Kåre "Kåre på kiosken" Egeland står og ser på flaumen. Vannet gikk nesten opp på torget. Foto: Kjell Sinnes

Gjennom årene har det vært mange store flaumer i Kvina Det er flaumer som har satt seg fast i minnet hos folk og som en ofte hører omtalt. Jan Helge Fladmark har samlet mye stoff om storflaumene og har gjort et imponerende arbeid med å samtale med eldre folk og skrive ned det de minnes. Jeg pratet en gang med ham om det jeg husket fra storflaumen i 1975. Da jeg i haust møtte ham på et møte i historielaget, utfordret han meg til å skrive om det. Han hadde selv så mye han skulle skrive at han gjerne så at jeg omtalte denne flaumen. Så da passer det å sette seg ned en regnfull haustdag og friske opp igjen det jeg minnes fra flaumen i 1975.

Brua over Litleåna i Sarons Dal ble tatt av flommen. Foto: Kjell Sinnes

Når vi snakker om flaumer i Kvina, er de ofte omtalt som vårflaumer og haustflaumer. Vårflaumene skyldtes snøsmeltinga i fjellet. I år med mye snø og varme dager i mai, var det vårflaumene som oftest var størst. De varte også lenge dersom det var mye snø i fjellet. Kvina kunne derfor ha stor vannføring til langt ut i juni. Dette ble det slutt på da Kvina ble regulert til kraftutbygging. Det kan fortsatt gå mye vann når snøen smelter i låglandet. Men når snøsmeltinga i høyfjellet begynner, blir vannet fanget opp i Nesjendammen. Da blir vannstanden i Kvina snart redusert til minstevannføringa Sira-Kvina er pålagt å holde. Gjennom hele vår og sommer kan det derfor være lite vann i nedre del av Kvina, og brakkvannet fra fjorden kan nå langt inn over Øyesletta.

Under konsesjonsbehandlinga av det siste byggetrinnet til Sira – Kvina, fikk Kvinesdal kommune derfor en million kroner for å bygge vanningsanlegg på Øyesletta. En kunne nemlig ikke bruke brakkvannet fra Kvina for å vanne. Den gang hadde vi stor tro på å utvikle jordbruket på Øyesletta, og det var allerede da planer om å utnytte spillvarmen fra smelteverket til ulike produksjoner som krevde mye vanning. Vanningsanlegget ble bygd. Det ble et samarbeid mellom Øye smelteverk og kommunen om et felles pumpehus, og hovedledningen ble lagt i samme grøft som smelteverket sin ledning. Smelteverket hadde også behov for ferskvann som kjølevann, og inntak og pumpehus ble plassert så langt oppe i elva på Ytre Egeland at en unngikk saltvann. Vanningsanlegget var i bruk noen år, men jeg vet ikke om noen fremdeles bruker det.

Bilde fra et åpent vindu i 3.etasje i banken. Fra ett av kontorene til skoleetaten: Foto Kjell Sinnes

Men tilbake til flaumen i 1975 Det var en haustflaum som kom i slutten av september. Det hadde vært mye nedbør, men likevel kom flaumen overraskende. I forbindelse med Sira – Kvina utbygginga var det blitt sagt at det ikke ville forekomme flaumer etter reguleringa. Folk langs vassdraget hadde innstilt seg på dette. De var derfor ikke forberedt på en stor flaum. Entreprenørselskapet Brødrene Reme holdt på å bygge den nye fløyen på Rafoss Hotell. Det lå både materialer og redskap langs elvekanten. Alt ble tatt av vannet. På promenaden hadde Kvinesdal kommune pumpestasjon for kloakken. Den ble oversvømt, og kloakken gikk i et nødavløp rett i elva. Folk hadde heller ikke innstilt seg på at det kunne bli vann i kjellerne, så de hadde ikke tatt forholdsregler. Vannet kom også inn gjennom kloakkavløp og sluker i kjellerne. Jeg husker at Kvinesdal Sparebank fikk problemer. Teknisk etat satte inn det de hadde av materiell og mannskap for å pumpe kjellere og prøve å avverge de største skadene. Den gamle brannpumpa som Jan Helge Fladmark har skrevet om var til stor nytte.

Vannet i Kvina steig veldig raskt. Da jeg gikk på jobb på Kvinesdal Ungdomsskole om morgenen, kunne jeg fra Lundebrotet se at vannet hadde begynt å komme innover promenaden og hadde nådd inngangen på det som var gjødselkjelleren i det gamle slakteriet til Nicolai Nilsen. Da jeg et par timer senere tok en tur ned i Neset for å se på flaumen, stod vannet allerede til topps på porten. Så elva må ha steget 2-3 meter i løpet av et par timer. Det var fascinerende å stå og se på den strie elva. Mange folk hadde samlet seg. Jeg møtte Olav Rennestraum, og med glimt i øyet kom han med en replikk jeg husker godt. Han sa:”Ja,ja. Da Kristelig Folkeparti kom til makta i Kvinesdal, kom syndfloda.”

Bakgrunnen for replikken var at Kristelig Folkeparti hadde gjort et svært godt valg ved kommunevalget tidligere i september. Partiet fikk 12 representanter i kommunestyret. De nest største partiene var Arbeiderpartiet og Høyre med 7 representanter hver. Kristelig Folkeparti var derfor det klart største partiet etter valget. Og da jeg møtte Olav Rennestraum, var det klart at jeg skulle begynne som ordfører fra 1.januar. Dette var en av de mange gode replikkene jeg minnes Olav Rennestraum hadde. Vi satt sammen i skolestyret, og det var gjennom arbeidet i skolestyret at jeg hadde blitt bedre kjent med ham. Han var en person jeg satte pris på og hadde stor respekt for. Jeg lærte mye politikk av ham. Det fikk jeg god bruk for da jeg begynte som ordfører. Jeg hadde nettopp fylt 31 år og var relativ uerfaren i kommunepolitikken.

Litleåna nedenfor Hetleskei. Foto: Kjell Sinnes

Jeg minnes også en historie fra Gabriel Hansen i forbindelse med flaumen. Gabriel var en eminent historieforteller og replikkunstner det var en fornøyelse å høre på. Han var kommunekasserer og hadde kontor i første etasje Kommunebua i Fjotlandsgata. Formannskapskontoret var i andre etasje. Berg Biktjørn var formannskapssekretær. Berg hadde en lys stemme som hørtes godt når han pratet. Mitt under den verste flaumen mens det så ut til å gå helt gale med kommunen sitt pumpehus, ringte han til Sira-Kvina på Tonstad og var ganske opprørt. Gabriel kunne høre stemmen hans ned på kontoret sitt og spurte en av de andre på kontoret som nettopp kom inn døra hvem Berg talte med siden han var så høyrøstet. ”Han preke med Sira – Kvina på Tonstad”, fikk han til svar. ”Oi”, sa Gabriel, ” he telefonen gjenge sundt.”

Det ble et ganske kjølig forhold mellom kommunen og Sira – Kvina etter denne flaumen. Kommunen mente at Sira-Kvina måtte ta ansvar for det som var hendt. Det ble ymtet frampå om at kraftselskapet ikke hadde fulgt reguleringsbestemmelsene og åpnet lukene for å slippe ut vann i Kvina for å hindre at Sirdalsvannet og Lundevannet steig så mye at det ville forårsake store skader der. Dette ble avvist, og jeg tror ikke det kunne påvises noen feil fra kraftselskapet. Men jeg minnes at direktøren en gang kommenterte at det ble en dyr flaum for selskapet. For i ettertid var de pinlig nøyaktige med å slippe vann fra magasinene for å ha kapasitet nok til å ta imot store nedbørsmengder om hausten. For det som hadde skjedd, var at selskapet hadde fylt opp magasinene ganske mye på høsten for å produsere mer straum på vinteren. Da det kom mye nedbør, ble det flaum på fulle magasiner. Og i en slik situasjon gikk vannføringa opp i en ekstrem rask fart. Hvor stor vannføringa egentlig var, fikk en aldri greie på. For alle måleinstrumentene som var satt opp for å måle vannstanden, ble tatt av flommen. At det må ha vært enorme krefter i sving kunne jeg med selvsyn se på en befaring vi seinere hadde på stedet like nedenfor Homstøldammen der en vannmåler hadde vært plassert og blitt tatt av vannmassene. Der lå det noen kjempesvære steiner som var brukt til å polstre elvebredden. Og de hadde blitt ført med straumen langt nedover og låg hulter til bulter i elva.

Kommunen henvendte seg til Norges vassdrags – og elektrisitetsvesen for å be dem foreta en kontroll av kraftselskapet om det hadde fulgt manøvreringsreglementet. NVE var kontrollmyndighet for å se til at konsesjonsbetingelsene ble følgt. Men kommunen klarte ikke å komme i dialog med NVE, og en fikk aldri avtalt møte med dem for å diskutere problemet. Det var da jeg for første gang fikk se den makta media har når de setter søkelyset på ei sak. Andreas Hompland jobbet i Dagbladet. Jeg ringte ham og spurte om ikke han kunne lage et oppslag om flaumen og om den manglende kontrollen vi mente NVE var ansvarlig for. Vi uttrykte også misnøye med NVE sin rolle både som den instans som gav tillatelser og som den som skulle kontrollere. Vi spissformulerte at det minnet litt for mye om historien om bukken og havresekken. Andreas lagte et stort oppslag i Dagbladet med bilde av meg der jeg står på promenaden og peker på merket som viste hvor høyt vannet hadde gått. Merket var satt i den forstøtningsmuren som den gang stod mellom promenaden og torget. Det viste at vannet bare manglet noen centimeter fra å renne innover Neset. Artikkelen satte fart i saka. Dagen etter fikk jeg telefon fra direktøren i NVE om vi kunne møte i vassdragsdirektoratet så snart som mulig. Det ble et konstruktivt møte. Vi fikk avklart en del problemstillinger som var nyttige å ha med seg i det videre arbeid. Etter hvert ble det også god dialog mellom kommunen og Sira-Kvina. Det ble gjort avtaler om rutiner for tidlig varsling dersom Sira – Kvina foretok seg noe som kunne endre vannføringa og når det ble varslet flaum. Jeg opplevde generelt Sira – Kvina som en god samarbeidspart for kommunen. Kraftutbygginga har jo hatt en vesentlig betydning for Kvinesdal, og det var mange saker som ble løst i konstruktive forhandlinger mellom selskapet og kommunen.

Kvinesdal den 8.desember 2011.

Arnold Omland

Noen leserne som har bilder eller fortellinger fra flaumen? Legg igjen en kommentar eller send til kvinesdal.no@gmail.com 

Som kjent feirer Kulturhuset 25 år denne helgen. På Kulturfesten i går holdt tidligere ordfører og rådmann på 80-tallet, Arnold Omland et innlegg om den politiske prosessen rundt realiseringen av Kvinesdal Kulturhus. Personer som trekkes fram er avdøde ordfører Olav Konsmo for hans politiske arbeid for å få dette til. Også Kåre Håland som byggeleder og tidligere kultursjef Jens Kjell Førlands mangeårige arbeid videre i kultursektoren trekkes frem. – Kjell er liksom en av dem som “er” Kulturhuset, sier Arnold og overrekker Kjell en hilsen fra forsamlingen denne kvelden og kommunen forøvrig. Gaven var en bok og “Til evig tid gratis inngang for 2 personer!”.

Se videoen på ca 13 minutt.

Se Arnolds spalte med tidligere innlegg fra Kulturhusets historie her

Konferansier i dag og tilstede også for 25 år siden, Andreas Hompland skapte en fin og humoristisk tone gjennom årets Kulturkveld. Foto: Jan Kåre Rafoss

Årets Kulturkveld var spesiell siden det er 25 år siden kulturhuset ble åpnet. På programmet var det flere innslag med blant annet Arnold Omlands betraktninger fra byggeperioden, Birgitte Larsen med blant annet dikt av Sigbjørn Hølmebakk. Vi fikk også se en trailer fra Daniel Henriksbø sin nye film som i store deler er filmet i Kvinesdal og mye annet. 

Kulturstipendet 2010 ble tildelt Kine Eiesland Holen, distanseridning. Juryen bestod av Øystein Øysæd, Åse Versland og Gunhild Versland. Sekretær har vært Jan Schou. Kulturstipendet består av en sjekk på kr. 10.000,-, diplom og blomster. Stipend ung idrettsutøver 2010 ble tildelt Kristian Tjørnhom, friidrett. Når det gjelder stipendet så er det Kvinesdal Idrettsråd som har kåret denne vinneren. Prisen består av en sjekk på kr. 5.000,-, diplom og blomster.

Årets Bygningsvernpris gikk til Nina og Jan Kåre Rafoss for deres restaurering av gården deres på Træland. Prisen ble utdelt av Kenneth Trælandshei og består av kunstverk fra Frode Skaren, blomster og plakett i bronse. Juryen har bestått av Kenneth Trælandshei, Kvinesdal Historielag, Anne Katrine Lohne, Kvinesdal Sparebank og Reidun Løland, Kvinesdal Kommune. Sekretær Jan Schou.

Vi kommer tilbake med flere godbiter på video fra årets Kulturkveld litt sener .

Sentrum ca 1950 og 2003. Ny sentrumsplan er under arbeid. Foto 2003: Jan Kåre Rafoss

Jeg ser i avisene at arbeidet med den nye sentrumsplanen for Liknes er godt i gang og ventes ferdig i 2011. Det står videre at det er 20 år siden sist gang Liknes ble fornyet. Det fikk meg til å tenke tilbake til disse åra og førte til at jeg satte meg ned foran datamaskinen for å skrive noen ord.

Jeg begynte min andre periode som ordfører den 1.februar 1984 og ble gjenvalgt for neste periode også. Da jeg ble tilsatt som skolesjef fra 1.juli 1989, takket jeg av som ordfører midt i perioden fordi kommuneloven ikke gav en etatssjef anledning til å være med i kommunestyret. På samme tid ble den store opprustninga av Liknes sentrum ferdig. Selve markeringa ble foretatt samme høst. Toralf Haugland hadde overtatt som ordfører etter meg  og fikk oppgaven med å sette sluttstrek for arbeidet.

Fornyinga av Liknes sentrum var en av de mest sentrale sakene i disse åra, og det var en kjempejobb å få den gjennomført. Liknes sentrum var i forfall. En gammel reguleringsplan var så firkantet at den hindret fornyelse av bygningsmassen. Det var derfor viktig å lage ny reguleringsplan som kunne gi utviklingsmuligheter innenfor eksisterende bygningsmasse. Selve reguleringsarbeidet var et puslespill. Det ble laget mange delplaner som samtidig skulle henge sammen med en stor og enhetlig plan for hele området. Å lage en stor plan ville ta lang tid, og i mellomtida ville all utvikling være stengt. Vi måtte derfor lage delplaner og starte utbygging etter dem. Det medførte at mange delprosjekter skulle gjennomføres samtidig, men likevel være i tråd med en overordna plan. Planene var ute til høring, og det var mange ulike meininger og interesser. Blant de næringsdrivende var noen for og noen i mot. Selve reguleringsarbeidet var derfor i seg selv et krevende prosjekt.

Liknes sentrum ca. 1930. Foto utlånt av Kvinesdal kommune.

I planen måtte vi avklare oppgavene. For det første var det viktig å finne gode løsninger ved at Nesgata var riksvei og gjennomgangsvei samtidig som den utgjorde hovedgata i handelssenteret. Vi måtte få ordnete parkeringsforhold og et ryddig trafikkmønster. Utfylling av Promenaden inngikk derfor i planene.  Så måtte det gjøres noe med innfartsårene Lundebrotet og Sandbrotet.

Lundebrotet var så smalt at bilene knapt kunne møtes. Dessuten var den skoleveg med mange unger på veien. Hunsbedt stod foran en utvidelse av bensinstasjonen for å tilpasse den til nye krav både til service og sikkerhet. Det var motstridende hensyn mellom å utvide veien og bygge gang/sykkelvei og å imøtekomme Hunsbedt sitt behov for tilstrekkelig areal til bensinstasjonen. Resultatet ble den store betongmuren. Det tok minst plass, men var i seg selv en betydelig investering.

Det var dårlig plass i Sandbrotet også, så der måtte det foretas en stor utfylling for å få til en brukbar avkjørsel. Utfyllinga måtte gjøres i sammenheng med utvidelse av kirkegården. Elveleiet ble gravd ut og endret, og masse fra de øyene som lå i Litleåna ble fyllmasse til kirkegården. Hadde vi ikke fått utvidet kirkegården den gang, ville en i åra som har gått hatt et betydelig problem med nok gravplasser.

Selve veisystemet førte til store forandringer. For det første måtte det gamle kommunehuset rives. Det ble det gjort et stort nummer av, og det var ganske store protester. Det var med tungt hjerte jeg måtte gå inn for at det ble revet. Men vegvesenet stod hardt på om at huset måtte rives for å få et tilfredsstillende kryss mot Nesgata. Kommunehuset fungerte som bussterminal. Da det ble revet, måtte Kvina bilruter flytte sin ekspedisjon til Faret. I stedet skulle det bygges en bussoppstillingsplass og venterom. Jeg må innrømme at jeg ikke var fornøyd med det bygget som kom opp. Det ligner for mye på en grillhytte. Jeg ville hatt et bygg som mer liknet på den gamle klokkerboligen som stod på samme sted fra gammelt av..

Vakre vegers pris for 20 år siden. Her i 2009. Foto: Jan Kåre Rafoss

Før arbeidet kunne begynne, måtte det gjennomføres forhandlinger med grunneierne. Det var en krevende prosess. I mange tilfeller var det uklare eiendomsgrenser. Dette ble løst under forhandlingene, og på den måten unngikk en mange seinere konflikter.

Selve anleggsperioden var en kraftprøve både for befolkning og de næringsdrivende. I lang tid var hele Liknes et stort anleggsområde. For i anleggsarbeidet inngikk også en kraftig opprustning av vann og kloakk systemet og av de elektriske anleggene. Det ble faktisk lagt ned flere penger under jorda enn i det som syntes på overflata. Siden det var mange forskjellige instanser inne i bildet, var det avgjørende med en koordinering som medførte at alle bevilget penger til sine prosjekter i tråd med fremdriftsplanene. Kommunens initiativ og bevilgninger gav derfor mange millioner i uttelling både fra Vegvesenet, Vest-Agder Elektrisitetsverk og fra Televerket. Selve infrastrukturen i hele sentrum ble derfor rustet opp og fonyet.

Forandringa av Liknes var veldig synlig etter anleggsperioden var over. Kvinesdal hadde nå et av de flotteste sentra i Norge. Vegvesenet hadde innstiftet en pris som de kalte Vakre Vegers Pris. Den ble tildelt Kvinesdal på et stort arrangement Vegdirektoratet hadde i Bergen.  Kvinesdal fikk mye oppmerksomhet. Det kom mange delegasjoner fra andre kommuner og fra fylkesvegkontorene i hele landet. Men nå er 20 år gått, og jeg ser at Liknes begynner å slites ned igjen. Så det er nok behov for en ny opprustning.