss var i framme i denne landsbyen som kalles kinas Venezia. Flotte kanaler og masse god mat. Spise skilpadde for første gang.

Her skulle det være “team building” med rebusløp og andre aktiviteter. Blant aktivitetene var leken der et ord skulle formidles til neste mann uten å si ordet. Vi kunne bruke kitt, tegn, synge, bruke kroppsbevegelser, forklare med ord, bruke ord på andre språk, osv. Matt Arney som er Director, Business Development, North America, var på samme team. Han kom bort til meg og sa at vi kunne bruke norsk i det han begynte: I Jesu navn går vi til bords, å spise drikke på ditt ord… Jeg fikk høre hele det norske bordverset. Som mange andre er det nettopp bordverset folk kan på norsk og ikke mer. Navnet er egentlig Arnøy og hans besteforeldre kom fra bergenskanten. Ei av den andre deltakerne fra USA kunne også stolt fortelle at hennes navn, Voss, var norsk. Hennes bestefar kom fra Norge, men familien ville aldri snakke om han fordi hennes bestemor hadde gått på Harvard University og familien var flau over at hun hadde gifta seg med en immigrantgutt fra Norge.

Siste dag i Shanghai skulle jeg ha middag sammen med to av de andre oversetterne, ei fra Argentina og den andre fra Tyrkia. Jeg blei sittende å vente i lobbyen. Damene hadde vært ute på handletur og måtte kjøpe ekstra koffert for å få plass til alt de hadde kjøpt. Mens jeg satt og venta så jeg i noen blader. Bladene var på kinesisk med engelske overskifter. Fant et blad med stoff om de kongelige. Interessant at interessen for de kongelige er stor i dette som offisielt er et kommunistisk land. Plutselig ser jeg et stort bilde av kronprins Haakon med familie.

Oppholdet var over i Shanghai og på grunn av Expo var flyet mitt til Xining forsinka i tre timer. Jeg skulle dra til midt i landet og treffe en gammel venn, Frank Fotland. Mens jeg venta så jeg i et blad og der fant jeg en annonse som lova meg sittekomfort. Det var Ekornes med Stressless-stolen deres. Skulle gjerne hatt en slik å sitte i i stedet for å være inneklemt i et flysete.

Jeg var i byen Shanghai i Kina, men hadde også sett “hestelårt” mens jeg var der. Andre delen av turen gikk til et sted de fleste kineserne ikke engang hadde hørt om. Det skulle vise jeg å bli en kjempeopplevelse som jeg skal skrive mer om.

Lake Telemark, New Jersey, 1965. Erling Dugan, Annvor (Stokkeland) Elgvin, Kjell-Eivind Stokkeland, Marit (Stokkeland) Vatnøy.

I sangen heter det: Gøy på landet, sånt no hakke vi i byn. I byen finnes det blant anna ikke hester og kyr. Da jeg vokste opp i Brooklyn var det mye snakk om å dra på “lanne”, men det var vanligvis ikke et sted med hester og kyr. “Lanne” var vel først og fremst stedet der husa ikke sto så tett som i Brooklyn.

For oss var New Jersey som regel stedet vi dro for å komme på “lanne”. Forresten det var ingen som kalte det “New Jersey”. På Brooklyn-engelsk heter det “Djåisi”. På listamål het på “Jåisi”. Og på kvinesdalsk het det “Jørsi”. Jeg husker kun en gang at vi var på en gård i Jørsi. Det var en lyngdøl som hadde melkekyr der 66. street kjørkja hadde stevne. Den store opplevelsen fra stevnet var verken forkynnelsen eller sangen, det var meg som den “forvitne” ungen jeg var, tur innom “floren” der eg skleid ned i møkkarenna med søndagsklærne mine. Ellers var det å dra på hytta i Jørsi og det skjedde allerede første sommeren vi kom til Amerika i 1959.

Vi var så heldig å skulle få låne hytta til Sissel Lindefjeld ved Lake Wanda. Som seksåring var det en spennende opplevelse. Jeg skulle få være sammen med tremenningen min “store” Erling (Stokkeland). Han var fire år eldre enn jeg, ja nesten voksen i mine øyne. Hytta lå i nærheten av vannet og vi rodde til andre sida av vannet for å bade ved et lita sandstrand. Jeg fikk mi første fiskestang. Men det blei dårlig med fisk, i alle fall som var store nok til å spise. Vannet hadde en liten holme og der fant vi faktisk noen ville blåbær. Mamma og Alfa satt og broderte og Erling og jeg fikk vårt eget syprosjekt. Mødrene tegna korsstingmønster på noen lommetørklær og vi satte i gang med å sy. Jeg trodde vi skulle dra på “lanne” for å komme bort fra støyen, men det viste seg at det fantes mer støy her enn heime i Brooklyn. Gresshopperne var så “nøysi” at det var helt utrolig.

Seinere skulle det bli at vi for det meste dro til et annet sted i Jørsi. Dette var Lake Telemark. Det var norskamerikanere fra Brooklyn som var medlemmer av Bondeungdomslaget, som på 30-tallet hadde gjort nettopp dette stedet til feriested. I tillegg til egne laftebygde hytter rundt vannet bygde de ei stor hytte med stor festsal, spisesal og sovesaler. Her kunne folk dra i helgene for å komme seg unna storbyen. Da vi først dro dit hadde de fremdeles kokke slik at vi kunne komme til ferdig dekka bord. Jeg glømmer aldri den gangen da en norsk “byfamilie” var der samtidig med oss. Guttungen på min alder nekta å spise middagen sin fordi han hadde fått en kakegaffel istedet for middagsgaffel. Den kunne ha sjølsagt ikke bruke for å spise med. Hva visste jeg?

I sovesalen var det trehøgda køysenger. Jeg fikk lurt meg til å sove i øverste køy uten å bli oppdaga av mamma. Hun var livredd for å jeg skulle falle ut av senga å drepe meg. Heldigvis overlevde jeg. I tillegg til den store hytta hadde B.U.L. også et par småhytter og det var som regel der vi holdt til. Vi var for det meste ikke aleine. Noen ganger var det sammen med tanter og søskenbarn der mannfolka kom opp i helgene. Andre ganger var det med søskenbarnet til pappa, Andreas Stokkeland med familie. De var en familie vi dro på mange andre turer sammen med gjennom åra. For meg var Annvor, Marit og Kjell-Eivind “nærme” slektninger til tross for at vi var bare tremenninger.

Hytta lå ved vannet der vi kunne ro og bade. Ellers hadde vi en tradisjon at ferien var tida da vi spilte spill. Yatzy var vel det vi spilte mest. Så hadde vi speiderkort. Korta hadde nøyaktig samme antall kort som en vanlig kortstokk, men som i motsetning til dem var tillatt ifølge “lovene” som var “vedtatt” på bedehuset i Kvinesdal.

Bondeungdomslaget var en dødende organisasjon på 70-tallet og derfor blei det vedtatt at de skulle slås sammen med den lokale Sons of Norway lodge på Lake Telemark som blei starta i 1942. Sammenslåinga skjedde i 1978 og Sons of Norway overtok eiendommen. Så skjedde det en stor ulykke i 1989. Hytta brant ned på grunn av en elektrisk kortslutning. Men utrulig nok satte medlemmene i gang med å lafte ny hytte. Jeg dro til Lake Telemark for å se den nye hytta. Jeg satt i det som hadde vært den store festsalen som i si tid hadde vært fylt med ungdom som kom hit i helgene for å danse. Jeg bemerka at det var trist å se hvor mye mindre den nye salen var og fikk vite at den var nøyaktig samme størrelsen som den gamle. Som voksne ser ting annerledes ut enn da vi er barn og ting har en tendens til å “krympe”.

Det andre uforglemmelige feriestedet i Jørsi var hos tante Theoline og onkel Johan. Det å være på ferie hos dem var bare helt topp. Tante var Aunt Telly til alle ungene der de budde. Hun hadde et eget prosjekt med barna der de planta grønnsakhagen, hennes eget lille 4-H prosjekt. Jeg var typen som hadde både frimerke- og myntsamling og rett rundt hjørne fra tante og onkel fantes en mynthandler. Jeg fikk litt penger av onkel Johan og det blei regelmessige turen bort til butikken for å prute og handle. Der er under slike forhold en fordel av være en fattig og truskyldig guttunge. Jeg har fremdeles samlingene med 1 center, 5 center og 10 center.

Jeg blei svært glad i tante Teoline og onkel Johan. Mange år seinere da jeg fikk høre at onkel Johan hadde kommet på Rikshospitalet i Oslo og at de ikke visste hvordan det ville gå, hoppa jeg i bilen og kjørte til Oslo. Jeg var på den tida heldigvis i Telemark. Jeg måtte dra for å fortelle ham hvor glad jeg var i han. Vi gråt litt begge to og onkel Johan sa bare: “Me Dugans æ ikkje så flinke te dettan.” Er glad for at det ikke blei siste gang vi fikk være sammen, og jeg har fått besøke dem flere ganger der de nå bur på “lanne” i Odva i Austerdalen. Her er det både hester, sauer, grønnsaker og jordbær.

New Jersey og alle disse personene vil alltid ha en spesiell plass i hjertet med alle de gode ferieminnene.

17. mai i Brooklyn 2010. Ingeborg (Jerstad) Vidringstad med ukjent "venn" på Gjøa etter paraden. Foto: Rita Ambrosi

Så er vi kommet til “Sutt inn di ai” (Soot in the eye). Det var det vi kalte 17. mai som “unga” i Brooklyn. Vi fant på engelske ord som ligna på de norske og dermed blei det “sot i øyet”. Et par andre slike uttrykk var: “Shoes and socks” (tusen takk) og “A leaky motor” (I like måte).

Den første 17. mai jeg husker var faktisk i Kvinesdal som fireåring før vi immigrerte. Pappa hadde kommet heim på ferie fra Amerika og jeg hadde fått en amerikansk marineuniform som jeg fikk vise fram i Neset. Uniformen og turen opp til Utsikten er faktisk det eneste jeg husker fra den dagen. Året etter var vi i Brooklyn og der var det helt andre forhold.

Jeg kom til store forhold. Paraden gikk langs eit evne (8. ave.) eller Lapskaus bulevard. Masse folk. Butikken hadde pynta med norske og amerikanske flagg og toget var på flere timer. Etterpå var det tale i parken. Det som gjorde størst inntrykk på meg var de todelte ballongene. Det fantes en klar ballong på utsiden og en farga ballong inni. Det imponerte meg mer enn noe anna den dagen.

17. mai blei feira den nærmeste søndagen og det var tusenvis som marsjerte og tusenvis av tilskuere langs fortauene. Et år skulle jeg marsjere med speidertroppen vår fra 59. street kjørkja, men vi var så få som kom at vi slo oss sammen troppen fra 46. street kjørkja. Et år var jeg tvinga til å marsjere. Da vi blei konfirmert var det krav om at vi skulle gå i paraden med konfirmasjonsantrekket. Kirkene og Sons of Norway var de to store gruppene. Før 17. mai var det å stille opp i kirka for å lage “float”. Det var spennende å se om vi kunne vinne 1. premie. Det ene året vi vant hadde vi laga stor globus dekka med kreppapir med temaet “Verden for Kristus”. Den var plassert på en tilhenger og blei dradd.

Den ene 17. maitalen eller rettere sagt talere jeg husker er guvernør Nelson Rockefeller. Hans sønn Steven var gift med Søgne-jenta Anne-Marie Rasmussen. Det var et store “askepott” bryllup i 1959. Hun hadde kommet til Rockefeller-familien som au-pair. Nelson Rockefeller kom med det lille barnebarnet som hadde hardanger-bunad. Tilfeldigvis var det valgår. Det var aldri problemer med å få politikere til å stille opp på valgår. Da fikk vi høre hvor fantastiske og viktige vi var som amerikanere av norsk avstamning. Ekteskapet “til døden skiller oss ad” varte forresten i 10 år.

Som 10-åring skulle jeg få oppleve 17. mai i Kvinesdal igjen. Året var 1964 og før olja kom til Norge. Det som gjorde det største inntrykket den dagen var å drikke brus med spikerhull. Hullet sammen med at brusen var lunka og hadde fruktsmak var noe som aldri ville skjedde heime i Brooklyn.

Her i Sør California har vi todagers 17.maifeiring. Den nærmeste søndagen er feiringen på Nansen Field og på sjølve 17. mai er det feiring på sjømannskjerka. I år sitter jeg og jobber på søndag og det blir bare å dra på kjerka.

Nansen Field er en fotballbane som blei opprinnelig kjøpt av den norsk stat til en utrulig gunstig pris slik at sjøfolk kunne ha et sted å dra når de var i land i stedet for en bar ved havna. Den lokale befolkningen fikk satt opp bygninger og ordna med fotballbane. Så på 90-tallet bestemte staten, uten å involvere lokalbefolkningen, at eiendommen på 32 mål skulle selges til 3 millioner dollar. Resultatet blei en rettssak der staten tapte. Men betingelsen er at det alltid skal være en fotballklubb her. Det lokale styret forsøker å gjøre dette til et skandinavisk kultursenter. Det største problemet er nok at her i Los Angeles er det utrulig store avstander og mange av oss bur svært lang unna Nansen Field.

Hvert år kommer det flere hundre mennesker her for å feire 17. mai. Det hele starter med norsk friluftsgudstjeneste ved sjømannspresten. Etterpå er det tale for dagen, tog som går rundt fotballbanen to ganger, salgsboder med varer, salg av mat inkludert lapskaus og smørbrød og Solo. Ut på ettermiddagen er det underholdning for barna og fotballkamp.

Første gang jeg var på Nansen Field var det generalkonsulen fra San Francisco som skulle tale. Det var Hans Ola Urstad fra Hidra som skulle ha den tøffe oppgaven å tale rett etter rettssaken om salget av nettopp Nansen Field. Det viste seg at jeg hadde gått sammen med søskenbarnet hans, Torbjørn Urstad, på skole. I fjor oppdaga jeg at Torbjørns datter, Elisabeth, er gift med søskenbarnet mitt, Trond Dugan. Verden er ikke stor.

På sjølve dagen er det opplegg på kjerka med sang og musikk, tale, pølse med brød og bløtkake. Det blir å sette seg i bilen i morgen et par timer for å komme seg dit. Underveis blir det stopp for å handle medisterpølse og middagpølse på det tyske markedet og vel framme på kjerka har de forhåpentligvis igjen Synnøves Gulost til salgs. Det er litt trist å vite at Gisle Meling, som var her som sjømannsprest i fem år, ikke er der. Han er nå tilbake i Lofoten. Litt av en overgang. Om kort tid drar også assistenten, Håvard Osland. Kommer til å savne han og hans blide ansikt. Han blir dessverre ikke erstatta. Hovedstyret har bestemt at de må klare seg uten assistent.

Var innom Facebook på Internett nettopp nå og fant at en kamerat fra high school (videregående), Bill Waage samt Rita Ambrosi, dattera til Ingeborg (Jerstad) Vidringstad, allerede hadde lagt inn bilder fra dagens Norwegian Day Parade i Brooklyn. Koselig å se, skulle gjerne vært der. Sist gang jeg var i Brooklyn på 17. mai var på begynnelsen av 90-tallet. Jeg fikk treffe en del kjente. Det er den ene dagen i løpet av året som min generasjon drar til Brooklyn fra New Jersey, Long Island og andre steder der de nå bur. På den tida hadde de fremdeles 17. maifest i 59. street kjørkja og kjørkja var pynta med bjørkeris og det blei servert mat etterpå. Far til en av mine beste kamerater, Fred Birkeland, er organist og spilte. Blei sjokkert da han snakka norsk. Ante ikke at han forsto norsk engang. Han fortalte meg at organisten i sjømannskjerka var hans orgellærer og at han krevde at orgeltimene skulle være på norsk.

17. mai har alltid vært en av årets store “norske” opplevelser og blir det også i år.

Jette og Elias Jerstad

Det er stor forskjell å bu her i Sør California i forhold til Kvinesdal. Her er årstidene våre: vår med grønne åser, sommer med brune åser, høst med åser som brenner og vinter der regnet fører til leirras i åsene. Men noe annet som er veldig forskjellig er mangel på slekt. I Kvinesdal kan det føles som alle er i slekt. Dattera mi, Hannah-Karina går på skole i Norge for tida og de nærmeste slektningene befinner seg 6 timer unna med bil i San Francisco-området. Til tross for at jeg vokste opp i USA hadde jeg masse familie rundt meg i New York-området på den tida med foreldre, søster, tanter og onkler, søskenbarn, tremenninger, adopterte besteforeldre.

De som bur i San Francisco er tremenningene mine. Deres bestefar var Tore Netland som dro sammen med min morfar Ole Andreas Netland til Amerika. Bestefar dro fra kone og to barn i Norge mens Tore var ungkar. Han blei gift og den første kona død barnløs, han satte inn annonse i avisen og fant kone nummer to. De blei tre barn og mange barnebarn. Har truffet flere av dem, men ikke vært flink til å holde kontakt. Ikke typen til å skrive brev. Nå har jeg heldigvis gjenoppretta kontakten takket være Facebook. I tilfelle du er blant de få som ikke veit hva Facebook er står det følgende på Internett. Facebook er et sosialt nettverk, der brukeren kommuniserer ved at en profil blir opprettet. Der kan han/hun skrive om seg selv, legge ut bilder samt snakke med andre. Nettsamfunnet har mer enn 350 millioner aktive brukere på verdensbasis, og anslåtte 1 500 000 norske brukere per 23. januar 2009. Utrolig tall.

Den ene tremenningen heter Nancy Economopoulos. Hennes far var Edwin Tore Netland som blei oppkalt etter sin far. Det er ingen overraskelse at Nancys mann er gresk-amerikaner. Nancys mor fortalte om da første barnebarnet skulle døpes i den Gresk ortodokse kirken. Barnet blei smurt inn med olje og bestemor stod der livredd at ungen skulle skli ut av hendene hennes. Hun nekta å bære neste barnebarn til dåpen.

Har også fått kontakt med masse søskenbarn og annen familie i Kvinesdal og andre steder både i Norge og her i USA. Får vite siste nytt. Får greie på Eline på “Nere” Kvinlaug som blei født i slutten av april i tillegg til å kunne se koselige bilder av henne og storsøster Vilde. Ole Andreas Netland er deres tippoldefar.

Det som er interessant med Facebook er kontakten med folk jeg ikke har kjent. Svein Arne Jerstad tok faktisk kontakt for å høre om jeg var i familie med hans kone. Han hadde lest i spalta på kvinesdal.no et mor mi hadde jentenavnet Netland. Jo da, det er faktisk samme Netlandsslekta. Men hva med Svein Arne? Jerstad går igjen både på min farfars og farmors side. Det skulle vise seg av vi var i slekt på begge sidene. Hans bestemor Eline Jerstad var søster til min bestefar Elias Dugan. Han bestefar Andreas Jerstad var søskenbarnet til bestemor mi, Kristine (Stokkeland) Dugan.

Så kom det invitasjon fra Svein Arne om å bli med i ei gruppe på Facebook med navnet: Jette og Elias Jerstad som blei starta av Linda Haagensen i Flekkefjord. Jette og Elias var mormor og morfar til bestemor mi, Kristine. Jeg hadde sett bilde av dem der Jette holder på ei salmebok eller en bibel, heime hos bestemor og bestefar. Nå skulle alle etterkommerne deres oppmuntres til å bli med i gruppa. Det har blitt en spennende opplevelse.

Jeg kjente en del av denne slekta, spesielt Stokkelandsslekta som bestemor mi var en del av. Andre var helt ukjente. Fikk snakka med Linda og det viste seg at hun budde på Uenes og hennes nærmeste nabo var søster til mor mi, Borghild Torkildsen og søskenbarnet mitt Ole Z. Hun hadde sett på vennene jeg hadde på Facebook og beit merke i navnet Ellen Netland og lurte på om hun var i slekt. Ellen er søskenbarnet mitt, merkelig nok ikke på mammas side, men på Dugan-sida. Ellens mor, Maria, er søster til far min. Ellen bur tvers over gata fra Linda og de ante ikke at de faktisk var i slekt. Verden er ikke stor!

En artig slektning i denne gruppa er John Andenes. Vi vokste faktisk begge to opp i Brooklyn, men visste ikke at han eksisterte før nå. Hans mor kom fra Jerstad. Hans far var også norsk, men han nekta dem å bruke norsk i heimen. Han har lagt inn en masse gamle bilder på Facebook-sida og er aktiv der. Fordi han ikke snakker norsk bruker han Google translator for å oversette det som står på norsk. En gang la Svein Arne inn et bilde samt tekst der han brukte dette oversettelseprogrammet og resultatet blei svært underholdende. På norsk fortalte han: ” det gamle huset blei revet…” På engelsk blei dette. “It was the old fox…” (Det var den gamle reven (dyret)…)

Nesten hver dag legger John inn noen “visdomsord” eller fortelling på Facebook. Skal oversette et par av dem. To menn satt rolig og fiska og drakk øl. De var stille for å ikke skremme fisken. Bob sier forsiktig: “Jeg tror jeg skal skilles fra kona mi. Hun har ikke snakka til meg på 2 måneder.” Charles fortsatte å drikke ølet og sa etter og ha tenkt en stund. “Du må tenkte deg om før du gjør det. Det er vanskelig å finne ei slik kvinne.” Eller litt mer alvorlig. “Mannen som ser på verden på samme måten når han er 50 som da han var 20 har kasta bort 30 år av sitt liv.”

Er du så heldig å være etterkommer av Jette og Elias er det bare å spørre om å få lov til å bli med. Det finnes også andre grupper på Facebook. Så at det finnes ei gruppe som heter “I Lindefjeld/Lindefjell” der det står på engelsk at gruppa er beregna på: “…anyone that has a connection with the last name or town of Lindefjeld or Lindefjell all around the world.” (…alle som har en forbindelse med etternavnet eller landsbyen Lindefjeld eller Lindefjeld rundt om i verden.”) Min forbindelse med landsbyen Lindefjell er oldemor mi, Asgjerd (Lindefjeld) Netland, mor til Ole Andreas Netland, bestefar min. Veit ikke om det holder for å bli med i gruppa.

Det finnes faktisk ei Dugan-gruppe på Facebook. Men vi som stammer fra Dugan i Austerdalen utgjør bare ei lita gruppe innen denne gruppa. Alle de andre stammer fra Irland og derfor fungerer ikke dette som ei slektsgruppe på samme måten. Kanskje noen kan tenke seg å starte ei gruppe med etterkommere av tippoldefar “Evangelieforkynder Johannes Dugan” som det står på gravstøtta hans. Da har du ikke bare Dugansslekta, men også Oudalstølslekta og flere andre. Facebook er med på gjøre avstanden mellom California og Kvinesdal og mellom oss mennesker litt mindre.

Familie Dugan på 70-tallet. Fotograf: Finn's Photo Studio

What is your first name? (Hva er fornavnet ditt?) Dette er et spørsmål jeg ofte fikk som guttunge i Brooklyn når jeg sa jeg heit Erling (uttalt: Ørling). Det var også lite hyggelig å få post adressert til Miss eller Mrs. Dugan. Men da jeg blei født i mai 1953 på et loft på Rafoss var det ingen som ante problemene jeg skulle få med navnet.

Søstera mi Kirsten, hadde vært enebarn i 9 år og var lite begeistra for å få et søsken, ikke minst en bror. “Bli dæ gud så hive æg han ud vinnue.” Kristen var første barnebarnet og tradisjonen om oppkalling ble holdt i hevd. I alle fall til en viss grad. Bestemor heit Kristine og navnet skulle begynne med bokstaven “K”. Jeg var første gutt og sjølsagt ha et navn som begynte på “E” etter Elias.

I juni 1953 skulle jeg døpes i Kvinesdal kirke med navnet Erling, sønn av fabrikkarbeider og gardbrukar Johannes Dugan og kona Astrid Dugan. Pappa jobba på Trælandsfos og forpakta gård på Rafoss. Karoline Dugan, kona til eldstebror til bestefar og Anna Dugan (Mæland), søster til pappa, skulle være faddere. Karoline bar meg og Anna tok lua. Bestemor og bestefar var ikke tilstede. Som frie venner (pinsevenner) skulle ikke bestemor i kjørkja for å høre på presten forkynne vranglære, ikke minst når det gjaldt dåpen. Etter som åra gikk mildna bestemor, og bestemor og bestefar stilte opp i Kvinesdal kirke. Men et sted bestemor ikke klarte å gå var i Fjotland kyrkje. Her var liturgien på nynorsk og Jesus sto opp “frå daude” istedenfor “fra døden”. Det var bare dyr som daua. At Jesus daua klarte hun ikke å høre på.

Erling var et greit navn i Norge. I dag kan Statistisk Sentralbyrå fortelle at det finnes 7721 personer med navnet i Norge og er nummer 84 på popularitetslista. Men situasjonen var en helt annen da jeg kom til Brooklyn som femåring. Gjør en et søk på “Erling” kommer det som regel fram meldinga, “Unknown”. Men navnet kommer faktisk fram på lista 1910-1920 som nummer 988 her i USA. Det bekrefter at navnet var forbeholdt gamlinger, ikke en guttunge som meg. De to jeg kjente som heit Erling var i 59. street kjørkja. Erling Samuelsen og Erling Oftedal. Erling Oftedal kom fra Lyngdal og var verdens snilleste mann, men gammel. Heldigvis kom tremenningen min Erling Stokkeland fra Norge litt etter at vi kom. Han var fire år eldre enn meg og dermed noen jeg kunne se opp til.

Jeg hadde en annen tremenning som også kom litt etter oss og det var Johannes Oudalstøl. Han var ikke så heldig. Han hadde samme navn som far min som var mellom 30 og 40 på tida og dermed olding. Jeg kunne ikke forstå at en guttunge kunne ha et navn som var forbeholdt gamle folk. Det blir sagt at gjennom livet regner vi folk som er 15 år eldre enn oss sjøl som gamle, derfor var foreldrene mine veldig gamle.

Pappa hadde et navn som amerikanerne kjente til, men tradisjon tro måtte det forkortes. Han blei “Johannes i Bakkan” blant kvindøler fordi han kom fra Mjelkebakkan på Gjemlestad og “John Dugan” blant amerikanerne. Med et slik navn var det mange som ikke visste at han var nordmann og mange trodde at mamma var gift med en amerikaner. Dugan er faktisk et veldig vanlig navn i USA. Navnet kommer fra Irland og har eget familievåpen. Tilfeldigvis staves de likt. Dette var grunnen til at katolske organisasjoner ringte på “bellen” (ringeklokka) hos oss for å tigge etter penger, og familien i første etasje som heit Johannessen, slapp å bli spurt.

Jeg brukte forresten noen ganger å skrive Erling Johannessen Dugan for at folk skulle vite at jeg var norsk. Pappa hadde gjentatte ganger fortalt meg at navnet med …sen var like fullt navnet mitt som Dugan. Det er også noe av grunnen til at jeg holdt fast på å bli kalt Erling til tross for problemene. Alle ville kalle meg “Earl”, men det gikk jeg ikke med på. Det positive med å ha et unikt navn var at folk spurte om navnet. Jeg hadde en enkel forklaring. Alle kjente til ordet “duckling” fra “The Ugly Ducking” (Den stygge andungen) av Hans Christian Andersen. Ordet betyr ei lita and. På sammen måten er Erling en liten “Earl” (jarl).

Mammas navn var ikke et som lett kunne forkortes. Å forkorte Astrid til Ass (som betyr rau) var ikke noe alternativ. Det var nettopp forbindelsen med “Ass” som gjorde at kona i huset der mamma hadde klinejobb i mange år ba om å kalle henne Mrs. Dugan istedenfor Ass-trid.

Kirsten hadde samme problem som meg med et ukjent navn. Hun blei kalt Kris, Kay, Kristin, osv. Alle tenkelig navn som begynte på “K”. I tillegg hadde hun problemet med at navnet ofte blei uttalt “Kørs-ten”, og “curse” betyr å banne. Navnet er ikke lenger ukjent og det har sin spesielle grunn. Ofte er det slik at en eller annen kjendis har et unikt navn som plutselig kommer i bruk. Kjendisen i dette tilfelle er ei dokke. Det finnes en serie med dokker som dekker forskjellige perioder i amerikansk historie. Kirsten er immigrantdokka fra Sverige. For noen år siden var jeg i New Jersey på Budd Lake, et sted som tilhører Vasa (svensk organisasjon som tilsvarer Sons of Norway). Flere barn skulle opptre og ikke mindre enn tre av jentene heit Kirsten (uttalt Kir-sten).

Kirsten var bevisst på problemet med navn og førstemann der i huset fikk navnet Roy, kort og greit. Litt verre var det med andremann som heit Lloyd. Da kom det brev fra tanta mi i Flekkefjord som lurte på om ikke det var et hundenavn. Neste var Monika med “k” for å det skulle være mer “norsk”. Seinere blei det oppdaga at i Norge var “Monica” den vanligste stavemåten. Da siste ungen kom hadde familien flytta tilbake til Norge. Jenta skulle oppkalles etter oldemor, mor til pappa og skulle heite “Kristin”. Oldemor var ikke bare begeistra over at hun blei oppkalt, men dette var faktisk første barnet i familien som ikke skulle døpes, men barnevelsignes. Det var ei stolt oldemor som satt i Lyngdal Misjonskirke den dagen. Seinere forandra Kristin sjøl navnet til “Kristine” for å ha samme navn som oldemora.

I dag er det en del som kaller meg Ørling og en del som kaller meg Eli (I-lai) som faktisk er en forkortelse av bestefars navn Elias. Men det finnes mange andre interessant historier om navn som få komme siden.

Meg foran huset i 51. street. Foto: Gary Poirot

Da jeg gikk i fjerde klasse skulle det skje en stor forandring. Vi skulle flytte, ikke “heim” igjen til Norge som en del andre vi kjente, men lenger sør i Brooklyn. Vi skulle flytte 760 meter til 51. street, men for meg var det å flytte til en helt ny verden, nytt sted å bo, ny handlegate og ny skole.

Vi hadde budd i 49. street et halvt kvartal fra fift evne (5. ave) i 3 1/2 år og nå holdt puertorikanerne på å overta “striten” og som de fleste nordmenn betydde det å flytte. De voksne snakka om at puertorikanerne dro med seg for mye bråk, noe anna enn “åkke norskara”. Som unge var dette litt vanskelig å forstå. Vi budde i et apartmenthus med “silohull” i midten med vindu i stova, gangen og et soverom. Hullet fungerte også som “høyttaleranlegg” der all lyd blei forsterka. Her kunne jeg høre skrikene (på sørlandsk) fra tredje etasje fra mannen som kom heim fra baren full nesten hver dag. Fra fjerde etasje kunne jeg høre utallige telefonsamtaler på listadialekt. Den dag i dag er jeg overbevist at hun hang ut vinduet og skrek da hun snakka på telefonen. I første etasje var det han som lærte å spille trompet. Han var italiener. Men det som skilte “åkke norskara” fra puertorikanerne var nok da vi satt ute på “stupen” (trappa). Her gikk samtalen om været “heima” i Kvinesdal og Fjotland. Puertorikanerne, derimot, installerte store høyttalere på “stupen” og dansa på “saidvåken” (fortauet). Ikke bare laga de bråk, men de dansa.

Vi skulle finne nytt sted å bu. Det var ikke aktuelt å kjøpe hus. Pappa var som mange andre, av den formeningen at alt skulle kjøpes kontakt. Det var aldri snakk om å låne penger. Det var ikke før foreldrene mine skulle flytte “heim” til Kvinesdal med tanke på å bli pensjonister at mamma greip inn og ordna med ferdighus og i Hamrebakkan og Husbanklån. Det var ikke lett å finne et bra og billig sted å bu, men vi var heldige. Vi flytta inn i et tofamiliehus der vi budde i andre etasje. Eierne som budde i første etasje, var fra Andøya i Nord-Norge. Henning jobba på taubåt og Ragnhild var hjemmeværende husmor. Deres sønn, Johnny var ett år eldre enn jeg. Ragnhild hadde mer støv på hjernen enn mamma. Både møblene og vegg-til-vegg teppene var dekka med plast. Om sommeren klistra den våte, svettende rumpa seg til sofaen. De hadde en katt, Duffen, som kunne svare ja og nei på spørsmål.

Huset var en såkalla “reilrådflæt” eller på ordentlig engelsk, railroad flat. Det minner meg om en historie som pappa fortalte om norskamerikaneren som kom “heim” til Kvinesdal og stoppa “mæ dammen” i Austerdalen og spurte: Hvilken vei går råden te Løland? Han fikk et kontant svar: Samme veien som beinan deine gjekk då du va gudunge. Men tilbake til railroad flat. Railroad betyr jernbane og navnet kommer av at rommene i huset ligger mer eller mindre på rekk og rad som på en sovevogn. Stova var foran, så kom spisestova, mitt soverom og så soverommet til mamma og pappa. Ved siden av stova fantes “hålråme” og ved siden av soverommet bak lå kjøkkenet og badet. “Hålråme” hadde dør fra gangen og derfor var det et veldig vanlig rom å leie ut. Det fantes utallige kvindøler som budde på et slikt rom som ungkarer og menn som hadde kjerring og unga “heime” i Kvinesdal mens de tjente penger her i Amerika.

Etter at søstera mi, Kirsten, flytta ut fikk vi også leieboere. Den første var Jørgen Kvinlaug fra Flekkefjord. Han var i Amerika med sine utskjærte elg som han hadde store planer om å dra rundt i sørstatene å selge. Seinere budde Edvard Stiland hos oss etter at Ellen hadde dradd tilbake til Kvinesdal med ungene. Walter Ødegård, fra Jæren, budde også hos oss etter at familien hadde dradd tilbake til Norge.

Bak huset fantes et garasjeanlegg med et stort rom over garasjen. Dette hadde faktisk vært en stor hestestall i si tid og det store rommet hadde vært høyloft. Huset var faktisk blant de første i gata og eierne hadde en liten jordlapp rundt huset til hestene. Heldigvis betydde det at det var en ubebygg tomt mellom oss og naboen og vi hadde derfor vindu i alle rommene. Dette var ikke tilfellet i de fleste “reilrådflætene”. Mitt rom vendte mot nabohuset der det budde grekere. Jeg blei dritt lei av den greske musikken som blei spilt med lydstyrken på topp. Som god kvindøl hadde jeg lært å ikke si noe direkte til dem, men forsøkte å klage på min egen måte. På lørdagsmorgenen var det norsk musikk på radioen, Scandinavian Echos with Hans Berggren. Jeg satte radioen mellom “skrinvinnue” (vindu med netting) og sjølve vinduet på full guffe i håp om at de ikke kunne fordra norsk musikk og ville skru ned deres egen musikk. Denne “norske” metoden fungerte ikke. I dag hadde jeg nok håndtert dette på en mer “amerikansk” måte…

Nå budde vi ikke lenger i nærheten av fift evne (5. ave). Nå var vi et halvt kvartal fra eit evne (8. ave.) eller Lapskaus bulevard. Her fantes det masse norske butikker. Utallige delikatesser. To bakerier. Slakter. To norske restauranter. Gavebutikker. Rørlegger. Jernvarehandel, osv. Det er en egen historie. Men til tross for dette gikk turene fremdeles ned til fift evne. Den italienske slakteren hadde bedre får-i-kål-kjøtt. Den tyske deli hadde bedre griselabber. Den beste pizzaen var på fift evne. Der fantes det også klær og sko. Banken vår, Bay Ridge Savings Bank, lå på fift. Der fantes også de beste juletrærne.

Men den største forandringen var skolen. Vi flytta midt i skoleåret og inn i nytt skoledistrikt til tross for at jeg kunne se den gamle skolen fra stovevinduet vårt. Grensa gikk langs eit evne og vi budde nå som sagt, et halvt kvartal fra eit evne. Tanken om å søke om å få fortsette på den gamle skolen blei bare med tankene. Fra midten av gata vår og videre nedover budde det hovedsakelig jøder. Jeg hadde gått på en barneskole uten jøder og kom til en skole med ca. 75 % jøder. Dette førte til at jeg blei en helt annen person enn det jeg hadde blitt hadde jeg fortsatt på den gamle skolen. Mer om det siden. Hvem hadde trudd at å flytte 760 meter kunne ha så stor betydning?

Raymond og Helge treffer selveste Marilyn Monroe i tjukkeste Hollywood. Foto: Erling Dugan

Jeg er tilbake fra turen til flyplassen for å si farvel til Helge og Raymond fra Kristiansand som var på besøk her i 10 dager. Det var første gang de var her på vestkysten og jeg syns alltid det er gøy å vise folk denne delen av USA. Det er helt annerledes enn å dra til New York.

Turen begynte her i Ventura, stedet der jeg bur. Byen er faktisk grunnlagt så tidlig som 1792, nesten forhistorisk etter amerikanske standarder. Har vi alt fra lange sandstrender, gårder, heieområder og en by på ca. 100 000. Vi måtte innom rådhuset som blei bygget som rettslokale i 1912. Da de nye lokalene stod ferdig på 60-tallet skulle dette flotte bygget i marmor rives som alt anna her i California. Det blei sagt at det var for dyrt å sikre det mot jordskjelv. Heldigvis kjøpte byen bygget og punga ut med pengene for å sette bygget i stand.

Et av de få andre byggene som fremdeles står er byens opprinnelige bakeri fra 1903. Det er et mursteinsbygg, noe som nesten ikke finnes i denne delen av USA fordi denne typen bygg som regel alltid blir ødelagt i jordskjelv. Mursteinene beveger seg ikke i takt med skjelvet. Trehus klarer seg mye bedre. De opprinnelige ovnene som blei fyrt opp med ved, er fremdeles synlige. I dag er dette byens homobar, men det som er interessant er at denne baren blei brukt av en av byens menigheter til gudstjenester på søndagsmorgen helt de leiet eget lokale.

Det eldste bygget i byen er kirken fra 1782. Denne er en av misjonsstasjonene som spanjolene bygde langs kysten i California. Indianerne blei tvunget til å bu ved stasjonene og mange av dem døde fra sykdommene som spanjolene brakte med seg.

Så skulle vi dra ut til Palm Springs. Det som imponerte Helge og Raymond mest var de hundrevis av vindmøller på veien inn mot byen. Det monteres stadig flere møller og California er stolt av å fortelle at her satses det på denne reine energiformen. Her finnes det de som protesterer ikke fordi de ødelegger uberørt natur, men fordi folk ikke liker disse store ruvende propellene rett bak huset deres.

Palm Springs ligger på en stor underjordisk sjø og derfor finnes det rikelig med vann. Byen er omringet av månelignende ørkenlandskap mens sjølve byen er fylt med grønne plener, et hav med blomster og flere enn 100 golfbaner. Her spiller mannen golf, mens kona går på outlet stores (fabrikkutsalg) der det finnes flere enn 100 butikker. Og de går sammen på casino om kvelden for å gamble. Raymond prøvde lykken med en investering på 4 stk. 25-center på en enarma banditt og dro derfra 1 dollar fattigere.

I hovedgata så vi plutselig et norsk flagg. Dette var foran teateret der Follies spilles hele vinteren. De som er med i showet er i alderen 56 til 86. Det er imponerende å se damer i 70- og 80-års alderen med kroppen til en 20-åring.

Mens vi kjørte snudde Helge seg mot meg med et stort spørsmålstegn. Vi stod på rødt lys og plutselig svingte bilen foran oss til høyre. Right on red. Her er det slik at du har lov til å svinge til høyre på rødt lys etter at du har stoppa og forvissa deg om at det er klart. Denne loven gjelder her i California og mange andre sted. Det gjelder ikke innen noen del byen New York. Jeg hadde fått beskjed om at i bydelen Staten Island var det lov, da politibilen kom etter meg med sirene fikk jeg vite at det var feil. Det er faktisk hver enkel delstat som bestemmer sine egne trafikklover og -regler.
Raymond og Helge ville gjerne være med å handle mat og drikkevare. Noe som er interessant her er at et sted å kjøpe vin er pharmacy (apoteket). I tillegg til vin har apoteket litt av både matvarer, klær, skolesaker, verktøy, kosmetikk, osv. De fikk også se at i supermarkeder som ligger ved stranda, er det første du ser når du kommer inn døra er nettopp sprit. De lurte også på norske produkter og de eneste jeg kjenner til er Jarlsberg ost, Ski Queen geitost, Kavli knekkebrød og eventuelt laks. Norge har absolutt ikke rykte på seg for å være et land med gourmet-mat.

Vi dro til Venice Beach med sine lange strender og utallige salgsboder. Her stoppa vi hos Zoro som selger smykker. Han ønska oss velkommen på norsk. Han er israeler, men jobba i si tid på Jeløya i Moss. Pruterunden mellom Helge og Zoro blei avslutta uten resultat.

Det blei til at Helge og Raymond handla på et fabrikkutsalg vi var innom. Her kjøpte de julenisser. Mens vi var i butikken kom en dame bort og spurte: What language are you speaking? Da vi sa det var norsk, utbrøt hun: Min far kom fra Halden. Vi var å så musikalen, The Wedding Singer, og der traff vi en av mine kamerater som har jobba på norsk cruiseskip og det viste seg at Kris og Helge og Raymond hadde fellesvenn. Verden er ikke stor. Ei av damene som jobber med teateret, fortalte dem at hennes bestemor var norsk og het Syvertsen.

Turen måtte sjølsagt innom Hollywood. Alle nordmenn som kommer hit, må absolutt se Hollywood-skiltet. Det er som muslimer som må dra til Mekka eller hinduer som må bade i Ganges-elva. Vi hadde besøk av to søstre fra Kvinesdal som måtte på død og liv se skiltet og jeg hadde dessverre ikke anledning til å ta dem dit og jeg tok fri for å ta dem til Santa Barbara som regnes om en av den flotteste byene her i California. En bortkasta dag der en ene søstera var misfornøyd med å ikke se Hollywood-skiltet og andre var misnøyd med å ikke tilbringe dagen på stranda for å øke muligheten for hudkreft. Raymond og Helge var et unntak og skiltet var ikke så viktig, men å oppleve Hollywood med det kinesiske teateret og stjernene i fortauet var noe de gjerne ville. Teateret har hånd- og fotavtrykk samt hilsener og underskrifter til en masse kjendiser. Det finnes én norsk kjendis blant disse, kunstløpdronningen og filmstjernen Sonja Henie. Hun har til og med brukt ordet “Til-lykke” og har også faktisk avtrykket av skøytene sine i sementen.

Vi måtte dra på Westwood gravlund for å funne den andre “norske” kjendisen, Marilyn Monroe (født Norma Jeane Mortenson). Dette er en liten gravlund som ligger skjult bak flere høyhus og ikke et sted som mange turister finner fram til. Her finnes ingen flott grav, bare en tavle på en vegg sammen med masse andre tavler der det kun står Marilyn Monroe og 1926-1962. Ved siden henger det en konisk vase som kan brukes til blomster. En person som har gravstøtte her er den kjente filmregissøren Billy Wilder. På hans gravstøtte står det bare navnet hans og følgende: I’m a writer but then nobody’s perfect. (Jeg er forfatter, men ingen er jo fullkommen.)

Turen begynte og blei avslutta på god norsk vis med fisk. Første spisested var her på havna i Ventura med chowder (tykk suppe med muslinger, fisk og grønnsaker), reker, muslinger og østers og avslutta med rå og kokt fisk på sushi-restaurant her i byen der det norske innslaget var rå og stekt laks.

Treskjært døpefont i Sjømannskjerka i Houston laga av Odd Eiesland. Foto: Erling Dugan

Siste helg dro jeg ned til San Pedro for å spise stoccafisso eller tørrfæsk som de sier i nord. Det var Lofotkveld på sjømannskjerka. I tillegg til fisken fikk vi lofotkaviar og lever som forrett og moltekrem og krumkaker til dessert. Fikk vite at 95 % av tørrfisken fra Lofoten eksporteres til Italia og at tilbake i vikingtida blei den brukt som betalingsmiddel av de norske vikingene. I tillegg var det konsert med Dag Kajander og Kai Larsen, to av Lofotens beste og mest berømte underholdere. Sammen kaller de seg Lofot-Trubadurene. De fortalte små historier mellom sangene. De fortalte blant anna at under krigen brukte folk fiskeskinnsko, men at nå hadde lakseoppdretterne i Lofoten gjenoppliva bruken av fiskeskinn til sko, det vi si lakssko.

Jeg satt ved et bord med folk fra Son of Norway lodgen som er jeg med i. Tvers over bordet fra meg satt John Wiger. John er fra Brooklyn. Vokste opp i menigheten Sunset Park Methodist og vi gikk begge på Pershing Junior High School (ungdomsskole). Hans foreldre kom fra Grimstad og Larvik. Da han var liten snakka de norsk heime helt til læreren hans kom heim til dem på besøk med beskjed om å kun bruke engelsk. Derfor snakker ikke John norsk. Mine foreldre fikk samme beskjed av lærerne mine, men valgte å likevel bruke norsk heime.

Men fordi John ikke snakker og skriver norsk kan kan ikke bli medlem av sjømannskjerka. Det er det nye kravet som de høge herrene i Bergen nå har bestemt når det gjelder medlemskap. Du kan sjølsagt støtte kjerka økonomisk, men ikke bli medlem. Er John mindre norsk enn jeg? Hva med resten av de nesten 5 millioner amerikanere som regner seg som norsk? Jeg har venner som har et hus fylt med rosemaling, troll, Uff-da skilt og bunadkledde dokker. De forteller at de er 100 % Norwegian med alle besteforeldrene fra Norge. Jeg visste ikke hva jeg skulle si da de spurte om denne nye regelen. Svaret om at de er redde for at ei anna ikke-norsk gruppe skal kunne komme inn å overta, holder ikke. De samme høge herrene har flertallet i styret.

Gisle Meling har vært sjømannsprest de siste 5 åra og har gjort en utrulig jobb med å nå ut til folk, inkludert nordmenn som ikke snakker norsk. Det er til tross for gjentatte beskjeder fra hovedkontoret om bruken av norsk. Menigheten står overfor samme problematikk som de norske menighetene i Brooklyn sto overfor i si tid, hvor mye skal være på norsk og hvor mye på engelsk. Gisle og familien drar nå i april. Han skal betjene sju menigheter i Lofoten. Den minste kirken er på ei øy med 24 innbyggere. Familen må dra fordi de amerikanske myndighetene gir kun 5-års visum nå på grunn av statssikkerhet og faren for terror! Tidligere har prestene som har dradd fått ei skipsklokke som avskjedsgave. Gisle og familien fikk et maleri med et palmetre. Menighetsrådsformannen fortalte at de syns denne gaven passa bedre i og med at Gisle hadde ført menigheten gjennom prosessen fra en sjømannskirke til det som i dag kalles Sjømannskirken/Norsk kirke i utlandet. Til tross for at havna her i Los Angeles er USAs travleste, er det omtrent ikke norske sjøfolk. Nå er menighetens målgruppe nordmenn i Los Angeles-området.

I fjor fikk jeg dra til Houston for første gang. Det var i forbindelse med ei rettssak som gjaldt en losbåt om kantra og losen drukna. Det var innkalt vitne fra Norge og jeg var tolk. På slutten av uka fikk jeg litt fritid og fikk anledning til å dra på besøk til sjømannskjerka. Kjerka ligger flott til på ei stor tomt. Her samles mellom 1200-1500 hvert år til 17. maifeiring. På grunn av oljevirksomheten og bedrifter i forbindelse med olja finnes et ei stor gruppe nordmenn som er her i kortere og lengere perioder for så å dra tilbake til Norge. Inni kirkesalen finnes det flotte treskjærte stoler, døpefont, preikestol, bord og tavle med salmer. Ved inngangen er det Texas-trehest som barna kan ri på. Utenfor finnes en treskjært port. Treskjærer er Odd Eiesland. Flott arbeid.

Under rettssaka kom den tidligere norske konsul innom og han lurte på om jeg kjente Odd og Anna Eiesland. Jeg kjente dem ikke, men visste hvem de var. Odd er faktisk tremenningen til mor mi og min “bestefar på lopte” i 49. street i Brooklyn, Tor (Helle) Lindefjell var onkelen hans. Han foreslo at jeg skulle ringe dem. Nølte med å ringe noen jeg ikke kjente, men gjorde det. Det blei et kjempekoselig besøk. Fikk se mer av hans utrulig flott treskjæringsarbeid og fikk sodd (soll) med medbrakt lefse fra Norge. Mens jeg var der ringte søstera til Anna, Astrid (Harbakken) Røyland. Kjente jo henne som guttunge. De budde rundt “kårneren (hjørnet) frå åkke” i Brooklyn. Mannen hennes Agnar, var også familie til mor mi og mor til Agnar passa meg i Brooklyn etter jeg kom fra skolen da mamma var ute på “klinejobber”. Verden er ikke stor. Odd fortalte at sjømannskjerka hadde spurt om han kunne lage stoler til kongebesøket. Han hadde begynt med treskjæring mens han fremdeles var i jobb med tanke på en hobby som pensjonist. Det er nok blitt mer en (ubetalte) jobb. Anna uttrykte det slik: “Odd bur mye a tia i garasjen.” Han hadde aldri laga stoler og fikk tak i tegninger fra Norge og det blei to flotte stoler. Etterpå fikk han beskjed at stolene ikke stod i stil med døpefonten og dermed kom alle de andre prosjektene til stor glede for menigheten.

Her i California finnes det faktisk to sjømannskirker, den andre er i San Francisco. Første gang jeg var der var faktisk også i forbindelse med ei rettssak. Jeg var tolk i forbindelse med ei sak der et norsk farmasøytisk firma blei saksøkt og det kom fire vitner fra Norge. Denne kjerka ligger utrulig flott til med utsikt utover bukta og med den verdensberømte San Francisco-trikken rett utenfor døra. Som i Los Angeles er det her også et samarbeid med svenskene. Det var interessant å høre hva husmora sa om forskjellen på nordmenn og svensker. Mange nordmenn stikker innom kjerka som en del av et feriebesøk til San Francisco. Svenskene derimot kommer bare hit hvis de har problemer eller har opplevd ei eller anna krise.

Sjømannskjerkene spiller en viktig rolle som norsk kultursenter og åndelig senter. Deres utfordring her i USA blir å definere deres rolle som Norsk kirke i utlandet og hvem som egentlig er norsk.

Den hollandske kolonien Nieuw-Amsterdam som seinere blei New York.

Når begynte egentlig norsk immigrasjon til Amerika? Det vanligste svaret blir nok 1825. Dette var året ei gruppe dro med skipet Restauration som blei bygget i Hardanger i 1801. Det var 52 passasjerer ombord da de dro fra Stavanger og de ankom New York 9.oktober med 53 passasjerer. Skipet som var bare 18 meter langt og hadde så mange passasjerer at de amerikanske myndighetene bøtela og arresterte skipperen Helleland. Heldigvis blei han benåda at selveste presidenten, John Quincy Adams. Det berømte Mayflower som ankom den nye verden omtrent 200 år tidligere i 1620, var faktisk dobbelt så stort som Restauration. Pilegrimsfedrene som kom med Mayflower, var kalvinister som var misfornøyde med at deres syn på bibelen ikke blei tatt nok hensyn til i det engelske samfunn, og de busatte seg i Leyden i Nederland. Der blei den religiøse toleransen for mye for dem, siden den også omfatta de religiøse gruppene som de sjøl mislikte og en del av gruppa dro til Nord Amerika. De var 102 passasjerer som gikk om bord Mayflower, men to døde under overfarten. Den ene blei skylt over bord, men da han var kjent som en ustyrlig person som banna, blei dette regna som Guds forsyn.

Gruppa på Restauration var kvekere og de dro også av religiøse grunner. De første kvekerne kom til Norge i 1818. Norske sjøfolk som blei tatt til fange under napoleonskrigene, møtte engelske kvekere som dreiv hjelpearbeid i fengslene. De starta menigheter rundt Stavanger. Men de blei forfulgt av det norske presteskapet og myndighetene. De hadde bare lov til å bu på bestemte steder rundt Stavanger og Kristiania og risikerte å bli arrestert hvis du budde utenfor disse områdene. Det var ikke lov å holde andakter utenfor kirka, og de opplevde derfor samme type problemer som haugianerne. Haugianerne blei forfulgt fordi de holdt lekmannsmøter med nattverd og uten prest. Kvekerne praktiserte verken dåp eller nattverd og var pasifister. De nekta derfor å ta del i kirkelige ritualer, betale skole- og kirkeskatt og å gjøre militærtjeneste. Det letta ikke engang på hatten for lensmannen eller presten. Mange kvekere blei fengsla og eiendommene deres blei beslaglagt. I dag finnes det kun 130 registrerte kvekere i Norge, men hvert år er det kvekersamling ved det gamle kvekerhuset i Tysvær i nærheten av Haugesund der det også kommer kvekere fra USA.

Kvekerne er å finne blant de første emigrantene fra Kvinesdal. I Kvinesdal var det kvekerhus på Røyseland. Som vanlig holdt de stille andakt der folk bare sa noe når Ånden leda dem til det. Det fortelles om en sokneprest som kom på et av møtene deres og sa: “Det er så stille her at dere kan skremme Djevelen.” Lederen og grunnleggeren av kvekerne i Kvinesdal, Tollak Røyseland, utbrøt: “Dæ æ derfor me æ her.”

Etter 1825 var et var ikke før i 1836 at det gikk skip fra Norge lastet med utvandrere. Dette var Norden og Den Norske Klippe. Også disse dro fra Stavanger. Leder og tolk ombord Norden var Knut Andersen Slogvig fra Tysvær som hadde dradd med Restauration i 1825. Dette var starten på den store utvandringa. Bort i mot 900 000 nordmenn utvandra og kom til USA via Ellis Island. Det tror de fleste. Sannheten er at omtrent 500 000 av disse dro via Canada. Norske skip var lasta med immigranter på vei til Canada og med tømmer tilbake. Det var faktisk også lettere å komme seg til midtvesten fra Canada. I tillegg blei ikke Ellis Island åpna før i 1891. Før den tida måtte alle som kom via New York innom Castle Garden som lå helt i sør enden av Manhattan.

De første kvindølene utvandra i 1848 og var ungdom som kom fra Øye, men utvandringa fra Kvinesdal var ganske liten helt fram til 1880-åra. Da tok den skikkelig fart. Men dette var ikke den første utvandringa som hadde skjedd fra Kvinesdal og omegn. På 1600- og 1700-tallet var Holland målet. Derfor er det ikke overraskede å få vite at det var norske immigranter allerede på 1600-tallet i den hollandske kolonien Nieuw-Amsterdam som seinere skulle bli New York. Det var så mange nordmenn og dansker at de hadde egen norsk-dansk menighet.

Hans Hansen Bergen fra Bergen skal være blant de første norske immigrantene og kom hit i 1633. Han var skipsbygger og oppsynsmann ved en tobakksplantasje. Han var gift med Sarah Rapelje som var det første europeiske barn født i Nieuw-Amsterdam. Han fikk en eiendom på ca. 1600 mål i det som nå er Brooklyn og blei bonde. Både Bergen Beach og Bergen Street i Brooklyn er oppkalt etter familien. To av etterkommerne var medlemmer av det amerikanske kongressen, John Teunis Bergen og Teunis Garrett Bergen. En annen var DeWitt Clinton som var borgermester i New York, guvernør i delstaten New York og senator fra New York. I 1866 skreiv Teunis Garrett faktisk en slektshistorie der han fortalte at noen i familien gjerne ville spore slekta tilbake til adelen i Europa, men at de kom fra den allmenne klassen. Han sa at de kunne imidlertid være stolt av at deres stamfar kom fra et landet (Norge) der det aldri hadde vært en føydal overklasse.

Ei norsk kvinne Anneke Hendricks, også fra Bergen, gifta seg med Jan Aertsen fra Bilt i Nederland som kom fra fattige kår som ufri arbeider i Nederland og kom i besittelse av store eiendommer i den nye verden. Den mest kjente etterkommeren er Cornelius Vanderbilt som gjorde seg rik som skipsreder og entreprenør. Til tross for at familien tapte store summer på 1900-tallet regnes Vanderbilt fremdeles som den 7. rikeste familien i historien. Blant minnene fra storhetstida finnes Biltmore Estate i North Carolina. Godset som blei bygget av George Washington Vanderbilt seint på 1800-tallet, er muligens verdens mest storslåtte hjem som ikke er i kongelig eie. Det tok seks år å bygge med tusenvis av arbeidere som jobba døgnet rundt.

Den hollandske kolonien gikk også nordover i Hudson-dalen, helt opp til dagens Albany, hovedstaden i delstaten New York. Her fantes det også flere nordmenn. Det best kjente blant dem var Albert Andriessen Bradt født i 1607 fra Fredrikstad i Østfold. Fordi han var nordmann blei han ofte kalt “Albert Noorman”. Han kom hit fra Nederland i 1637. Hans kone fødte en sønn ombord skipet. Han fikk navnet Storm Van Der Zee (fra havet). Albert leide vannrettigheter av indianerne og bygde mølle i det som indianerne kalte “Ta-wal-sen-tha”. Dette er dalen i Longfellows episke dikt Hiawatha. Dere husker kanskje Disneys versjon. Bekken fikk navnet Noormans kil og i dag heter den Normanskill Creek. I tillegg til mølle hadde han tobakksplantasje. Han har æren å av være den første lutheraneren i Albany-området samtidig som har var kjent som bråkmaker og konemishandler.

Nordmennene som kom til den hollandske kolonien, var først og fremst med på å bygge og reparere båter, bygge hus og var bønder, de samme yrkene som skulle få nordmenn til å komme hit til Nord-Amerika 200-300 år seinere. Vi har imidlertid ikke engang snakket om det mest berømte nordmannen blant Niew-Amsterdam sine innbyggere, Jonas Bronk. Mer om han siden.