Foto: Gruppa Brooklyn Norwegians på facebook

Jeg starta ei ny gruppe på facebook for én måned siden, og responsen har vært enorm.. Gruppa heter Brooklyn Norwegians og er beregna på folk som har vokst opp eller budd i Brooklyn. Samtalene har vært livlige og det er utrulig å se hvor mye vi har felles både når det gjelder opplevelser, men også felles kjente. Og emnene har være svært varierte.

Det som kommer fram en god del er problemet med å være amerikanere ute, mens sørlands-kristendommen levde videre hjemme. På skolen skulle vi lære å danse, men flere av oss hadde brev fra presten om at vår menighet ikke tillot at vi skulle danse, og vi måtte sitte å se de andre danse. Denne importerte “bedehus-kristendom” blei oppfatta som ei sekt av andre. De samme gjaldt bruken av sminker. Joyce fortalte om en episode i 3. klasse. Foreldrene var invitert til en opptreden og frøken hadde bruke leppestift på Joyce. Mora blei rasende, ikke på frøken fordi hun var en “irsk katolsk hedning”, men på Joyce fordi hun som kristen, skulle sagt nei. En del år seinere da mora fant eyeliner hun hadde gjemt unna, fikk Joyce vite at hun var dømt til helvete. Seinere i livet brukte hennes mor sminker og fikk til og med hull i ørene.

Sons of Norway er en annen sak. Noen gikk på dans på SoN-senteret mens andre fikk beskjed om at djevelen budde i SoN-senteret. Det var et sterkt skille mellom menighet og Sons of Norway. Men de fleste i gruppa har i det minste en viss tilknytning til en menighet. Norske foreldre fra bygde-Norge formidla ofte tradisjonen videre med søndagskole og stort konfirmasjonsselskap.

Mat er en annen viktig sak og det de fleste sakner mest er grislabrød. Vi hadde Larsen’s Grislabrød da vi vokste opp og det gjøres forsøk på å finne fram til en oppskrift for å gjenskape smaken. Det nærmeste er Seedless Jewish Rye. Det største problemet er sjølsagt at vi ikke har varme nok ovner. Carl Hedlund kunne kom med råd. Brødet bakes to ganger og andre andre gang med damp. Det er mulig å bruke isbiter istedenfor damp.  En del oppskrifter er lagt inn og jeg har faktisk laga myssmør for første gang. Den blei bra, men venter fremdeles på at noen i Kvinesdal skal hjelpe meg med ei oppskrift på “de’ gåoe på Eiårsland”.

Bordverset er også blitt diskutert. De fleste har lært “I Jesu navn” og mange har lært barna og barnebarna bordverset uten å nødvendigvis vite hva orda betyr. I tillegg har de fleste lært å si: Takk for maten. Jeg veit ikke om de folk i Norge er oppmerksom på at det er en svært norsk skikk, ikke noe amerikanere gjør. Judith fortalte om hennes ikke-norsk mann da de besøkte hennes familie. Han lurte på hvem denne mannen “Martin” var som alle takka.

Uten om bordverset og Fadervår har folk lært rim, blant dem, Ride, ride ranke. I oppveksten var det flere i gruppa som trudde at sangen handla om ei jente som hette, Rita Ranka. Spørsmålet kom opp om hva “ranke” egentlig betyr i denne sammenhengen. Jeg undersøkte litt på Internett og fant ut at en person trudde teksten var, “Ride, ride, runke”. Ingrid i Lyngdal mener det betyr “rett”. Altså handler rimen om hesten Blanke med en rak rygg.

Norskkunnskapene varierer sterkt i gruppa. Helt til nylig var det klar beskjed her i USA om å ikke bruke annet enn engelsk i heimen. Ed fortalte at hans foreldre ba læreren om tillatelse om å bruke norsk heime og ble nekta. I andre tilfeller var holdningen at i Amerika snakker vi engelsk og dermed blei norsk kutta ut. Richard fortalte at heime hos dem snakka de engelsk, men at foreldrene krangla på norsk.

Utenom det å være norsk har vi masse til felles som “Brooklynites”. I oppveksten spilte vi ballspill i gata med livet som innsats. Vi spilte “caps” med bruskorker med smelta stearin. Vi gikk trick-or-treat på Halloween. Dette var i tida før dataspill.

En dag så jeg Laila Danielsen be om å bli med i gruppa. Jeg kunne fortelle henne at det var hun som lærte meg på sykle. Jeg fikk ikke lov å sykle i Brooklyn på grunn av trafikken. De hadde flytta “på lanne” til New Jersey. Jeg fikk låne sykkelen til Laila og hun holdt. Jeg glømmer ikke da hun slapp sykkelen og jeg sykla videre. Hun la inn bilde av henne og broren med hver sin sykkel og sa at det måtte være en av disse syklene. Jeg kunne fortelle at det var hennes sykkel uten stang jeg lærte på, mindre sjanser for knuse balla. Hun fant også fram et bilde med foreldrene mine og resten av Dugans-slekta som jeg aldri hadde sett før.

Det er utrulig moro med faceboook-gruppa. Nå er det snakk om at vi skal marsjere i 17. mai paraden i Brooklyn neste år som første gruppa i kategorien “sosialnettsverks-gruppe.” Det blir spennende.

PS  Har du lyst å bli med å gruppa er det bare å gjøre et søk på facebook, Brooklyn Norwegians, og be om å bli med.

Many years ago, Tomine Oudalstøl Hedlund used cross country skis to go from Oudalstol to Liknes for her confirmation class. Now we do the same in Brooklyn.

Lois Berseth Hedlund har sendt oss noen fine bilder fra Brooklyn og vinterens snøkaos i striten deira. Vi regner med at engelskspråket i bygda er over gjennomsnittet og har derfor ikke oversatt til norsk: “Some pictures from the latest snow storm in Brooklyn. In January 2011, we had more snow than we ever had in the month of January – over 1 meter. The snowstorm of December 26, 2010 was followed by several more storms, so that we were not able to get rid of that snow before more came. The problem in a neighborhood like Brooklyn Heights is that there is no place to put the snow. Major highways were cleared of snow, but streets in the city were not.

//Lois Berseth

Kirkesalen i 59. street kjørkja. Fotograf: Erling Dugan

I oppveksten fantes det to skoler, public school og søndagsskole. Søndagsskolen blei tatt minst like alvorlig av både Gud og meg som vanlig skole. Jeg begynte tidlig som fireåring på søndagsskole og gikk helt til jeg var ferdig high school (videregående).

Det hele begynte før vi dro til Amerika i 1959 og vi budde på Liknes og turen gikk til Fjotlandsgata for å gå på Liknes Søndagsskule. Jeg må innrømme at jeg ikke husker noe av det som jeg lærte der, men har et englekort som bevis på at jeg gikk der. Det jeg husker er den gangen da jeg kom til lukka dører og fikk beskjed om at det søndagsskolebarna skulle delta på gudstjeneste i kirka. Jeg spaserte bort dit, og jeg trur faktisk det var første gang jeg hadde vært i kirka siden jeg blei døpt der i juni 1953. Jeg satte meg stille ned, og etter ei stund fant jeg ut at dette var ikke noe for meg og lurte meg ut og dro heim.

Da vi kom til Amerika budde vi kross striten (tvers over gata) fra 46. street kjørkja i en måned, men av en eller anna grunn gikk jeg ikke på søndagsskole der. Dette var en stor menighet med 1000 barn i søndagsskolen på den tida. Den eneste forklaringa jeg har er at dette var en høykirkelig luthersk menighet og jeg måtte sendes et sted som ligna mer på bedehuset.

Vi flytta til 49. street og da lå Frelsesarmeen rett rund kårneren (hjørnet). Dette var avdelinga som hadde en blanding av engelsk, norsk og svensk. Det som gjorde stort inntrykk på meg her var å se flanellograf for første gang. Jesus og disiplene blei flytta rundt på den grønne bakgrunnen. Men dette skulle heller ikke bli stedet jeg skulle bli værende. Det fantes et naturlig “bedehus”-alternativ og det var 59. street kjørkja.

59. street kjørkja er en del av Church of the Lutheran Bretheran (Brødresammfunnet) som blei danna av nordmenn i Midtvesten helt på begynnelsen av 19-hundretallet. Det var en vekkelsesbevegelse som var mot alt høykirkelig, og frikirken i Norge blei brukt som modell da det nye kirkesamfunnet skulle dannes. Dette var det ideelle stedet i Brooklyn å eksportere bedehus-utgaven av kristendom fra Sørlandet til.

Det blei ordna slik at pappa og Ola Stokkeland delte på kjøringa og jeg, Johannes og Marianne Oudalstøl og Erling Stokkeland blei kjørt på søndagsskole. Med hatt, dress, slips, bibel og søndagsskolebok var jeg og de andre i kjørkja, mens pappa eller Ola satt i bilen og venta, og koste seg med én eller flere røyk.

59. street kjørkja hadde ca. 350 barn i søndagsskolen på den tida. Vi var delt opp i jente- og gutteklasser. Sjøl om vi var en engelskspråklig søndagsskole hang det fremdeles igjen en del regler som Gud hadde innført på Sørlandet. Blant anna skulle jentene og guttene sitte på hver si side. Jentene på venstre, og guttene på høgre.

Jeg skulle begynne i førsteklasse og heldigvis var det klassetrinnet ikke delt inn på den måten. Jeg fikk gå i samme klasse som Torhild (Hobbesland) Egeland. Hun var nesten familie. Vi hadde to sett med tanter og onkler felles og det gjorde tilværelsen mye tryggere, for søndagsskolen var ikke noe jeg se lett på. Jeg visste at Gud holdt styr på alt jeg gjorde og det var dette minst like viktig som vanlig skole. “Vær forsiktig lille venn hva du gjør… ser…”

Det var stor stas å få utlevert innbundet blå søndagsskolebok som jeg skulle ha til odel og eie. Denne bestod av svart/hvitt bilder og stykker om den kristne tru og fortellinger fra bibelen. Vi skulle lese et stykke og svare på spørsmålene nederst og lære bibelverset som stod der til neste søndag. Bak i boka klistra læreren inn ei stjerne hver gang vi kom. I andreklasse var bok rød og tekstene var vanskeligere med tanke på at vi nå kunne lese bedre. Den store forandringa var at denne boka faktisk hadde en del fargebilder.

Helt fram til fjerdeklasse var vi i kjelleren på kjørkja. Denne delen blei faktisk bygd først før de hadde penger til å bygge salen ovenpå. Etter at vi var ferdige på søndagsmorgen var det her den norske avdelinga hadde sine gudstjenester. Den engelske avdelinga hadde sine i den store kirkesalen ovenpå. Det var forresten fremdeles en norskspråklig søndagsskoleklasse i 1959. Den bestod av barn som nettopp hadde kommet fra Norge.

Det var stor stas å flytte opp i 5. klasse. Her var vi fram til og med 8. klasse. Da jeg begynte på high school stod et nytt bygg ferdig med klasserom der vi hadde søndagsskole og der den norske avdelinga fikk ny kirkesal.

Søndagsskolen fulgte skoleåret og før jul var det søndagsskolefest som jeg ikke opplevde som fest i det hele tatt. Det var å lære et stykke utenat, og det jeg husker best er året der jeg bare stod og huska ingenting. Det var grusomt å skuffe foreldrene mine og Gud. Det var en lettelse det året jeg ikke trengte å lære noen og skulle være hyrde og hadde pappas slåbrok over mammas underkjole og egne sandaler uten sokker.

Før sommeren var det søndagskolepiknik. Heldigvis var dette ei anledning der vi kun skulle ha det gøy med mat og leker. De som var samla både ved pikniken og søndagsskolefesten var ei helt anna gruppe enn ved vanlige kirkelige sammenkomster. En stor del av foreldrene var ikke kirkegjenger, men hadde sjøl vokst på Sørlandet og hadde gått på søndagsskole på bedehuset og ville at deres egne barn også skulle gå, ikke minst med tanke på at vi ikke hadde kristendom på skolen. De ønska ikke at barna deres skulle bli hedninger. Og vi som barn fikk med oss en ballast for livet som jeg alltid vil sette pris på.

Liberty Island til venstre, Ellis Island i midten og Jersey City, New Jersey til høyre. Fotograf: Erling Dugan

Jeg vokste opp med to språk i Brooklyn, norsk og engelsk. Nei, det er vel ikke helt riktig å si det så enkelt. Det er vel riktigere å si at jeg vokste opp med Brooklyn-engelsk og Brooklyn-norsk. Disse to språkene er unike på hver sin måte.

New York har alltid vært Amerikas immigrantport. De fleste kjenner til Ellis Island. I tida før Ellis Island åpna i 1892 hadde Castle Garden på sørspissen av Manhattan, tatt imot omtrent 8 millioner i de 35 åra som det stedet var i bruk. I perioden fra 1892 til 1954 var det ca. 12 millioner immigranter som kom via Ellis Island. I dag kan ca. 100 millioner amerikanere, 1/3 av befolkninger, spore sine aner tilbake til forfedre som kom til Amerika via Ellis Island.

Øya ligger ved utløpet av Hudson River som er skille mellom delstaten New York og New Jersey. Den ligger faktisk vest for grensa mellom disse delstaten, på New Jersey-sida. Det har forgått kamp mellom disse to delstatene om hvem som “eier” øya i lange tider. Siste runde gikk helt til topps i den amerikanske høyesterett. I 1998 erklærte retten at New Jersey hadde jurisdiksjon over 80 % av øya og New York resten. Forklaringen bak avgjørelsen var at den opprinnelige øya tilhørte New York og den delen av øya som besto av fyllmasse, skulle tilhøre New Jersey. Dette var en forvirrende avgjørelse som gjorde at delstatene blei enige om å dele jurisdiksjon, men at ingen av dem har ansvar for vedlikehold eller forbedring av byggene.

Denne øya og naboøya Liberty Island, som frihetstatuen står på, var opprinnelig bare synlige ved lavvann. Før de hvite kom og lenge etterpå fantes det store mengder østers på disse øyene. Dette var en viktig matkilde hos Lenape-indianerne. Immigrantene som kom via Ellis Island, blei møtt av frihetsgudinna som stod ferdig i 1886. Kanskje ikke alle veit at den er laga av kopper som kom fra Karmøy.

I 1954 var flytrafikken på vei til å overta etter skipene. Nye immigranter kom via JFK Airport. Navnet på flyplassen blei endra til John F. Kennedy International Airport etter at presidenten blei skutt og drept. Opprinnelig het den Idlewild som var navnet på golfbanen som blei brukt for å anlegge denne flyplassen som blei påbegynt i 1943.

Immigrantene som kom, påvirka språket i New York. Byen blei opprinnelig grunnlagt av hollenderne med navnet Nieuw Amsterdam, og nederlandsk var i bruk lenge etter at engelskmennene overtok området. Lovene i byen New York blei faktisk oversatt til nederlandsk helt fram til 1920-tallet. USAs 8. president, Martin Van Buren som kom fra et lite sted nord for selve byen, Kinderhook, hadde faktisk nerderlandsk som morsmål. Hans tippoldefar hadde kommet fra Nederland. I dag finner vi fremdeles masse hollandske stedsnavner i New York-området. Brooklyn er faktisk et av dem. Det opprinnelige navnet var Breukelen, oppkalt etter en by i Utrecht i Nederland.

Blant de første immigrantgruppene finner vi tyskerne, irlenderne, italienere og østeuropeiske jøder som slo seg ned i byen og de påvirka dialekten. Det som alle de ikke-engelskspråklige gruppene fra Europa hadde felles (med unntak av islandsk) var at de ikke hadde “th”-lyden. Nettopp denne lyden mangler i New York-dialekten. Det heter “da ka” istedenfor “the car”. Den amerikanske “r”-lyden er også annerledes enn “r” i de europeiske språkene. I New York har den tendens til å forsvinne som i “ka” og i andre ord som “tjøysk” istedenfor for “church”.

Et interessant fenomen er bruken av jiddisch i New York engelsk. Dette er språket til jødene som kom fra Øst-Europa og det befinner seg i den germanske språkgruppa sammen med blant anna norsk og engelsk, men skrives med hebraiske bokstaver. Ett av mine favorittord er “chutzpah”. (“ch” uttales med en “h” i halsen.) Den beste oversettelse på norsk er kanskje “frekkhet”, men det dekker ikke helt. Her er en definisjon som skulle hjelpe litt. Det var “chutzpah” når gutten som dreper begge sine foreldre, ba retten om å ikke være for hard mot ham fordi han var foreldreløs. Det er bli kalt “a real mensch” er derimot et stort kompliment. Og så finnes sjølsagt “Oy vey” som har spredd seg i USA med unntak av norsk-amerikanere som tviholder på “Uff da”. Et annet veldig aktuelt ord her i USA med alle de overvektige menneskene, “zaftig”, brukes ofte om det jeg kaller “breifua” kvinner.

Det andre som er interessant er at jiddisch setningsbygning og uttrykk også har påvirka engelsken i hele USA. Her er noen eksempler. Get lost. What’s up. I should worry. I should live so long. I need it like a hole in the head. You don’t know from nothin’.

Den andre påvirkning er sjølsagt fra engelsk til immigrantspråkene som yinglish (jiddisch) og spanglish (spansk). Norsk er sjølsagt ikke et unntak og immigrantene snakka et språk der de “miksa” engelsk og norsk. Det har jeg skrevet en del om tidligere, men det er nok mer som kan sies om det.

Stavangerfjord

Året var 1964, jeg var 10 år gammel og vi skulle dra til Norge for første gang etter fem år i USA. Det hadde sin spesielle årsak at vi skulle dra nettopp nå med Norwegian American Line (NAL) sitt skip Bergensfjord.

Dette var ikke første gang jeg så en stor amerikabåt. Etter to år i Amerika skulle pappa komme “heim mæ julebåden”. Han skulle komme med Stavangerfjord som var et eldre skip fra 1918 og som var i bruk helt fram til 1964 da det blei solgt som skrap. Skipet blei tatt av tyskerne i Oslo i 1940 og blei brukt for å frakte tyske soldater under krigen. Etter krigen var det tilbake med å frakte passasjerer mellom New York og Norge. “Julebåden” var framme i Norge litt før jul og var en svært populær tur med julestemning ombord. I tillegg var januar og februar en periode med mindre husbygging rundt New York og et lurt tidspunkt for “flårleggere” og andre snekkere å dra “heim” for å være hos familien et par måneder. Pappa fortalte at han blant anna delte bord med ei dame som kom fra Oslo og skulle til Oslo. Det finnes faktisk en by som heter Oslo i Minnesota. Hun skulle til Norge for første gang, men snakka flytende norsk i motsetning til andre ved bordet som var fra Norge og budde i Amerika og snakka typisk blanda språk under turen da de nå skulle “gå te Norge”.

Vi dro til Kristiansand for å møte pappa. Onklene mine hadde tirra meg med at “nå kjeme pappaen din te å ha langt skjegg, å du kjeme ikkje te å kjenna han”. Jeg svarte kontant: “Uansett æ han pappaen min.” Øynene mine var klistra på passasjerene i det de kom av den enorme båten som var som en stor vegg mot kaikanten. Der var pappa! Og jeg lurte meg under sperringa og sprang bort for å holde rundt han. På vegen heim fikk jeg sitte i fanget hans. (Dette var tida før sikkerhetsseler.) Det er faktisk eneste gang jeg husker at jeg fikk sitte i fanget.

Nå skulle vi dra med Bergensfjord. Det var NALs andre Bergensfjord som blei fullført i 1956. Her var det plass til 878 passasjer og båten var full. Den blei solgt av NAL i 1971 og solgt flere ganger videre før det var en brann i maskinrommet i 1980 mens de holdt på å pusse opp båten og den blei tauet ut til havs og sunket utenfor øya Kyrnosoura i Hellas.

Alfa, Ola og Erling Stokkeland skulle også dra på samme båt. Mamma og pappa var seint ut med å få billetter og vi kunne ikke få lugar sammen. Vi fikk en tomanns lugar helt bak i båten med masse maskindur og ei seng i en firemannslugar. Pappa delte lugar med tre andre menn mens jeg skulle dele lugar med mamma. Mamma turte ikke ligge i overkøya, og jeg fikk ikke lov å ligge i overkøya. Jeg kunne falle på golvet å bli drept! Det skulle vise seg å bli “the trip from Hell”. Jeg blei så sjøsjuk at til slutt blei det å spy noe grønt noe. Jeg hadde vært takknemlig hvis noen ville ha kasta meg på sjøen slik at det kunne endt der og da. Der lå jeg i senga ved sida av mamma. Jeg måtte tvinge meg opp for å få frisk luft og få i meg noe mat og væske.

Det var også lite å finne på på båten. Kino og dans var utelukka. Jeg måtte holde meg unna begge disse syndene. Det var ikke verdt å gå dit og havne i Helvete i all evighet som et resultat. Denne turen var tross alt bare på 8 dager. Jeg fikk ikke bruke svømmebassenget eller trimrommet fordi jeg var for ung. De var kun for voksne. Det fantes tre alternativer: shufflebord, et spill der du skyver en skive med en pinne, bingo og oppbyggelige møter.

Det hadde seg slik at hvis det fantes predikant eller prest ombord fikk de et rom til disposisjon under overfarten. Jeg holdt meg til de to første alternativene. Maten ombord var utrulig flott. Jeg fikk sitte å se på den mens jeg spiste knekkebrød og drakk vann.

Jeg var glad da vi dro inn til kai i Kristiansand. Der stod mamma og gråt. Da vi dro fra New York stod hun og gråt mens vi vinka til Alma og Johannes Oudalstøl som hadde kommet for å si farvel. Jeg spurte mamma hvordan det kunne være at hun gråt begge stedene. Skulle hun ikke vært glad, i alle fall på ett av stedene?

Vi dro i slutten av april lenge før slutten av skoleåret. Grunnen var at bestemor Bolette, mor til mamma fylte 80 år. Hun kom fra Ovedal i Sirdal og hadde vært sjukelig i alle år. De regna med at hun ikke hadde så mange år igjen og nå skulle søstrene være samla igjen. (Hun levde faktisk til hun var 94.) Pappa hadde med bilen slik at vi skulle komme oss lett rundt. Det eneste var at bilen i noen tilfeller var like brei eller litt breiere enn vegen. Jeg husker åssen hjertet kom opp i halsen min da vi kjørte til Heddan i Hægebostad. I Flekkefjord spurte søskenbarnet mitt, Ole Z. Torkildsen, om pappa kunne kjøre rundt i byen to ganger for å være sikker på at kameratene hans skulle se han i bilen.

Jeg skulle gå glipp av to måneder skole og fikk med meg skolebøker for å lese mens vi var “heime” i Norge. Før jeg dro hadde klassen overraskelseselskap. I tillegg til meg skulle Ove Svensen dra. Mor hans kom fra Vatland i Kvinesdal og de skulle dra til Norge for godt. Klassen ga oss hver ei bok og en sigar. Det var ei slik aktivitetsboka som skulle hjelpe oss å få tida til å gå på turen til Norge. Jeg fikk aldri vite helt hva tanken var med sigaren.

Turen tilbake til USA gikk litt bedre. Jeg tvang meg sjøl ut av senga og kom på opp på dekk og satt der for å få frisk luft. Spyinga begrensa seg til mat og jeg slapp unna de grønne greiene. Men det var en lykkelig gutt som stod på dekk i det båten gikk under Verrazano-brua i New York som skulle åpnes seinere det året. Kroppen min er ikke beregna på havet!

Det tibetanske Taershi-klosteret og en av munkene fra den Gule-sekta. Fotograf: Erling Dugan

Hvem er det som bur i Kina? Kinesere, sjølsagt. Men det som mange ikke veit er at det finnes 55 minoritetsgrupper i Kina som er anerkjent av myndighetene og som teller flere enn 123 millioner eller 9 % av landets befolkning. Blant disse gruppene finner vi tibetanerne (ca. 4,7 millioner) som har sitt eget språk og Hui-folket (ca. 9 millioner) som ikke har det. Det som først og fremst skiller Hui-folket ut er at de er muslimer. Disse to gruppene utgjør en stor del av befolkningen i byen Xining og de omkringliggende områdene. Dette var med på å gjøre det spennende å besøke netttopp denne delen av Kina.

Byens muslimske befolkning bur hovedsakelig i den vestlige delen av byen og der finnes Dongguan-moskeen. Første moské blei bygget allerede i 1380. Sjølve moskeen har plass til flere enn 3000, men på festdager fylles gårdsplassen og de omkringliggende områdene med titusener av menn som kommer for å be. Sjølve bygningene er en blanding av kinesisk og islamsk arkitektur, noe vi så også ved andre moskeer ute i provinsen. Kina har sin egen versjon av islam og det kan nevnes at i Kina finnes det faktisk kvinne-moskeer, noe som er uhørt de fleste andre steder.

Én dag skulle jeg dra 25 km fra byen for å besøke det tibetanske Taershi-klosteret. Taer er faktisk stedet som den nåværende Dalai Lama kommer fra. Dette er faktisk også stedet som Zong Kapa, grunnleggeren av den så kalt Gule-sekta, var før han dro til Ganden-klosteret i Lhasa, hovedstad i Tibet for 500 år siden. Mens han var i Lhasa skreiv hans mor og ba han komme tilbake. Han skreiv tilbake at det dessverre ikke var mulig. I samme øyeblikk vokste det opp et fikentre på samme måten som da den første Buddha (som betyr oppvåknede) Siddharta Gautama hadde sin “oppvåkning”. Det blei bygget kloster på stedet. Guiden viste fram stedet der det opprinnelige treet hadde stått, og litt unna fantes et tre som hadde sprunget opp fra røttene til dette treet og som jeg ikke fikk lov til å fotografere. Klosteret har i dag 35 bygninger og 500 munker. Arkitekturen er en blanding av tibetansk og kinesisk arkitektur. I ett av bygningene finnes det skulpturer lagt av jakokse-smør. Munkene sitter i månedsvis og lager de mest intrikate skulpturene med smøret. Turen rundt klosterområdet tok to timer og dette var første gang min guide som selv var tibetaner, hadde guida på engelsk. Det viste seg at det fantes kun to engelske guider. Turistene i denne delen av Kina er kinesere fra andre deler av landet. Som eneste kvite person fikk jeg jobb med i stille opp sammen med kinesere som ville fotograferes sammen med den tjukke, kvite mannen.

Tilbake i Xining skulle Frank og jeg dra opp til et taoist tempel, Beishan Si. Det som nok er mest kanskje med taoismen som nok er mer en filosofi enn religion, er symbolet for Yin og Yang som faktisk finnes i det koreanske flagget. Det representerer balansen mellom motsetninger i universet og livssyklusen for øvrig. Eksisterer det likevekt mellom energiene Yin og Yan, eksisterer det balanse, i motsatt fall kaos og ubalanse. På nettstedet taoisme.no lover denne filosofien teknikker for å oppnå multiorganismer, kontrollere energibaner, kontrollere egen kropp og naturlig klarsyn. Vi skulle spasere bort til åsen nord for byen der templet ligger. Men vi skulle ha en liten stopp underveis.

Midt i et området med salgsboder der det blei solgt trematerialer, dører, badekarer, alt mulig til huset, var det en port med kors på toppen. Her befant den katolske kirke seg. Kina har et religionsdepartement og det finnes fem offisielt godkjente religioner: buddhisme, islam, taoisme, den katolske kirke og den protestantiske Tre-selv-kirken. Myndighetene har som prinsipp at de religiøse gruppene ikke skal styres utenfra, og derfor har den offisielle katolske kirken i Kina ikke lov til å være underlagt Vatikanet. Denne kirken blei bygget på 80-tallet. Myndighetene eksproprierte eiendommen deres nede i byen og den gamle kirka blei revet. Den nye blei bygget på ei tomt som myndigheten ga som erstatning. Det finnes plass til et par hundre mennesker i denne svært enkle kirka. Den er alt for liten ved de store høgtidene som Påske og Jul og ute henger det tegning av den store ny flotte kirka som menigheten ønsker å bygge. Vi fikk snakke med biskopen, en stillferdig gammel mann. Han hadde vært i fengsel og arbeidsleirer i omtrent 12 år. Vi fikk titte innom hans “leilighet” som var et rom med ei seng, en pult, fire stoler, en liten koksovn og ett bildet på veggen av Jesus. Han fortalte at nå ville myndighetene ekspropriere denne eiendommen og gi menigheten ny tomt utenfor byen. Problemet er at det ville være svært vanskelig for medlemmene som for det meste ville være avhengig av buss, å komme dit. Grunnen til at myndighetene vil ha nettopp denne tomta er templet vi skulle besøke oppe i åsen. Med den nye flotte motorveien som nettopp er ferdig, forventes det store mengder turister som skal dra til templet som er en av byens største severdigheter. Det vil bli et behov for parkeringsplasser og den katolske kirken skal vike plass til bilene som forventes i framtida.

Turen gikk videre oppover til tempelområdet. Lenger opp i åsen finnes det 99 huler der munkene budde i tidligere tider. Her opp finnes det også en Buddha på mer enn 30 meter. Inne på området finnes til flere templer. Dette var opprinnelig et buddhist-tempel og det første blei bygget allerede i 618. Noen av munkene hadde påtatt seg jobben med å undervise de som kom i hvordan man ber. Det finnes en voksende interesse for religion i Kina og folk søker tilbake til de tradisjonelle kinesiske filosofiene.

Den dagen Frank og jeg skulle dra opp på den tibetanske høgsletta skulle vi stoppe i et av byens industriområder. Her fantes en av byens to protestantiske Tre-selv-kirker. På samme måten som den katolske kirke skal kirken ikke styres utenfra og dermed navnet. Kirken skal være selvforsørgende, selvstyrt og selvutbredende. En annen konsekvens av myndighetens krav om å ikke styres utenfra er at det ikke skal forkynnes om Jesus som konge fordi det gjør Jesus til en politisk leder. Andre såkalte protestantiske husmenigheter faller utenfor systemet. Menighetens assisterende kvinnelige pastoren som var utdanna ved det teologiske seminaret i byen Nanjing, fortalte oss at kirken har plass til omtrent 1000. Foran fantes det et kors og bak en kopi av maleriet til Leonardo da Vinci, Den siste nattverd. Rundt i både kirkerommet og ellers fantes det utrulig mange amerikanske julenisser med budskapet: Merry Christmas.

På alle disse hellige stedene var det nettopp Santa Claus som var den eneste vestlige gjesten jeg traff. Kina gjør klar til å ta imot utlendingene med nye motorveier, flyplasser, jernbanestasjoner og jernbanelinjer, men fremdeles i dag er de besøkende ved disse stedene lokalbefolkningen som kommer for å tilbe og tilreisende turister fra kinas Han-kinesisk befolkning og de 55 minoritetene. Vi måtte andre steder for å finne “norskaran” og disse nordmennene som har havna her midt inni Kina, viste seg å være noen interessante og fargerike personer dere skal få “treffe” siden.

Mammas største utfordring den første tida var når telefonen ringte og noen skulle snakke med pappa. Løysninga blei en fuskelapp under telefonen der det stod: Hi is natt håm.

Jeg satte i gang med å lære å uttale “th”-lydene og den amerikanske “r”-lyden. Det holdt ikke med verken kvinesdalsk skarr-r eller fjotlandsk rulle-r. Jeg måtte blant anna lære å si: “The car.” Jeg var svært opptatt av å lære og lese språket. Problemet da jeg leste høgt i førsteklasse var at istedenfor å lese prøvde jeg å huske setningene og som et resultat “leste” jeg feil setning. Frøken gjorde en utrulig jobb med en klasse der halvdelen av klasse var innvandrerbarn som skulle lære engelsk i løpet av ett året. Hun var svært streng og hver morgen måtte vi stille opp på rekke og rad mens hun kontrollerte at vi hadde reine negler og ører, rein skjorte, press i buksene, slips eller sløyfe og at vi hadde med oss reint lommetørkle. På tavla bak hang det et “helsetre” som hadde blader med navnene våre på. Hvis vi ikke bestod inspeksjonen, falt bladet vårt av treet og blei liggende under treet til stor ydmykelse helt til nesten morgen. Nåde dem som ikke bestod inspeksjonen andre dag. Dette var en faktisk en vanlig offentlig skole på “sikst evne” (oversettelse: 6. aveny).

Jeg var så heldig å få Rosa som venn i klassen.  Hennes foreldre kom fra Italia og de budde bare noen få “apartmenthus” nedenfor oss. Vi gjorde ofte lekser sammen. Har fremdeles den lille bjørnen med fisk jeg fikk av henne. En av de første gangene jeg var i leiligheten deres gikk vi opp i tredje etasje for å hilse på tanta hennes. Han ba meg til middag og jeg forsøkte å komme meg unna. Men hun ringte heim til mor mi og fikk beskjed om at det var greit. Jeg blei fylt med skrekk. Det ble nok ikke kjøttkaker i brun saus.  Hun serverte et rødaktig stykke kjøtt med runde hjørner og noen svarte pinner i et mønster på toppen.  Hadde aldri sett noe slik i mitt liv. Vi fikk heller ikke skikkelige “jårpla”.  Det var oppskårne poteter i en eller anna kald, kvit saus. Seinere visste jeg at dette var røykt Virginia-skinke med nellik på toppen og potetsalat. Hadde vi heller hatt “kokte jårpla”, tenkte jeg. Men jeg hadde lært heime at “te middag, må du eda lide kjød og møje jårpla”. “I’m glad you like my potato salad,” kom det fra tantas munn. Hun ante ikke sannheten.

Ute på gata opplevde jeg en annen overraskelse. Ungene prata ikke samme engelsk som det vi lært på skolen. Der gikk det på gatespråket “Brooklynese”. Nå måtte jeg lære å ikke uttale “th”-lydene, men gjøre dem om til en “d”-lyd. Jeg måtte også lære når “r”-lyden er stum. Det heter ikke: “The car.” Det heter: “Da ka.” Lurer du på hvordan det språket lyder er det bare å se en mafia-film.

Heime var de som kom på besøk nesten alltid fra Kvinesdal, med noen lyngdøler og listaluser inn i mellom. Det jeg observerte var at visse personer fra Kvinesdal hadde lagt om språket så mye at jeg måtte oversette. Det het ikke åkke og dåkke, men oss og dere. Det het ikke æg og ikkje, men jeg og ikke. Det var helst eldre som “snakka pent”. Fant ut at det måtte være fordi de hadde flytta til byen, storbyen Brookyn og da kunne de ikke lenger bruke en bygdedialekt. Mange av de samme menneskene “kom ikkje frå Kvinesdal”, men “fra et sted i nærheden av Flekkefjord”. De som kom fra Kvinesdal som ikke snakka slik, prata alltid om kjerringa fra Kvinesdal som sa: “Nå må dere spise, hvis dåkke kan eda.” Eller ei anna ei som sa: “Må’ke falle lille gutt. Der datt han den kjåoren!”

Likevel fantes det en annen utfordring når det gjaldt dem som ikke “snakka pent” og som kom fra Kvinesdal. De brukte en hel del norske ord som jeg ikke kjente til. Kå æ subveien, garbissen, ståra? Kå æ de å bli eksaida? Disse var opplagt ord som hørte heime i kvinesdalsdialekten. Kåfør kunne æg ikkje forstå dei?