Kirkesalen i 59. street kjørkja. Fotograf: Erling Dugan

I oppveksten fantes det to skoler, public school og søndagsskole. Søndagsskolen blei tatt minst like alvorlig av både Gud og meg som vanlig skole. Jeg begynte tidlig som fireåring på søndagsskole og gikk helt til jeg var ferdig high school (videregående).

Det hele begynte før vi dro til Amerika i 1959 og vi budde på Liknes og turen gikk til Fjotlandsgata for å gå på Liknes Søndagsskule. Jeg må innrømme at jeg ikke husker noe av det som jeg lærte der, men har et englekort som bevis på at jeg gikk der. Det jeg husker er den gangen da jeg kom til lukka dører og fikk beskjed om at det søndagsskolebarna skulle delta på gudstjeneste i kirka. Jeg spaserte bort dit, og jeg trur faktisk det var første gang jeg hadde vært i kirka siden jeg blei døpt der i juni 1953. Jeg satte meg stille ned, og etter ei stund fant jeg ut at dette var ikke noe for meg og lurte meg ut og dro heim.

Da vi kom til Amerika budde vi kross striten (tvers over gata) fra 46. street kjørkja i en måned, men av en eller anna grunn gikk jeg ikke på søndagsskole der. Dette var en stor menighet med 1000 barn i søndagsskolen på den tida. Den eneste forklaringa jeg har er at dette var en høykirkelig luthersk menighet og jeg måtte sendes et sted som ligna mer på bedehuset.

Vi flytta til 49. street og da lå Frelsesarmeen rett rund kårneren (hjørnet). Dette var avdelinga som hadde en blanding av engelsk, norsk og svensk. Det som gjorde stort inntrykk på meg her var å se flanellograf for første gang. Jesus og disiplene blei flytta rundt på den grønne bakgrunnen. Men dette skulle heller ikke bli stedet jeg skulle bli værende. Det fantes et naturlig “bedehus”-alternativ og det var 59. street kjørkja.

59. street kjørkja er en del av Church of the Lutheran Bretheran (Brødresammfunnet) som blei danna av nordmenn i Midtvesten helt på begynnelsen av 19-hundretallet. Det var en vekkelsesbevegelse som var mot alt høykirkelig, og frikirken i Norge blei brukt som modell da det nye kirkesamfunnet skulle dannes. Dette var det ideelle stedet i Brooklyn å eksportere bedehus-utgaven av kristendom fra Sørlandet til.

Det blei ordna slik at pappa og Ola Stokkeland delte på kjøringa og jeg, Johannes og Marianne Oudalstøl og Erling Stokkeland blei kjørt på søndagsskole. Med hatt, dress, slips, bibel og søndagsskolebok var jeg og de andre i kjørkja, mens pappa eller Ola satt i bilen og venta, og koste seg med én eller flere røyk.

59. street kjørkja hadde ca. 350 barn i søndagsskolen på den tida. Vi var delt opp i jente- og gutteklasser. Sjøl om vi var en engelskspråklig søndagsskole hang det fremdeles igjen en del regler som Gud hadde innført på Sørlandet. Blant anna skulle jentene og guttene sitte på hver si side. Jentene på venstre, og guttene på høgre.

Jeg skulle begynne i førsteklasse og heldigvis var det klassetrinnet ikke delt inn på den måten. Jeg fikk gå i samme klasse som Torhild (Hobbesland) Egeland. Hun var nesten familie. Vi hadde to sett med tanter og onkler felles og det gjorde tilværelsen mye tryggere, for søndagsskolen var ikke noe jeg se lett på. Jeg visste at Gud holdt styr på alt jeg gjorde og det var dette minst like viktig som vanlig skole. “Vær forsiktig lille venn hva du gjør… ser…”

Det var stor stas å få utlevert innbundet blå søndagsskolebok som jeg skulle ha til odel og eie. Denne bestod av svart/hvitt bilder og stykker om den kristne tru og fortellinger fra bibelen. Vi skulle lese et stykke og svare på spørsmålene nederst og lære bibelverset som stod der til neste søndag. Bak i boka klistra læreren inn ei stjerne hver gang vi kom. I andreklasse var bok rød og tekstene var vanskeligere med tanke på at vi nå kunne lese bedre. Den store forandringa var at denne boka faktisk hadde en del fargebilder.

Helt fram til fjerdeklasse var vi i kjelleren på kjørkja. Denne delen blei faktisk bygd først før de hadde penger til å bygge salen ovenpå. Etter at vi var ferdige på søndagsmorgen var det her den norske avdelinga hadde sine gudstjenester. Den engelske avdelinga hadde sine i den store kirkesalen ovenpå. Det var forresten fremdeles en norskspråklig søndagsskoleklasse i 1959. Den bestod av barn som nettopp hadde kommet fra Norge.

Det var stor stas å flytte opp i 5. klasse. Her var vi fram til og med 8. klasse. Da jeg begynte på high school stod et nytt bygg ferdig med klasserom der vi hadde søndagsskole og der den norske avdelinga fikk ny kirkesal.

Søndagsskolen fulgte skoleåret og før jul var det søndagsskolefest som jeg ikke opplevde som fest i det hele tatt. Det var å lære et stykke utenat, og det jeg husker best er året der jeg bare stod og huska ingenting. Det var grusomt å skuffe foreldrene mine og Gud. Det var en lettelse det året jeg ikke trengte å lære noen og skulle være hyrde og hadde pappas slåbrok over mammas underkjole og egne sandaler uten sokker.

Før sommeren var det søndagskolepiknik. Heldigvis var dette ei anledning der vi kun skulle ha det gøy med mat og leker. De som var samla både ved pikniken og søndagsskolefesten var ei helt anna gruppe enn ved vanlige kirkelige sammenkomster. En stor del av foreldrene var ikke kirkegjenger, men hadde sjøl vokst på Sørlandet og hadde gått på søndagsskole på bedehuset og ville at deres egne barn også skulle gå, ikke minst med tanke på at vi ikke hadde kristendom på skolen. De ønska ikke at barna deres skulle bli hedninger. Og vi som barn fikk med oss en ballast for livet som jeg alltid vil sette pris på.

Mammas største utfordring den første tida var når telefonen ringte og noen skulle snakke med pappa. Løysninga blei en fuskelapp under telefonen der det stod: Hi is natt håm.

Jeg satte i gang med å lære å uttale “th”-lydene og den amerikanske “r”-lyden. Det holdt ikke med verken kvinesdalsk skarr-r eller fjotlandsk rulle-r. Jeg måtte blant anna lære å si: “The car.” Jeg var svært opptatt av å lære og lese språket. Problemet da jeg leste høgt i førsteklasse var at istedenfor å lese prøvde jeg å huske setningene og som et resultat “leste” jeg feil setning. Frøken gjorde en utrulig jobb med en klasse der halvdelen av klasse var innvandrerbarn som skulle lære engelsk i løpet av ett året. Hun var svært streng og hver morgen måtte vi stille opp på rekke og rad mens hun kontrollerte at vi hadde reine negler og ører, rein skjorte, press i buksene, slips eller sløyfe og at vi hadde med oss reint lommetørkle. På tavla bak hang det et “helsetre” som hadde blader med navnene våre på. Hvis vi ikke bestod inspeksjonen, falt bladet vårt av treet og blei liggende under treet til stor ydmykelse helt til nesten morgen. Nåde dem som ikke bestod inspeksjonen andre dag. Dette var en faktisk en vanlig offentlig skole på “sikst evne” (oversettelse: 6. aveny).

Jeg var så heldig å få Rosa som venn i klassen.  Hennes foreldre kom fra Italia og de budde bare noen få “apartmenthus” nedenfor oss. Vi gjorde ofte lekser sammen. Har fremdeles den lille bjørnen med fisk jeg fikk av henne. En av de første gangene jeg var i leiligheten deres gikk vi opp i tredje etasje for å hilse på tanta hennes. Han ba meg til middag og jeg forsøkte å komme meg unna. Men hun ringte heim til mor mi og fikk beskjed om at det var greit. Jeg blei fylt med skrekk. Det ble nok ikke kjøttkaker i brun saus.  Hun serverte et rødaktig stykke kjøtt med runde hjørner og noen svarte pinner i et mønster på toppen.  Hadde aldri sett noe slik i mitt liv. Vi fikk heller ikke skikkelige “jårpla”.  Det var oppskårne poteter i en eller anna kald, kvit saus. Seinere visste jeg at dette var røykt Virginia-skinke med nellik på toppen og potetsalat. Hadde vi heller hatt “kokte jårpla”, tenkte jeg. Men jeg hadde lært heime at “te middag, må du eda lide kjød og møje jårpla”. “I’m glad you like my potato salad,” kom det fra tantas munn. Hun ante ikke sannheten.

Ute på gata opplevde jeg en annen overraskelse. Ungene prata ikke samme engelsk som det vi lært på skolen. Der gikk det på gatespråket “Brooklynese”. Nå måtte jeg lære å ikke uttale “th”-lydene, men gjøre dem om til en “d”-lyd. Jeg måtte også lære når “r”-lyden er stum. Det heter ikke: “The car.” Det heter: “Da ka.” Lurer du på hvordan det språket lyder er det bare å se en mafia-film.

Heime var de som kom på besøk nesten alltid fra Kvinesdal, med noen lyngdøler og listaluser inn i mellom. Det jeg observerte var at visse personer fra Kvinesdal hadde lagt om språket så mye at jeg måtte oversette. Det het ikke åkke og dåkke, men oss og dere. Det het ikke æg og ikkje, men jeg og ikke. Det var helst eldre som “snakka pent”. Fant ut at det måtte være fordi de hadde flytta til byen, storbyen Brookyn og da kunne de ikke lenger bruke en bygdedialekt. Mange av de samme menneskene “kom ikkje frå Kvinesdal”, men “fra et sted i nærheden av Flekkefjord”. De som kom fra Kvinesdal som ikke snakka slik, prata alltid om kjerringa fra Kvinesdal som sa: “Nå må dere spise, hvis dåkke kan eda.” Eller ei anna ei som sa: “Må’ke falle lille gutt. Der datt han den kjåoren!”

Likevel fantes det en annen utfordring når det gjaldt dem som ikke “snakka pent” og som kom fra Kvinesdal. De brukte en hel del norske ord som jeg ikke kjente til. Kå æ subveien, garbissen, ståra? Kå æ de å bli eksaida? Disse var opplagt ord som hørte heime i kvinesdalsdialekten. Kåfør kunne æg ikkje forstå dei?